Katolske munker i Assisi i Italia.

I Norge tilhørte de fleste klostrene den kontemplative Cistercienserordenen. På øya Tautra står de gamle ruinene etter et cistercienser-kloster som ble anlagt i 1207.

.
Lisens: CC BY SA 3.0

En munk er en religiøs mann som vier livet sitt til religionen og lever i et lukket fellesskap som er isolert fra det vanlige samfunnet. Munk har en kvinnelig parallell, nonne. Munkeordener finnes i buddhismen, hinduisme, katolisismen og ortodoks kristendom, men ikke i jødedom, islam eller protestantiske kristne kirker.

Faktaboks

etymologi:
av norrønt munkr, over angelsaksisk fra latin og gresk monachus, ‘eneboer’

Ordet munk kommer av gresk for 'alene', og ble opprinnelig brukt om eremitter. Ordet har gitt opphav til det latinske ordet for kloster, monasterium, et sted der munker bor. Klosteret er et avsondret eller lukket anlegg.

I kristendommen

Ved inngangen til livet som munk avlegges tre klosterløfter. Løftene innebærer strenge restriksjoner for seksualiteten (avholdenhet, som i kristendommen omtales som sølibat), løfte om å leve i fattigdom (i praksis ofte forstått som forbud mot personlig eiendom) og lydighet til munkeløftene og til munkeordenens overhode.

I kristendommen går munkefellesskapet under betegnelsen munkeorden. Munkeordener er hierarkisk organisert, og hvert nivå har ulikt navn: novise er de som går i lære for å tilegne seg den kunnskapen som skal til for å bli opptatt i et munkefellesskap. I katolsk kristendom skilles mellom ulike typer munk, alt avhengig av deres funksjon i forhold til samfunnet.

I katolsk tradisjon skilles det mellom kontemplative ordener som vier livet til tilbedelse og bønn, og mendikant-brødre, for eksempel Fransiskanere og Dominikanere, som har et aktivt samfunnsoppdrag og driver skoler, sykehus, barnehjem osv. Benediktinerordenen er den eldste kontemplative ordenen, og deres klosterregel regnes som malen for senere ordener. I Norge tilhørte de fleste klostrene den kontemplative Cistercienserordenen. En tredje type er presteordener, for eksempel Jesuittene, som har et aktivt samfunnsoppdrag som prester som ikke lever i klostre (større lukkede fellesskap), men deler livet mellom prestegjerningen og ordenens møtepunkter.

I buddhismen

Klostertradisjonen er kjernen i buddhismen som organisert religion og har spilt en sentral rolle i buddhismens utbredelse i Asia. Buddhas tidligste disipler skal ha vært munker, mens nonneordenen skal ha blitt opprettet noe senere. Sammen utgjør munkene og nonnene den monastiske orden ( samgha ), som er den tredje av buddhismens tre juveler.

Det indiske begrepet for det vi kaller buddhistmunker er bhikkhu, «tigger.» For å ordineres som buddhistmunk må man ha fylt 20 år, men man kan bli novise allerede når man har fylt syv år. Munkeløftene tas ikke for livet, og man kan når som helst vende tilbake til et liv som lekmann og siden igjen ordineres. Dette medfører dog tap av ansiennitet i klosterhierarkiet.

Som fullt ordinert munk skal man overholde de hundrevis av leveregler som utgjør disiplinen, den første av buddhismens «Tre kurver.» Blant de viktigste av disse reglene er seksuell avholdenhet, men nær sagt alle livets sfærer reguleres av disiplinen. Graden av overholdelse av disse reglene varierer dog i dag veldig mellom ulike buddhistiske kulturer og tradisjoner. For eksempel lever buddhistmunker i Thailand i stor grad etter de tradisjonelle munkeidealene, mens flertallet buddhistmunker i Japan er gift, bor ikke i kloster og buddhistiske templer går i arv fra far til sønn.

Buddhistmunker forbindes i vesten hovedsakelig med meditasjon. Historisk har andre aktiviteter vært ansett som vel så viktige, som: bevaring og formidling av Buddhas lære, å være mottakere av lekfolkets gaver (og dermed en viktig kilde til religiøs fortjeneste, det vil si god karma), misjon og utførelse av ritualer. Også her ser man i dag stor variasjon, både mellom og innom ulike buddhistiske kulturer og tradisjoner.

I hinduismen

Hindu-tradisjonene har omfattende klosterordner og tallet på munker har vært regnet i millioner. Det totale antallet i dag er usikkert. Eldre menn utgjør en stor gruppe, men munker finnes i alle aldre, dog bare få er barn, selv om det også forekommer. Den sentrale hindufilosofen Shankaracharya (788-820) ble innvidd som munk som barn og det er derfor sett på som greit. Hvis en person dør veldig nær oppnåelse av moksha, skal ikke personen måtte gå gjennom et fullt familie og yrkesliv, men kan gå rett til munkelivet. Mange hindu-munker er på vandring store deler av året, ofte alene, men munker møtes på pilegrimssteder og deres tilstedeværelse der er utgjør en del av stedenes hellighet. Lekfolk forventer å møte dem der, særlig under festivaler. En del hindumunker bor fast i klosterinstitusjoner. Hindu munker kalles sadhu, samnyasin, yogi og swami. Å være munk i hinduismen sees på som et valg. Ingen må bli munker, men det regnes som gunstig med tanke på gjenfødsel og oppnåelse av moksha.

I hinduismens lære om fire livsstadier og fire livsmål, er det fjerde stadiet som omreisende munk for å oppnå målet moksha. Ifølge denne læren bør alle menn fra høyere samfunnslag når de blir gamle forlate hus og hjem og bli omreisende munker. Men hinduismen åpner også for andre veier til frelse, slik som karmayoga og bhaktiyoga som ikke krever munkeliv. Mange bhaktiretninger har imidlertid også munkeinstitusjoner og åndelige ledere i bhaktiretninger kan ofte være munker.

Hinduismens prester lever ikke i sølibat, og er ikke munker. Prest og munk er i hinduismen to forskjellige roller. En som blir munk oppgir sitt gamle selv, som symboliseres med at personen får et nytt navn og oppgir det gamle. I noen grupper utføres dødsritualet ved innvielsen, for å symbolisere at personens tidligere liv er over. I hinduismen representerer de første livsstadiene oppfyllelse av samfunnsplikter, og det fjerde stadiet representerer frihet fra samfunnets plikter.og større individualisme. At mange hindumunker gror langt ugredd hår, symboliserer at de ikke lenger er underlagt samfunnets disiplinering. Munkerollen forbindes med frihet og et liv utenfor samfunnet.

Mange av munkeorganisasjonene og spesielt de såkalte Naga-asketene eller Akhara-organisasjonene innvier nye medlemmer under pilgrimsfestivalen kumbhamela som fungerer som møteplasser for medlemmer av de ulike organisasjonene. Kumbhamela arrangeres hvert 12. år, men siden fire byer har ulik tolvårssyklus arrangeres de i en av byene omtrent hvert tredje år. Ramanandi er antakelig den munkeorganisasjon som har flest munker. Dashasnami-ordenen er den best organiserte, med mektige klosterorganisasjoner og ledere flere steder i India.

Hindu guruer er ofte munker og mange av de ledende stemmene i hinduismen har vært munker, fra Shankaracharya til Vivekananda.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg