Pierre Choderlos de Laclos

Faktaboks

Pierre Choderlos de Laclos
Uttale
laklˈå
Født
18. oktober 1741, Amiens
Død
5. november 1803, Taranto
Pierre Choderlos de Laclos
Pierre Choderlos de Laclos
Av .

Artikkelstart

Pierre Choderlos de Laclos var en fransk forfatter og yrkesoffiser. Han ble født inn i en nylig adlet embedsmannsslekt, i Amiens, og døde i Taranto, som general i Napoleons hær.

Laclos' berømmelse hviler på hans eneste litterære storverk, den libertinske brevromanen Les Liaisons dangereuses (1782, norsk oversettelse Farlige forbindelser, 1918), som skapte umiddelbar suksess og skandale da den kom. Verket skrev han i løpet av et halvt år da han, som 41-åring, var i garnison på øya île d'Aix i Biscayabukta.

Militær og politisk karriere

Laclos skrev også bøker om politiske og militære spørsmål. I hans prisoppgave Lettre à MM. de l’Académie Française sur l’éloge de M. le Maréchal de Vauban (1786) kritiserte han militæringeniøren Vaubans tunge festninger, og gjorde han narr av den franske hærens utdaterte forsvarsverk. Dette medførte at han ble fratatt sin militære autorisasjon helt frem til 1792. Han ble dermed mer politisk orientert. Like før den franske revolusjonens utbrudd fikk han stilling som privatsekretær hos hertug Filip av Orléans, som ble henrettet under skrekkveldet i 1793.

Revolusjonen

Året etter at Filip av Orléans hadde havnet under giljotinen ble Laclos fengslet, anklaget for å være orleanist. Han sonet da i fengselet Picpus samtidig med den skandaløse forfatteren Marquis de Sade. Våren 1794 forventet han å bli henrettet, og skrev et avskjedsbrev til sin kone, Marie-Soulange Duperré. Han ble imidlertid løslatt samme år, ettersom Robespierre ble styrtet (9. thermidor) og skrekkveldet tok slutt. Midt i revolusjonen blomstret Laclos' militære karriere på nytt. Han fikk blant annet heder for å ha funnet opp en ny bombe, le boulet creux, og ble i 1799 utnevnt til brigadegeneral, under Napoleon. Når han overlevde revolusjonen var det i stor grad takket være list og intriger.

Farlige forbindelser

Intriger og strategiske spill er også kjernen i hans litterære storverk, Les Liaisons dangereuses, som består av 175 fiktive brev fra ulike personer i et fordervet aristokratisk miljø. Verket kan leses dels som et forsvar for, dels som et angrep på tidens «frigjorte» moral. Hovedpersonene er de to libertinske, kalkulerende og hyklerske aristokrater, markisen av Merteuil og greven av Valmont, som forfører unge mennesker ved å gi dem «opplæring» i samtidens levemåte. Valmont forfører en gift kvinne fra borgerskapet, den fromme Madame de Tourvel. Samtidig som han, på oppdrag av Merteuil, forfører jomfruen Cécile Volanges. Det siste er en hevnaksjon mot jomfruens kommende ektemann som begge libertinerne har interesse av å gjøre til hanrei. Libertinernes problem er imidlertid at de også har følelser, selv om de skjuler det svært godt, og dette medfører at de ender i krig mot hverandre.

Merteuil fremstår i sine brev som en belest og intelligent kvinne som alltid skriver smart og med en militær presisjon. Flere av brevene hennes har også et militært vokabular. Med sin skarphet og sitt selvstendige vesen representerer hun ikke bare adelens dekadense, men også opplysningstidens frie ånd. Laclos skrev også en avhandling om kvinners utdanning, De l'éducation des femmes (1783), der han tok til orde for å frigjøre kvinnen fra mannens dominans. I lys av denne teksten, som kom ut året etter hans berømte brevroman (men ble påbegynt tidligere), har Merteuil blitt tolket som en tidlig representant for kvinnefrigjøring.

Brevene fra libertinernes fromme ofre har, i motsetning til Merteuils brev, et naivt språk. Disse fremstår derfor som mindre fascinerende. Laclos ble anklaget for å vekke fascinasjon for de onde, selv om han i romanens forord bedyret at verket er skrevet for å lære leserne å vokte seg for slike.

Laclos' psykologiske analyser fikk betydning for romanen på 1800-tallet, samtidig ble hans roman beskyldt for å ha fremprovosert revolusjonen, og for å gi en formålsløs fremstilling av umoral. For dette siste ble den forbudt fra 1815 til 1875. Poeten Charles Baudelaire forsvarte da Laclos' verk i sine "Notes sur Les Liaisons dangereuses", som han skrev mellom 1856 og 1866. Baudelaire lot seg inspirere av verkets ambivalens og omtalte Merteuil som "en satanisk Eva".

På 1900-tallet har den gitt inspirasjon til en rekke filmadaptasjoner hvorav den mest anerkjente er Stephen Frears Dangerous liaisons (1989), med stjerneskuespillerne Glenn Close, John Malkowitch, Uma Thurman, Michelle Pfeiffer og Keanu Reeves. Denne filmens manusforfatter Christopher Hampton baserte seg på sin egen teateroppsetning av Laclos' brevroman fra 1986. Romanen er også satt opp som ballett. Balletten Farlige forbindelser hadde urpremiere på Den Norske Opera 29. september 2000.

Les mer i Store Norske Leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Baudelaire, Charles, "Notes sur Les Liaisons dangereuses", i Oeuvres complètes, t. II, Gallimard (coll. Pléiade), Paris, 1976.
  • Johansen, Knut Stene Forførelsens historie (ss. 67-84), Spartacus forlag, Oslo, 1998. Les digitalisert bok via Nasjonalbiblioteket (NO).
  • Johansen, Knut Stene, Libertinske strategier (ss. 179-210), Spartacus forlag, Oslo, 1996. Les digitalisert bok via Nasjonalbiblioteket (NO).
  • Vailland, Roger, Laclos, Seuil, Paris, 1953.
  • Versini, Laurent, Laclos et la tradition. Essai sur les sources et la technique des Liaisons dangereuses, Klincksieck, Paris, 1968.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg