Jean Cocteau, fransk forfatter. Allerede i tiden rundt den første verdenskrig var han en lederskikkelse blant avant-gardekunstnerne i Paris. Han var en omskiftelig natur og en eksperimentator som vanskelig kan henføres til noen bestemt retning.

Cocteau var fascinert av alt «nytt», ikke minst av teknikkens nyvinninger, samtidig som eldre tiders kunst og litteratur, og ikke minst de gamle greske mytene, fikk stor betydning for ham. I essayet Le Coq et l'Harlequin (1918) forsøkte han å forene modernistiske elementer med grunnidealene for klassisismen. Mange av de motivene som interesserte ham var beslektet med tanker hos Freud. Påvirket bl.a. av Picasso forsøkte han i 1920-årene å skape en «litterær kubisme», ikke ulik surrealismen. Han oppfattet alle kunstarter som uttrykksformer for en tilgrunnliggende felles poesi, og var derfor opptatt av så vel litteratur som teater, film, ballett osv. Blant hans litterære arbeider er enkelte forsøk på å kombinere de forskjellige sjangerne. Han samarbeidet også med andre kunstnere, særlig med en rekke av 1900-tallets ledende franske komponister. Også som billedkunstner og dekoratør skapte han sin egen stil.

Blant Cocteaus beste romaner regnes Thomas l'Imposteur (1923) og Les Enfants terribles (1929). Av dramatikk merkes moderniseringer av Shakespeares Romeo og Julie, av Aiskhylos' tragedier osv. Psykologisk intens er enakteren La Voix (Stemmen, 1930), mens Les Parents terribles (1938; oppført Nationaltheatret, Umulige foreldre, 1939) er et angrep på familiens hemmende innflytelse.

Trolig er filmen det mediet der han best maktet å uttrykke sin sammensatte livsopplevelse; både i kortfilmen Le Sang d'un Poète (1930), den overdådige og elegante eventyrfilmen La Belle et la Bête (Kvinnen og udyret, 1940) og den mytologi-inspirerte Orphée (Evige lenker, 1950), forener han det klassiske og det nye, og smelter kunstformene sammen på en egenartet og fantasifull måte. Også filmer som L'Éternel Retour (Under evige stjerner, 1943) og Les Enfants terribles (1950), hvor han skrev manus og overlot regien til andre, er preget av hans særegne personlighet. Hovedrollene innehas som oftest av favorittskuespilleren Jean Marais. Cocteau var medlem av Det franske akademi fra 1955.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.