Aristoteles er en av antikkens mest allsidige vitenskapsmenn og filosofer. Ved siden av Platon er han den greske filosofen som sterkest har påvirket ettertiden. Aristoteles la grunnlaget for moderne vitenskap og filosofi og regnes fortsatt som en viktig bidragsyter innen mange moderne fagdisipliner.

Aristoteles var Platons elev ved akademiet i Athen og ble deretter lærer for Aleksander den store, en posisjon han hadde i tre år.

Senere dannet han en egen skole, Lykeion, i Athen. Skolen kalles ofte Den peripatetiske etter veien Peripatos, hvor Aristoteles og hans elever vandret opp og ned i samtale. Aristoteles flyttet fra Athen av politiske årsaker og døde i landflyktighet.

Mange av Aristoteles’ skrifter er tapt. Man antar at de fleste av hans læreskrifter er bevart, skjønt visstnok bare som forelesningsnotater. Hans skrifter er også viktige som kilder til tidligere gresk filosofi på grunn av tallrike henvisninger til forgjengernes teorier.

Aristoteles var mer systematisk og empirisk orientert enn sin lærer Platon, og tok avstand fra ham på mange punkter. Aristoteles benektet blant annet at ideene hadde egen eksistens atskilt fra tingene: De eksisterer i tingene som deres vesen eller form.

Formen er det som alle individer av samme art har felles og som skiller dem fra andre arter. Menneskets form og vesen er ifølge Aristoteles dets fornuftssjel. Derfor er det riktig å definere mennesket som det fornuftsbegavede dyr selv om sjelen hos Aristoteles også omfatter det vegetative og animalske området.

Gjennom denne filosofien blir Aristoteles opphavsmann til en hovedretning i den senere universaliestriden som særlig i middelalderen raste mellom realister og nominalister.

For mer, les artikkel om filosofiens historie.

Aristoteles’ etikk er påvirket av Platon, men er atskillig mer jordnær. Den er først og fremst uttrykt i Den nikomakiske etikk og er tilegnet Aristoteles’ sønn Nikomakhos. 

Aristoteles etikk har i ettertiden vært sentral i utviklingen av moderne dydsetikk.

Karakteristisk er læren om «den gylne middelvei»: Det moralsk rette er et slags midtpunkt mellom to lastefulle ytterligheter. Dyden mot ligger for eksempel midt mellom feighet og dumdristighet, som gavmildhet ligger mellom ødselhet og gjerrighet.

Alle ting søker det gode som mål for sin virksomhet. Det gode er virkeliggjøring eller aktualisering av de positive muligheter eller potensial enhver ting er utstyrt med. Dette, mente han, skaper også velvære eller lykke hos sansende og følende vesener. Evdaimonia var Aristoteles’ begrep for lykke.

Dette ideal om selvaktualisering eller selvrealisering er også forbundet med Aristoteles' lære om formen som tingenes vesen. Menneskets beste og «høyeste» muligheter er knyttet til bruken og utviklingen av dets form, altså av fornuftssjelen, i erkjennelsesvirksomhet.

Men fornuftens rette funksjon er avhengig av at andre og «lavere» potensialiteter, som for eksempel sansningen, først er utviklet i betydningen virkeliggjort eller aktualisert.

Karakteristisk for Aristoteles’ kunnskapslære, i motsetning til Platons, er derfor at all fornuftserkjennelse forutsetter sanseerfaring.

Aristoteles’ lære om tragedien, Poetica (Poetikken), har vært viktig som den første systematiske og betydelige estetiske teori, skjønt den selv bare er et fragment.

I klassisismen ble tanken om de tre enheter som et dramatisk verk burde oppfylle, tidens, stedets og handlingens enhet, særlig viktige, selv om Aristoteles bare hadde lagt vekt på handlingen (fabelen, mythos).

Berømt er også Aristoteles’ teori om katarsis i forbindelse med tragedien. Fremførelsen av skuespillet virker «rensende» på tilskuerne ved at deres egne følelser finner avløp i betraktningen av det som foregår på scenen, en teori som er i slekt med moderne dybdepsykologiske synsmåter. Andre har forstått katarsis som en moralsk eller religiøs «lutring».

Aristoteles systematiserte nesten hele sin tids viten. Han var den første som gav en systematisk fremstilling av logikken med mange originale bidrag, særlig syllogismelæren.

Hans logiske skrifter kalles gjerne ved samlenavnet Organon, hjelpemiddel. Aristoteles’ lærebok i statskunnskap, Politika, var basert på omfattende undersøkelser av faktisk bestående statsdannelser; på mange måter er den blitt et forbilde for senere tiders samfunnsforskning.

Sin største innsats som naturforsker gjorde Aristoteles innenfor systematisk biologi (se nedenfor). Hans astronomiske og fysiske teorier, som i det hele hans generelle syn på vitenskap og metode, dominerte europeisk og arabisk vitenskap i nesten to tusen år. Det er også bevart skrifter av Aristoteles om metafysikk, psykologi, retorikk og en mengde andre mindre emner.

Bortsett fra logikken var de fleste av skriftene lenge ukjente i Europa, men på 1100- og 1200-tallet fikk de igjen stor betydning for europeisk åndsliv, hvor en av de viktigste formidlere var Thomas Aquinas. Dermed kom Aristoteles’ ideer også til å prege katolsk teologi i stor utstrekning.

Fra 1200-tallet og frem til den nyere tid var Aristoteles’ teorier en grunnleggende inspirasjon og autoritet for europeisk åndsliv og vitenskap.

Gjennombruddet for nyere tids vitenskap og filosofi betydde på mange måter et oppbrudd fra Aristoteles, og hans lære ble lenge negativt vurdert. Nå står han igjen som en av de største tenkere og forskere Europa har fostret, uansett hvor enige eller uenige moderne filosofer og vitenskapsmenn er med ham.

I naturvitenskapen har Aristoteles gjort en uvurderlig innsats, og han må betraktes som grunnleggeren av biologien. Av hans mange zoologiske arbeider er bare tre bevart i delvis fullstendige avskrifter. Aristoteles ikke bare omtalte over 500 forskjellige dyrearter, deres anatomi, atferd, forplantning, ernæring og så videre, men utformet dessuten en systematisk inndeling av dyreriket.

Han fremhevet blant annet at hvalen ikke er noen fisk, da den ånder med lunger og føder levende unger, at fugler og krypdyr står hverandre nær og at apene knytter menneskene til de andre pattedyrene.

Selv om utviklingstanken var fremmed for ham, poengterte han at i naturen hersker kontinuitet. Overgangene fra form til form er umerkelige, slik at man kan ordne alle skapninger i en scala naturae, naturens stige, hvor plantene står nederst og menneskene øverst. Plantene bare vokser og formerer seg, dyrene kan i tillegg bevege seg fritt etter eget ønske, mens menneskene også kan trekke fornuftsslutninger.

Riktige og meget interessante er Aristoteles’ iakttagelser av kyllingfosterets utvikling i egget og blekksprutens forplantning, og han kan med rette betraktes som fosterlærens, embryologiens, grunnlegger.

Også på genetikkens område har han gjort en del riktige iakttagelser, selv om han ikke var klar over befruktningens rolle i denne sammenheng. Hans kunnskaper om menneskets anatomi var ujevne, og han dissekerte antakelig aldri et menneske. Han trodde for eksempel at hjertet var setet for sjelen og intelligensen, mens hjernens oppgave var å utskille slim og avkjøle blodet.

Aristoteles hadde en empirisk holdning til naturen, en forutsetning for naturvitenskapelig forskning. Han sa at «å spørre med fornuft er å vite halvt». Han må betraktes som en av de største biologer som har levd, særlig om man husker at biologien som vitenskap ikke hadde eksistert før ham.

Common sense, på gresk koine aisthesis: Allmennsans, sensus communis. Aristoteles bruker uttrykket i den bokstavelige betydning om en art udifferensiert sanseevne hos primitive levende vesener eller en grunnsans for alle våre fem sanser (Om sjelen, bok 3, kap 1).

Også den overførte betydning av common sense som «sunn menneskeforstand» går tilbake til Aristoteles, slik den kommer til uttrykk for eksempel i hans etikk: «Her som ellers må vi stille oss overfor kjensgjerningene. Etter at vi har reist problemene, må vi om mulig påvise riktigheten av de gjengse meninger om disse sjelens tilstander … Hvis vi kan tilbakevise innvendingene mot dem, vil de være tilstrekkelig styrket, og bedre bevis trengs ikke.» (Den nikomakiske etikk, bok 7, kap. 1).

Handlingens, tidens og stedets enhet: Tilbakeføres vanligvis til visse krav til en god tragedie som oppstilles i Aristoteles’ Poetikk. Aristoteles krever én handling i den forstand at det skal være sammenheng mellom handlingens forskjellige deler (kap. 7): handlingen skal være «et hele med begynnelse, middel og avslutning». Hva angår stedet og tiden, stiller Aristoteles ingen slike krav.

Kvintessens, på latin quinta essentia: Det femte grunnelement, ved siden av ild, jord, luft og vann. Uttrykket forekommer ikke hos Aristoteles, men da noe egentlig tomt rom ifølge Aristoteles ikke eksisterer, må også verdensrommet være fylt, nemlig av det femte element, «eteren».

I middelalderen gikk ordet over til å bety det aller fineste, flyktigste, av alle stoffer, og antok betydning av det beste, mest vesentlige av noe, i sammentrengt form, «kjernen i en sak».

Mennesket er av naturen et samfunnsvesen, et sosialt dyr, eller på gresk zoon politikon: Forekommer blant annet i Politikken (bd. 1, kap. 2) som en av de mange definisjoner Aristoteles gir av mennesket.

Naturen gjør ingen sprang, eller på latin natura non facit saltus: Uttrykket forekommer visstnok ikke hos Aristoteles, men flere steder understreker han at naturen oppviser bare «gradvise forskjeller». (Om levende veseners deler, bd. 4, kap.5).

Noe tredje finnes ikke, eller på latin tertium non datur: Uttrykk for det logiske prinsipp at gitt en bestemt setning, er den enten sann eller usann; en tredje mulighet finnes ikke.

Uttrykket forekommer ikke hos Aristoteles, som i stedet sier at gitt en påstand og dens benektelse «finnes det ingen mellomting, for om noe må vi enten påstå eller benekte en bestemt egenskap». (Metafysikken, bd. 4, kap. 4).

Ubeskrevet blad, ubeskrevet tavle, eller på latin tabula rasa: Uttrykk som føres tilbake til Aristoteles’ omtale av bevisstheten som fra først av er «som en tavle som det i virkeligheten ennå ikke er skrevet noe på» (Om sjelen, bd. 3, kap. 4). Også uttrykket «gjøre rent bord» sies å stamme fra samme sted.

Uskreven lov: Aristoteles skjelner mellom «den skrevne lov som gir bestemmelser for livet i et bestemt samfunn, og den allmenne lov som består av alle de uskrevne prinsipper som gjelder overalt» (Retorikken, bd. 1, kap. 10).

Politikken sier han at «folk bør legge større vekt på de uskrevne lover for menneskelig samkvem enn på de skrevne lover». (Politikken, bd. 3, kap. 16)

Aristoteles var født i Stageira (Stagiros) på halvøya Chalkidiki, og ble derfor ofte kalt Stagiriten. Han var sønn av en lege. 

  • Ackrill, J.L.: Aristotle the philosopher, 1981
  • Andersen, Øivind & Jon Haarberg, red.: Making sense of Aristotle : essays in Poetics, 2001
  • Barnes, Jonathan, red.: The Cambridge companion to Aristotle, 1995
  • Børtnes, Jostein: Aristoteles om diktekunsten : en innføring, 1980
  • Düring, Ingemar: Aristoteles : Darstellung und Interpretation seines Denkens, 1966
  • Guthrie, W.K.C.: A history of Greek philosophy, vol. 6, 1981
  • Rabbås, Øyvind: Lykke og moral hos Aristoteles, 1998
  • Stigen, Anfinn: Aristoteliske grunnbegreper, 1974
  • Stigen, Anfinn: Aristoteles: en innføring, 1977
  • Vestens store tenkere, 2002

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

13. mai 2015 skrev Gard Aanstad

Hei. dere burde lage Biografien litt lengre kanskje?

-Gard

4. april svarte Georg Kjøll

Hei Gard. Beklager at jeg ikke har sett denne kommentaren før. Vi skal få på plass en ny fagansvarlig på dette området nå snart, og håper å kunne utvide en del av artiklene da.

Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.