syngespill

Emanuel Schikaneder som Papageno på forsiden av Albertis førstetrykk av librettoen i 1791, Wien
Det mest berømte eksempelet på syngespill er Mozart og Emanuel Schikaneders Die Zauberflöte ('Tryllefløyten') fra 1791. Bildet viser Emanuel Schikaneder som Papageno på forsiden av Albertis førstetrykket av librettoen.

Et syngespill er en opera, ofte av komisk karakter, med talt dialog.

Syngespillet vokste frem i tyskspråklige områder i andre halvdel av 1700-tallet. Mot slutten av århundret ble det også populært i Danmark-Norge. Enda flere lokale og nasjonale sjangervariasjoner har blitt identifisert i sjangerens geografiske utstrekningsområder (repertoaret fra Wien gjør for eksempel større bruk av ensembler og finaler enn det nord-tyske repertoaret), gjør derimot sjangerens sterke tilknytning til en rekke europeiske opera- og teatertradisjoner at den kan betraktes som del av en felles europeisk tradisjon for populærteater.

Terminologi

«Syngespill» brukes ofte som en oversettelse av det tyske «Singspiel». I videre forstand benyttes ordet om en dansk-norsk variant av sjangeren basert på Singspiel og fransk opéra comique og som en samlebetegnelse for operatradisjoner som veksler mellom tale og sang.

Dagens terminologi er delvis retrospektiv tilskrevet repertoaret. På 1700- og 1800-tallet ble et mangfold av sjangerbenevnelser benyttet, blant annet «Drama mit Gesang», «syngestykke», «operette», og «opera». Til tross for dette terminologimangfoldet skilles det i dag noen ganger mellom «syngespill» og «opera», hvorav opera ofte reserveres til gjennomkomponerte verk og verk med en betydelig andel musikk. Det terminologiske beror slik i stor grad på tradisjon snarere enn tekniske skillelinjer.

Opphav

Syngespillet har sitt opphav i en rekke opera- og teatertradisjoner, særlig fransk opéra comique, italiensk commedia dell’arte, og engelsk ballad opera. Andre innflytelseskilder er blant annet vaudeville, opera buffa og jesuittdrama.

En betydelig andel tyske og dansk-norske syngespill er oversettelser og adapsjoner av opéra comique.

Historikk

Nord-Tyskland

Det var først etter at en sterk tradisjon for wiensk populærteater var etablert at syngespillet vokste frem i Nord-Tyskland rundt 1750. Syngespillene hadde ofte en kortfattet og enkel karakter. Dette må ses i lys av at de frem til rundt 1770-tallet hovedsakelig ble fremført av omreisende teaterkompani, og at det var et mål at sangene kunne benyttes som folkesanger utenfor teatrene.

Enda komediene sentrert rundt Harlekin-figuren Hanswurst oppført ved et av Wiens hoffteatre, Kärntnertortheater, i første halvdel av 1700-tallet kan omtales som de første syngespillene, regnes Christian Felix Weisse og Johann Georg Standfuss’ Der Teufel ist los (etter John Gey og John Christopher Pepuschs ballad opera Beggar’s Opera) fra 1752 ofte som det første tyske syngespillet.

Komponisten Johann Adam Hiller og C. F. Weisse anses som de fremste pådriverne for det tyske syngespillet. Fra 1766 og ut 1770-tallet dominerte deres syngespill den nord-tyske musikkteaterscenen. Librettoene fulgte franske modeller (særlig Charles-Simon Favart) og la den dramatiske fremdriften til dialogen. Musikken inkluderte danser, marsjer, vaudevillefinaler, arier og folkelige (strofiske) sanger.

Med forbilde i opera seria ble det gjort forsøk på å lage seriøse syngespill. Et eksempel er Anton Schweitzer og Christoph Martin Wielands Alceste (1773). Slike forsøk fikk begrenset suksess.

Wien

Rundt 1780 svekkes den nord-tyske dominansen og Wien blir et nytt sentrum. I motsetning til det nord-tyske syngespillet som orienterte seg mot talt teater og Lieder, orienterte det wienske syngespillet seg mer mot italiensk og fransk opera. Det overtok også delvis den representative funksjonen til barokk høvisk opera.

I 1776 opprettet Joseph II et tysk nasjonalteater ved Wiens andre hoffteater, Burgtheater, som vanligvis oppførte fransk og italiensk opera. Heretter skulle tysk talt teater og syngespill (sistnevnte fra 1778) av god moral oppføres. Teateret ble derav omtalt som en «moralskole» som skulle sikre «opplyste» borgere og en sterk stat. Dets første syngespill, Ignaz Umlauf og Paul Weidmanns Die Bergknappen (1778), var en umiddelbar suksess. Det var til dette teateret at Wolfgang Amadeus Mozart og Gottlieb Stephanie d.y. laget Die Entführung aus dem Serail (1782).

På 1790-tallet ble eventyrsyngespill (tysk: Zauberopern) med røtter i barokkdrama, wiensk populærteater, og det litterære kunsteventyret populære ved Wiens forstadsteatre. Syngespillene kjennetegnes med storslagent scenemaskineri, vektlegging av moral og magi, samt stor bruk av ensembler og finaler. Et berømt eksempel er Mozart og Emanuel Schikaneders Die Zauberflöte (1791). Det var også til et av disse teatrene at Ludwig van Beethoven skrev sitt eneste syngespill Fidelio (1805, revidert i 1806 og 1814).

Norge

Syngespillet kom til Norge rundt 1790-tallet. I fravær av permanente profesjonelle teatre ble de oppført av dramatiske dilettantselskaper som vokste frem i norske byer (herunder Bergen, Christiania og Trondheim) mellom 1780 til 1840. I noen tilfeller samarbeidet selskapene med musikalske selskaper.

De fleste syngespillene kom til Norge via Det Kongelige Teater i København. Et eksempel er Dragedukken (1797) laget av den dansk-norske embedsmannen Enevold Falsen og den tysk-danske komponisten Friedrich Ludwig Æmilius Kunzen. Dragedukken ble fremført i en rekke norske byer (Bergen: 1813; Trondheim 1812; Christiania: 1803/1819) og eksemplifiserer hvordan syngespillet i unionstiden var et dansk-norsk foretagende.

I likhet med repertoaret ved Det Kongelige Teater var kun et fåtall av syngespillene fremført i Norge originalt laget på dansk/norsk. I tillegg til oversettelser av Singspiele, samt oversettelser av tyske og franske teaterstykker ilagt musikk, var nærmere halvparten av syngespillene oversettelser av opéra comique . Det er derav uhensiktsmessig å fastsette hva som er det første «norske» syngespillet. Et tidlig eksempel er derimot Freyas Altar (1804; Adam Gottlob Oehlenschläger) som ble avvist i København, men senere oppført i Norge med norske komponister. Fjeldeventyret (1825; Waldemar Thrane og Henrik Anker Bjerregaard) er et av de første syngespillene originalt laget i Norge av nordmenn.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg