Eugène Ionesco

Faktaboks

Eugène Ionesco

Eugen Ionescu

Uttale
iånˈeskå
Født
26. november 1909, Slatina, Romania
Død
28. mars 1994, Paris
1912 har ofte vært oppgitt som fødselsår

Eugène Ionesco. Foto fra 1971.

Av /NTB Scanpix ※.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Eugène Ionesco var en rumensk-fransk forfatter. Han var delvis oppvokst i Frankrike, og bosatt der fra 1938. Gjennom sitt «antiteater» spilte han en fremtredende rolle for nyere scenekunst og utfordret de vanlige teaterkonvensjonene.

Ionesco regnes gjerne som representant for «det absurdes teater». Men det absurde var for ham ikke, som for eksistensialistene, en filosofisk erkjennelse av tilværelsens meningsløshet, men opplevelsen av alt meningsløst i dagliglivet og særlig erfaringen av at språket ikke er skikket til å være et bindeledd mellom menneskene. I stykkene hans tar tingene ofte plutselig truende dimensjoner og overvelder menneskene. Mennesket befinner seg i en verden som det ikke forstår og der verdiene går i oppløsning.

Mange av Ionescos skuespill er tolket som angrep på totalitære elementer i samfunnet, eller som bilder på menneskets ensomhet og hjelpeløshet overfor døden. Stykkene kan virke meget pessimistiske, men i flere av dem finnes også en livstro, representert ved gjennomgangsskikkelsen Bérenger, «den lille mann» som tar kampen opp mot det som truer og undertrykker. Mange har også sterke humoristiske innslag.

I 1960- og 1970-årene gjorde Ionesco seg også bemerket for sine refleksjoner omkring moralske og estetiske spørsmål (Notes et contre-notes, 1963, Journal en miettes, 1967, Antidotes, 1977). Blant annet kritiserte han samtidens litteratur fordi den, etter hans mening, ikke lenger var opptatt av de store metafysiske spørsmålene.

Ionesco var på samme tid modernist og forsvarer av tradisjonelle menneskelige og kulturelle verdier. I hans seneste skrifter er interessen for religiøse spørsmål tydelig. I 1970 ble han medlem av Det franske akademi.

Mest kjente teaterstykker

  • La Cantatrice chauve (1950, Den skallete sangerinnen)
  • La Leçon (1951, Privattimen)
  • Les Chaises (1952, Stolene)
  • Rhinocéros (1959, Neshornet)
  • Le Roi se meurt (1962, Kongen dør)
  • Jeu de Massacre (1970, Massakerspill)
  • Macbett (1972)
  • Voyage chez les morts (1980, Reise til de døde)

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Blomberg, Merete: Logik og mystik hos Ionesco: den metafysiske diskussion i Eugène Ionescos teater, 1977, ISBN 87-7492-231-9
  • Coe, Richard N.: Ionesco: a study of his plays, 1971, ISBN 0-416-16220-7
  • Lane, Nancy: Understanding Eugène Ionesco, 1994

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg