Karl 1 den store, frankisk konge fra 768, langobardisk konge fra 774, romersk keiser fra 800, eldste sønn av Pipin den lille. Ved farens død 768 overtok Karl styret i de nordlige og vestlige delene av riket, mens broren Karloman fikk de øvrige. Forholdet mellom brødrene var spent, og bare Karlomans død 771 hindret åpen strid mellom dem. Karl tok makten i hele riket og utelukket Karlomans sønner fra arvefølgen. Da paven bad Karl om hjelp mot langobardene, brukte Karl det som et påskudd til å rykke inn i Italia 773. I 774 tok han navnet Langobardenes konge.

Hele Karls 46-årige regjeringstid var preget av erobringer og krigstog. 772 angrep han de hedenske sakserne omkring Weser og Elben. Sakserne reiste seg gang på gang, og først etter 33 års sammenhengende kamper var Sachsen endelig innlemmet i Frankerriket. Sammen med erobringen ble folket tvangskristnet og mange deportert.

770–810 kjempet Karl mot araberne i Spania. 778 falt frankerhæren under Roland i bakhold ved Roncesvalles og ble hugd ned. Episoden danner grunnlaget for middelalderens mest berømte epos, Rolandskvadet. Senere fortsatte kampene i Spania, mest under ledelse av Karls sønner. 801 opprettet han Den spanske mark. 799 ble sarasenerne fordrevet fra Balearene, Sardinia og Korsika. 788 ble Bayern innlemmet i riket. 786–96 nedkjempet Karl avarerne i Ungarn. De slaviske områdene øst for Elben ble løst knyttet til Frankerriket, og med Danmark sluttet Karl 811 en avtale som gjorde Ejderen til grense. Til slutt hersket Karl over et rike som nærmet seg det vestromerske i omfang.

Konsolideringen av riket foregikk først og fremst i 780-årene. Det gjennomgikk en krise 792–93 med opprør i Sachsen og Italia, arabiske angrep og uro blant stormennene, men Karl mestret vanskelighetene. Juledag år 800 fikk han den ytre verdighet som svarte til hans maktstilling. Under høymessen i Peterskirken i Roma kronet pave Leo 3 ham til romernes keiser. Bakgrunnen for kroningen og Karls egen holdning til den har vært et svært omdiskutert spørsmål. Allerede i samtiden ble det hevdet at Karl mislikte pavens handling, og i samsvar med dette har enkelte historikere karakterisert pavens handling som et kupp. Men om bakgrunnen for kroningen strides historikerne. Enkelte har hevdet at paven fryktet Karls planer om å skape et nytt Roma i Aachen, mens andre har pekt på pavens aktuelle behov for en keiser i konflikten med romerne. Atter andre har ment å se en demonstrasjon av pavelig overhøyhet over den verdslige makt. Enkelte har også oppfattet kroningen som en overføring av den romerske keiserverdigheten fra Bysants til den fremste verdslige makthaver i vest. På tidspunktet for Karls kroning var det en kvinne, keiserinne Irene, som satt på tronen i Bysants. Mye tyder imidlertid på at Karl selv ikke oppfattet seg som de østromerske keisernes etterfølger, men som overhode for et vestlig kristent imperium. Han søkte derfor også om å bli anerkjent som likestilt med keiseren i Bysants, og i 810 anerkjente de to keisere hverandre som likestilte herskere innenfor hvert sitt område. I 813 kronet Karl selv sin sønn Ludvig til keiser.

Med kalifen i Bagdad, Harun al-Rashid, som hersket over det tredje storrike på den tid, stod Karl i vennskapelig forbindelse, enda han stadig lå i kamp med muslimene i Spania.

Karl var en ivrig kristen og arbeidet for troens utbredelse blant hedningene med overtalelse eller vold etter som det falt seg. Han betraktet seg som kirkens overhode, selv i teologiske spørsmål. Bispevalgene lå helt under kongens kontroll, og han presiderte selv over bispemøtene.

Karls rike var basert på naturaløkonomi. Jord var kilden til rikdom og makt. Kongens økonomiske maktgrunnlag var først og fremst hans egne eiendommer (domener) som lå spredt rundt om i hele riket. Disse ble nå brukt til å bygge opp et nett av trofaste medarbeidere. De karolingiske herskere alt fra Karl Martells tid knyttet til seg folk både gjennom personlige bånd, som vasaller, og ved økonomiske bånd, len eller feudum, som ble gitt mot administrative og/eller militære tjenester. Dette var grunnlaget for det såkalte føydalsystem, som frem til og med Karl den store skulle danne en av forutsetningene for karolingernes sterke kongemakt i Frankerriket.

Karl knyttet det geistlige og verdslige aristokrati til seg ved store forleninger i de nyerobrede områdene, men i motsetning til merovingerkongene og sine egne etterfølgere greide han å holde stormennene i tømme ved sin personlige autoritet. Som under merovingerne ble landet styrt av grever. I lang tid hadde grevskapene vært arvelige og nesten selvstendige, nå ble grevene igjen avsettelige embetsmenn. Langs grensene opprettet Karl større «markgrevskaper» som skulle sørge for forsvaret. For å føre kontroll med grevene, sendte han hvert år ut kongelige sendebud, missi dominici. De presiderte i de lokale folkeforsamlinger, hørte på klager og avsa dommer. Ved hoffet var det en stab av riksembetsmenn som dannet kongens kanselli og fulgte ham på reiser. I Karls «kapitularier» var det tilløp til en rikslovgivning, men de gjaldt først og fremst hans egen domene. Den frankiske folkeforsamling fantes ennå, men var på vei til å bli et rent hærskue. De virkelige forhandlinger foregikk mellom kongen og stormennene. For frimennene var krigstjenesten og plikten til å møte på tinget som dommere en tung byrde. Karl bestemte at det skulle utpekes særskilte sendemenn, scabini, til å være dommere, og verneplikten ble innskrenket til frimenn med eiendom av en viss størrelse, men stormennenes rytteri fikk stadig større betydning.

Karl den stores rike hadde ingen hovedstad. Etter hvert utviklet Aachen seg til et slottsanlegg, der Karl bodde fast fra 808. Karls hoff ble samlingssted for tidens lærdeste menn. Teologi, historieskrivning og diktning opplevde en ny blomstring på grunnlag av den klassiske arv. Alkuin fortolket Bibelen og var en fremragende brevskriver. Angilbert skrev episke dikt, Paulus Diaconus skrev langobardenes historie, og Einhard skildret Karls eget liv etter mønster av Suetons keiserbiografier. Alkuin ledet hoffskolen, det ble opprettet skoler ved katedraler og klostre, og 802 kom det endog et ugjennomførbart pålegg om alminnelig skoleplikt. Men kanskje var utviklingen av en ny skrift, den karolingiske minuskel, som igjen danner grunnlaget for vår egen bokskrift, det viktigste kulturelle enkeltbidrag fra kretsen rundt Karl den store.

Karl var sterkest knyttet til de germanske delene av riket. Han døde i Aachen 814 og ble etterfulgt av sin sønn Ludvig den fromme. Med fem hustruer og fem elskerinner hadde han i alt minst 18 barn. De fleste døde før ham. For etterverdenen fortonet Karl seg som en idealskikkelse. Han ble en hovedfigur i den middelalderlige ridderdiktningen (Karl Magnus-sagnene). 1165 ble han kanonisert. Minnedag er hans dødsdag, 28. januar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.