Faktaboks

Simone de Beauvoir
Uttale
båvoˈar
Født
9. januar 1908, Paris, Frankrike
Død
14. april 1986, Paris, Frankrike
Simone de Beauvoir, 1968
Simone de Beauvoir, 1968
Av /Getty Images.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Simone de Beauvoir var en fransk filosof og forfatter. I 1949 ga hun ut Det annet kjønn (Le deuxième sexe), 1900-tallets viktigste filosofiske analyse av kvinnens situasjon. Hun var en fremtredende romanforfatter. I 1954 fikk hun Goncourt-prisen for den bredt anlagte romanen Mandarinene (Les Mandarins), som handler om en gruppe franske intellektuelles utvikling fra samholdet i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig til politiske konflikter i etterkrigstiden.

Beauvoir er også berømt som en av Frankrikes viktigste memoarforfattere. Selvbiografiene begynner med fremstillingen av hvordan hun forvandlet seg fra en gudfryktig katolsk ungjente til ateistisk intellektuell i En veloppdragen ung pikes erindringer (Mémoires d’une jeune fille rangée) fra 1958, og slutter med den gripende fremstillingen av hennes livskamerat Jean-Paul Sartres alderdom og død i Avskjedsseremonien (La cérémonie des adieux, 1981). I de mellomliggende bindene tegner hun et bilde av sitt eget liv i sentrum av fransk åndsliv midt på 1900-tallet. Til den selvbiografiske syklusen hører også boken om reisen til USA i 1947, Amerika fra dag til dag (L’Amérique au jour le jour, 1948).

Biografi

Simone de Beauvoir & Jean-Paul Sartre
Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre i Beijing i 1955
Simone de Beauvoir
Levi Eshkol ønsker Simone de Beauvoir velkommen til Tel Aviv i 1967.

Simone-Ernestine-Lucie-Marie Bertrand de Beauvoir ble født inn i en høyborgerlig og katolsk familie i Paris. Like etter første verdenskrig mistet faren formuen. Fordi hun ikke kunne få noen medgift, gikk familien med på at hun skulle få en utdannelse slik at hun kunne forsørge seg selv. Hun gikk på katolsk pikeskole og måtte kjempe for å få lov til å studere filosofi, som foreldrene oppfattet som et gudløst fag. I 1929 tok hun den selektive agrégation-eksamenen i filosofi, der hun ble rangert som nummer to etter Jean-Paul Sartre, som hun traff under eksamensforberedelsene. Eksamenen garanterte henne jobb som gymnaslærer.

Sartre og Beauvoir opprettet et livslangt fritt forhold, der de aldri bodde sammen og hadde frihet til å ha andre partnere. Beauvoirs viktigste kjærlighetsforhold var med den franske journalisten Jacques-Laurent Bost (1938–1946), den amerikanske forfatteren Nelson Algren (1947–1950), og den 17 år yngre franske skribenten og filmskaperen Claude Lanzmann (1952–1959), som i 1985 regisserte Shoah, en avgjørende dokumentarfilm om jødeutryddelsen. Men hun hadde også forhold til unge kvinner, som ofte var eller hadde vært hennes eller Sartres elever.

Mot slutten av livet adopterte hun venninnen Sylvie Le Bon. Beauvoir ga ut sin første roman, Gjesten (L’Invitée), i 1943. Omtrent samtidig mistet hun lærerjobben fordi moren til en av elevene hennes hadde klaget på hennes umoralske livsførsel. Hun levde som forfatter og fri intellektuell for resten av livet.

Etter krigen ble eksistensialismen en verdensledende filosofisk retning, som også hadde stor innflytelse på populærkulturen. Sammen med Sartre og andre var Beauvoir en av redaktørene for tidsskriftet Les Temps modernes (Moderne tider) som tok stilling mot Frankrikes kolonivelde og mot amerikansk kapitalisme og imperialisme. De støttet aktivt frigjøringsbevegelsen i Algerie under Algeriekrigen i 1954–1962. De stilte seg kritisk til aspekter av Josef Stalins skrekkregime og var ikke medlemmer av kommunistpartiet, men under den kalde krigen støttet de likevel Sovjetunionen.

Sammen med Sartre reiste hun verden rundt. Sommeren 1951 ferierte de i Norge. De var ofte offisielle gjester hos revolusjonære regimer som for eksempel Mao Zedongs Kina (1956) og Fidel Castros Cuba (1960). På 1970-tallet erklærte hun for første gang at hun var feminist og deltok deretter svært aktivt i den nye kvinnebevegelsen, ikke minst i kampen for fri abort. Da Beauvoir døde i april 1986, fulgte flere tusen gravfølget til Montparnasse-kirkegården, der hun ble lagt til hvile ved siden av Sartre.

Litteratur og filosofi

I 1948, i innledningen til essaysamlingen Eksistensialismen og den borgerlige snusfornuft (L’Existentialisme et la sagesse des nations), erklærte Beauvoir at det ikke finnes noe skille mellom liv og filosofi. Filosofien hjelper oss til å forstå livet, men det gjør også litteraturen. En god litterær tekst kan gjøre filosofisk arbeid.

I den første perioden i forfatterskapet fra Gjesten til Det annet kjønn (1943–1949) vekslet Beauvoir mellom å skrive litteratur og filosofi. I tekst etter tekst tar hun opp det grunnleggende spørsmålet om forholdet til Den Andre, et emne hun først ble fascinert av som student og forble opptatt av hele sitt liv. Tenkere som Maurice Blanchot og Maurice Merleau-Ponty kalte Gjesten en strålende «metafysisk roman» i tradisjonen etter Fjodor Dostojevski, Sartre og Albert Camus. Romanens motto er et sitat fra Georg Wilhelm Friedrich Hegel: «Hver bevissthet søker den andres død», et tema Beauvoir belyser gjennom et sjalusidrama mellom to kvinner.

I 1944 fortsatte hun undersøkelsen av vårt forhold til andre i det filosofiske essayet Pyrrhus et Cinéas (Pyrrhos og Cineas). Her er den andre en konkret størrelse: våre medmennesker. Våre handlinger får bare mening i en verden der vi eksisterer sammen med andre. Vi er dermed avhengige av de andres svar på våre handlinger. Vi er sårbare i forhold til de andre. I romanen De andres blod (Le Sang des autres, 1945) tok hun for seg spørsmålet om forholdet til den andre som et konkret historisk og politisk problem, der engasjementet står sentralt. Her foregår handlingen på 1930-tallet og under den tyske okkupasjonen, og de to hovedpersonene, Jean og Hélène, må velge side. Uansett hva de gjør, kommer de til å bli ansvarlige for andres lidelse og død. Det samme spørsmålet om ansvar oppstår i kjærlighetsforhold. Romanen er også viktig for sin skildring av en illegal abort. Skuespillet Les Bouches Inutiles (Unyttige munner, 1945) er opptatt av den samme problematikken.

Forholdet til døden står i forgrunnen i romanen Tous les hommes sont mortels (Alle mennesker er dødelige, 1946), der Beauvoir tenker seg en person som ikke kan dø. Hvordan vil han oppleve eksistensen? Kjærligheten? Engasjementet?

Essayet Tvetydighetens etikk (Pour une morale de l’ambiguité, 1947) viser at mennesket er fundamentalt tvetydig. Vi er både naturlige og historiske vesener. Vi er både underlagt tiden i og med vår dødelighet og frigjort fra tiden i og med vår tankekraft og fantasi. Vi er både subjekter for oss selv og objekter for andre. Vi er både individer og avhengige av et samfunn som består av andre. Vårt etiske (moralske) ansvar består i å akseptere denne fundamentale tvetydigheten og ta ansvar for den. Men i praksis forsøker vi å søke tilflukt i entydighet. Dette er hva eksistensialistene kaller «ond tro» (mauvaise foi), som er det motsatte av autentisitet.

I 1946 begynte Beauvoir å arbeide på prosjektet som skulle bli Det annet kjønn. Hun hadde først tenkt å skrive en selvbiografi. Først trodde hun at det at hun var kvinne, ikke egentlig hadde hatt stor betydning for livet hennes. Men påskyndet av Sartre begynte hun å innse at hun ikke var blitt oppdratt på samme måte som gutter og ikke hadde opplevd de samme forventningene. Hun bestemte seg for å forske litt på kvinnens stilling, og dermed var det gjort: Hun la selvbiografien til side og begynte å skrive Det annet kjønn.

I denne perioden fant hun også tid til å gi ut en rekke essay om litteratur og kultur. I 1947 reiste hun til USA for første gang, og i 1948 kom den store reiseboken Amerika dag for dag, som ikke minst handler om Beauvoirs møte med rasismen i USA, og med amerikanske kvinner. Reisen til USA satte også tydelige spor etter seg i Det annet kjønn. I 1957 ga hun ut en bok om reisen til Kina, La Longue Marche (Den lange marsjen).

Feministisk filosof

Det annet kjønn kom ut i to bind på fransk, det første i juni, og det andre i november 1949. (På norsk finnes det to oversettelser, først en sterkt forkortet utgave i to bind fra 1970, og en fullstendige oversettelse fra 2000.) I dette epokegjørende verket bruker Simone de Beauvoir eksistensialistisk filosofi til å analysere kvinnens stilling i samfunn og privatliv. Det annet kjønn tilbyr leseren en omfattende analyse av hva det innebærer å være kvinne i en verden der kvinnen blir forstått som «Den andre». Forståelsen av kvinnen som Den andre legges klart fram i innledningen, som ikke bare utforsker Den andre som en filosofisk kategori, men gjør det til et politisk begrep.

Å si at kvinnen er Den andre, er å si at i et sexistisk samfunn er det mannen som brukes som norm for hva et menneske er. Kvinnen blir definert i forhold til mannen; han blir ikke definert i forhold til henne. Mannen er subjektet, det absolutte, skriver Beauvoir, kvinnen blir objektet, det relative og det partikulære. Slik tas det for eksempel for gitt at menns bøker handler om mennesket, mens kvinners bøker kun handler om kvinnen. Kampen for kvinners frihet er en kamp for et samfunn der kvinner ikke lenger automatisk oppfattes som Den andre, der kvinner også «får adgang til det universelle», som Beauvoir formulerer det. Videre i første bind drøfter Beauvoir biologiske, psykoanalytiske og marxistiske teorier om kvinnen og legger fram en fyldig oversikt over kvinnens historie gjennom tidene. Til slutt analyserer hun myter om kvinnen i kultur og litteratur.

Bind to begynner med det berømte utsagnet: «Man blir ikke født som kvinne, man blir det.» I dette bindet legger Beauvoir fram en grundig analyse av kvinnens situasjon i Beauvoirs samtid. Hun viser hvordan et spedbarn blir til en kvinne, og hvordan kvinneundertrykkelsen også skaper ulemper for menn, selv om de generelt sett nyter godt av fordelene den gir dem. En egen del av boken er viet til analyser av kvinner som har søkt tilflukt i forsøk på å rettferdiggjøre sin egen undertrykkelse: narsissisten, den forelskete kvinnen, og mystikeren. Storverket avsluttes med en analyse av selvstendige kvinner på Beauvoirs egen tid, og tanker om hvordan forholdet mellom menn og kvinner kan bli i en verden der kvinner ikke lenger er undertrykt. I 1949 var Beauvoir optimist: «Den frie kvinnen er først nå i ferd med å bli født», erklærer hun mot slutten av sitt mesterverk.

Da Beauvoir skrev Det annet kjønn, oppfattet hun ikke seg selv som feminist. Hun mente at et virkelig sosialistisk samfunn ville få bukt med kvinneundertrykkelsen. Først da den nye kvinnebevegelsen oppstod rundt 1970, innså hun at det var behov for en egen kvinnebevegelse. I dag er det vanlig å snakke om feminisme som en form for «identitetspolitikk», men Beauvoirs feminisme handler ikke først og fremst om opplevelsen av å ha en kjønnsidentitet. Som eksistensialist mener hun at identitet ikke er en gitt størrelse, men en stadig skiftende tilblivelse. Vi skaper vår egen subjektivitet gjennom stadig å gjøre noe med det samfunnet forsøker å gjøre med oss. Det er først når andre mennesker tar deg for å være en kvinne, at det ideologiske maskineriet settes i gang. Det annet kjønn handler om hva det vil si å bli oppfattet som en kvinne av andre, og om hvordan ulike kvinner svarer ulikt på presset.

Beauvoir er også svært oppmerksom på at kvinner ikke bare er offer for undertrykkelse, men subjekter også. Som motto til bind to av Det annet kjønn valgte Beauvoir et sitat fra Sartre: «Halvt offer, halvt medskyldig, som alle andre». Kvinner lever i et samfunn som presser dem til å overta andres idealer om kvinnelighet. De blir stadig fortalt hvordan de skal se ut, og hvordan de skal oppføre seg. Det annet kjønn viser gang på gang hvordan det kan være lettere å akseptere sin egen status som objekt og mer fristende å være med på å presse andre kvinner til å gjøre det samme, enn det er å ta på seg omkostningene ved å hevde sin egen frihet og selvstendighet.

Beauvoir skriver filosofisk og tilgjengelig på en og samme gang. For å belegge sine påstander vender hun seg til litteratur, brev, dagbøker, psykoanalytiske sykejournaler og selvbiografier. Eksempelmaterialet hennes er stort sett fransk eller europeisk, og det handler stort sett om hvite kvinner på første halvdel av 1900-tallet. Det annet kjønn er blitt en klassisk tekst fordi den tilbyr kvinner et sett filosofiske begreper de kan bruke til å analysere sin egen situasjon, uansett hvor lite den ligner på situasjonen til hvite, katolske ungjenter i Frankrike rundt 1940. Boken er da også blitt lest og beundret av kvinner over hele verden.

Romaner og noveller

Etter Det annet kjønn gikk det fem år før Beauvoir igjen ga ut en stor bok, nemlig Mandarinene. Denne bredt anlagte romanen tar for seg både store politiske spørsmål og spørsmål om kjærlighet, seksualitet og meningen med livet. Her handler det om hvordan intellektuelle som hadde håpet at Frankrike skulle bli et uavhengig sosialistisk samfunn i kjølvannet av solidariteten som oppstod blant medlemmene av motstandsbevegelsen under andre verdenskrig, ser hvordan verden splittes i to av den kalde krigen.

Krigen og oppgjøret etterpå står sentralt. Hvem var ansvarlig for de franske jødenes skjebne? Hvorfor ble oppgjøret med franske nazister og krigsprofitører så halvhjertet? Etterkrigstiden blir ikke som karakterene håper: Den kalde krigen skaper fiender av gamle allierte, de sosialistiske hovedpersonene reflekterer over tyskernes massakrer under krigen, amerikanernes atombomber over Japan, Sovietunionens fangeleirer og den franske kolonimaktens misgjerninger. Romanen spør hvordan vi kan handle politisk når alle våre idealer blir knust og utviklingen går i mot oss. Samtidig tar den opp spørsmålet om kvinner og kjærlighet. Hvor viktig er den lidenskapelige kjærligheten i en slik verden? Hva gjør livet verdt å leve?

Etter hun var ferdig med Mandarinene, vendte Beauvoir seg igjen til selvbiografisk stoff. Hun ville skrive en kortroman om bestevenninnen Zaza, som døde da hun var 21 år gammel. Men da Sartre leste utkastet, syntes han det var uinteressant. Teksten kom først ut i 2020, under tittelen De uadskillelige (Les Inséparables). Men Beauvoir ga ikke opp tanken om å skrive om Zaza. Vennskapet, og ikke minst sorgen og raseriet over Zazas altfor tidlige død, ble ett av de store temaene i En veloppdragen ung pikes erindringer (1958), som slutter med ordene: «Lenge mente jeg at jeg hadde betalt for min frihet med hennes død».

På 1960-tallet ga Beauvoir ut sine to siste fiksjonstekster, romanen Når masken faller (Les Belles Images, 1966) og novellesamlingen La Femme rompue (En bedratt kvinne, 1968). Begge bøkene handler om kriser i kvinneliv like før den nye kvinnebevegelsen oppstod. Den samfunnskritiske romanen tar for seg forbrukersamfunnets vakre, men forfalskete bilder, og en ung mors forsøk på å spare datteren for kunnskap om all ondskapen i verden. I dette moderne samfunnet står sannheten og virkeligheten på spill. Den intense tittelnovellen i novellesamlingen handler om en kvinne som har trodd på samfunnets ideologi om det idelle ekteskapet. Hun har viet seg helt og fullt til mann og barn, men mannen forlater henne for en yngre karrierekvinne. Resultatet er fortvilelse og sammenbrudd.

I Frankrike ble Beauvoir kritisert for å ha publisert tittelnovellen i ukebladet Elle før den kom i bokform. Mange kritikere mente at Beauvoir her hadde gitt opp filosofien for å bli en tomhjernet ukebladsforfatter, opptatt av uvesentlige ting som kvinners kjærlighetssorg. Men kvinner har stadig vært opptatt av den. Novellen inspirerte for eksempel Elena Ferrante til å skrive romanen Svikne dagar (I giorni dell’abbandono) i 2002. På norsk kom novellen Misforståelse i Moskva (Malentendu à Moscou) ut i 2021. Dette er en novelle Beauvoir opprinnelig hadde tenkt å ta med i novellesamlingen, men som hun uvisst av hvilken grunn lot ligge.

Selvbiografiske tekster og essayet om alderdommen

I perioden 1958 til 1981 ga Beauvoir ut en serie på seks selvbiografier. Disse er blitt stående som en viktig kilde til innsikt i fransk intellektuelt liv midt i det tjuende århundret. Moden alder (La Force de l’âge, 1960) tar for seg perioden fra 1929 til 1944. Dette er tiden da Beauvoir strevde for å bli forfatter. Hun forteller hvordan hun slet med å skrive en novellesamling, Quand prime le spirituel (Når åndelige ting kommer først), om ungpikeskjebner på 1930-tallet, som ble forkastet av to forlag og ikke kom ut før i 1979, da Beauvoir for lengst var blitt verdensberømt. Hun forteller om begynnelsen på forholdet til Sartre, om flukten fra Paris da tyskerne okkuperte byen, og om hvordan krigen gjorde henne til et politisk engasjert menneske.

I La Force des choses (Omstendighetenes makt, 1963) fører hun fortellingen fram til sin egen samtid. Her får vi innblikk i hvordan Det annet kjønn ble til, i kjærlighetsforholdene til Nelson Algren og Claude Lanzmann, og det gryende forholdet til Sylvie Le Bon. Men dette bindet handler også om politikk – om engasjementet mot fransk kolonimakt – og de store reisene sammen med Sartre.

I 1964 ga hun ut en av sine fineste litterære tekster, en liten bok om morens død, En lett og rolig død (Une mort très douce). I 1972 kom Tout compte fait (Når alt er sagt og gjort), en tematisk organisert bok om livet i tiåret siden det forrige bindet kom ut.

Alderdommen (La Vieillesse), en stor studie av hva det innebærer å bli gammel i vårt moderne samfunn, kom ut i 1970. Essayet om alderdommen er på mange måter et motstykke til Det annet kjønn. Avslutningen på forfatterskapet kom i 1981 med Avskjedsseremonien (La Cérémonie des adieux) om Sartres alderdom, politiske konflikter, sviktende helse og død. Etter Beauvoirs død ble brevvekslingene med Sartre, Algren og Bost gitt ut. Det ble også dagbøkene fra studietiden og dagboken fra krigen.

Utgivelser (utvalg)

Romaner

  • L'Invitée, 1943 (Gjesten, 2006)
  • Le sang des autres, 1945 (De andres blod, 1945)
  • Tous les hommes sont mortels, 1946 (Alle mennesker er dødelige)
  • Les mandarins, 1954 (Mandarinene, 1986)
  • Les belles images, 1966 (Når masken faller, 1968)
  • Les Inséparables, 2020 (De uadskillelige, 2021)

Essayer

  • Pyrrhus et Cinéas, 1944 (Pyrrhos og Cineas)
  • Pour une morale de l'ambiguïté, 1947 (Tvetydighetens etikk)
  • L'existentialisme et la sagesse des nations, 1948 (Eksistensialismen og den borgerlige snusfornuft, 1968)
  • Le Deuxième Sexe, 1949 (Det annet kjønn, 1970)
  • Privilèges, 1955 (Privilegier)
  • La Longue Marche, 1957 (Den lange marsjen)
  • La Vieillesse, 1970 (Alderdommen, 2016)

Memoarer og erindringer

  • L'Amérique au jour le jour, 1948 (Amerika fra dag til dag, 2005)
  • Mémoires d'une jeune fille rangée, 1958 (En veloppdragen ung pikes erindringer, 1996)
  • La force de l'âge, 1960 (Moden alder, 2004)
  • La Force des choses, 1963 (Omstendighetenes makt, 1963)
  • Une mort très douce, 1964 (En lett og rolig død, 1982)
  • Tout compte fait, 1972 (Når alt er sagt og gjort)
  • La cérémonie des adieux, 1981 (Avskjedsseremonien, 1981)

Novellesamlinger

  • La Femme rompue, 1968 (En bedratt kvinne)
  • Quand prime le spirituel, 1979 (Når åndelige ting kommer først)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Altman, Meryl, Beauvoir in Time, 2020
  • Bauer, Nancy, Simone de Beauvoir, Philosophy, and Feminism, 2001
  • Fallaize, Elizabeth, The Novels of Simone de Beauvoir, 1988
  • Kruks, Sonia, Simone de Beauvoir and the Politics of Ambiguity, 2012.
  • Le Doeuff, Michèle, L’étude et le rouet: des femmes, de la philosophie, 1989 (engelsk oversettelse: Hipparchia’s Choice: An Essay Concerning Women, Philosophy, etc., 1991)
  • Lundgren-Gothlin, Eva, Kön och existens: Studier i Simone de Beauvoirs Le Deuxième Sexe, 1991.
  • Moi, Toril, Simone de Beauvoir: en intellektuell kvinne blir til, 2. utg. 2002
  • Moi, Toril, Hva er en kvinne? Kjønn og kropp i feministisk teori, 1998
  • Moi, Toril, Jeg er en kvinne? Det personlige og det filosofiske, 2001
  • Rowley, Hazel, I tykt og tynt: om Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir og deres samliv, 2005
  • Simons, Margaret A. Beauvoir and The Second Sex: Feminism, Race, and the Origins of Existentialism. Lanham, Md.: Rowman & Littlefield, 1999.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg