Den katolske kirke er et overnasjonalt kirkesamfunn. Alle som er katolsk døpt regnes som medlemmer i den katolske kirke.

I 2014 var medlemstallet ca. 1,270 milliarder medlemmer, det vil si omtrent 17% av verdens befolkning. Den katolske kirke er dermed den største av kristendommens tre hovedgrener, ved siden av ortodokse (østlige) og protestantiske kirker.

Betegnelsen den romersk-katolske kirke brukes fortrinnsvis av ikke-katolikker for å understreke kirkens historiske forankring i Roma. Den vanliges selvbetegnelsen er den katolske kirke. Den omfatter også de unerte og orientalske kirker.

Andelen katolikker i verden holdt seg konstant i hundreårsperioden fra 1910 til 2010, men andelen europeere sank dramatisk på grunn av endringer i befolkningstilveksten og sekularisering. Mens to av tre katolikker var europeere i 1910, utgjør europeiske katolikker i dag bare en tiendedel av det totale medlemstallet. Tilsvarende tendens ses det siste tiåret i USA. I 2014 var hver femte borger katolikk, men medlemstallet er synkende med tilsvarende økning i kategorien ‘ingen religion’. Grunnen til at antallet katolikker i verden holder seg konstant, er at nedgangen i Europa kompenseres gjennom normal befolkningstilvekst i deler av verden der en stor del av befolkningen er katolikker.

41% av alle katolikker bor i Latin-Amerika med 483 millioner, Europa har cirka 277 millioner, Afrika cirka 177 millioner, og Asia 137 millioner. Det finnes også cirka 3 millioner katolikker i Midtøsten, og til sammen cirka 8 millioner i Oseania.

I Norge har antall katolikker økt kraftig de siste årene, fra i overkant av 45 000 registrerte medlemmer i 2005 til om lag 120 000 i 2012. Økningen skyldes arbeidsinnvandring, særlig fra Polen. I følge kirkens egne estimater bodde det i 2014 nærmere 200 000 katolsk døpte i landet. 

Prosesjon med helgenbilder i Sør-Italia.

av SCODE. Begrenset gjenbruk

Kirken som organisasjon vokste gradvis frem som en følge av at kristendommen ble anerkjent av den romerske keiser Konstantin (314). Etter hvert utviklet det seg en fastere hierarkisk organisasjon som tok noe forskjellig form i den østre og vestre delen av Romerriket. Mens biskopene i de østre deler av Romerriket i fellesskap var øverste myndighet, ble paven i Roma regnet som leder av kirken i vest. Pave Leo 1 (død 461) var den første som omtalte seg selv som pave i denne betydningen av ordet. Ulikhetene mellom den østre og vestre delen av kirken endte med splittelse, det store skisma i 1054. Alle forsøk på å utvikle flere felles læresetninger og ritualer stanset opp. Kirken ble delt i Den katolske kirken i vest og ortodokse kirker i øst.

Med pave Gregor 7 (pave 1073–85) ble pavens makt innad i kirken styrket. Det oppstod konflikt med keiseren og kongene da paven også gjorde krav på å være overordnet den verdslige makt. I sen-middelalderen styrket kongemakten sin posisjon i forhold til kirken. Reformasjonen på 1500-tallet førte til at store deler av Nordvest-Europa gikk tapt for den katolske kirke. Samtidig førte misjonsvirksomhet til utbredelse av den katolske kirkens innflytelse i de nye koloniene i Mellom- og Sør-Amerika.

På 1700 og 1800-tallet førte store samfunnsendringer til økende kirke- og religionskritikk som drev kirken i stadig mer politisk konservativ retning. Denne utviklingen kulminerte ved første Vatikankonsil i 1871, da dogmet om pavens ufeilbarhet i lærespørsmål ble kunngjort. I løpet av 1800-tallet møtte kirken de nye politiske kravene ved å gi større rom for vanlige folks deltagelse i kirkens aktiviteter. Helgenkult og Maria-dyrkelse ble bevisst benyttet for å styrke kirkens stilling blant folk flest, og flere nye pilegrimsmål ble innført, for eksempel Lourdes i de franske Pyrineene.

Da pave Pius 9 i 1854 erklærte det såkalte Immaculata-dogmet som stadfester at Jomfru Maria var ren og syndfri og født uten arvesynd, ga han offisiell godkjenning av en folkelig forestilling. Tilsvarende i 1950 da pave Pius 12 erklærte dogmet om Marias Himmelfart. Samtidig oppfordret man til kollektive pilegrimsferder og bruk at moderne kollektivtransport, bønnemøter og personlige fromhetsøvelser. 

Det andre Vatikankonsilet (1962-65) gjenopprettet en viss balanse i forholdet mellom paven og de andre biskopene, men paven har fortsatt betydelig makt, og det er ingen kirkepolitisk vilje til likestilling for kvinner.

Den katolske kirke ledes av paven og kirkeledelsen, kurien, i Vatikanet. Vatikanet er en bydel i Roma (Italia), som har status som selvstendig stat med diplomatiske forbindelser til 193 stater, deriblant Norge. Vatikanstaten har observatørstatus og talerett i alle FNs organer. I land hvor katolisismen er den dominerende religion foreligger det en avtale, konkordat, med den sentrale kirkeledelsen i Vatikanet, noe som i praksis gjør den katolske kirken til nasjonal folkekirke i mange land.

Den katolske kirken er hierarkisk organisert med paven i Roma som overhode. Biskopen er pavens lokale utsending og leder av bispedømmet. Presten er underordnet biskopen og har ansvaret for sin menighet. Presteskapet er forbeholdt menn. Denne ordningen er ikke basert på direkte utsagn i Bibelen, men et resultat av kirkens vektlegging av katolsk tradisjon som en ubrutt utvikling fra urkirken frem til i dag. I følge katolsk lære har alle prester del i kirkens autoritet gjennom apostolisk suksesjon, det vil si overføringen av religiøs myndighet fra Jesus til den enkelte biskop og lokale prest i dag. Dette er grunnlaget for pavens autoritet og den katolske kirkens hierarkiske struktur hvor paven og Roma utgjør sentrum som alle lokalkirker er forbundet til gjennom presteinnvielsessakramentet og presteløftet om lojalitet til kirkens lære og praksis.  

Læren om apostolisk suksesjon bygger på en bestemt tolkning av Bibelen og er sterkt forankret i katolsk tradisjon. Gjennom presteinnvielsesritualet får enhver katolsk prest del i det oppdraget som Jesus ga til apostelen Peter om å lede kirken: "på deg vil jeg bygge min kirke" (Matt. 16, 17-19). Ifølge denne tradisjonen reiste apostelen Peter til Roma umiddelbart etter Jesu død, og ble den første biskop. Som biskop av Roma utpekte Peter andre biskoper etter modell av hvordan han selv var blitt utpekt av Jesus, og sendte dem ut for å spre kristendommen. Disse biskopene utpekte i sin tur prester til å lede de lokale menighetene, og slik oppsto ordningen med apostolisk suksesjon.

Paven, eller den «romerske biskop» (lat. pontifex romanus), regnes som apostelen Peters etterfølger, og er den fremste av alle biskoper og kirkens leder.

Biskopen er leder av et bispedømme hvor han har ansvar for forkynnelse, forvalter sakramentene, og for menighetens ve og vel. Biskopene har under ledelse av paven del i læremyndigheten i kirken, og har således oppsyn med prestene under sin myndighet.

Det finnes to typer prester, sekularprester  og ordensprester. Ordensprester tilhører et ordenssamfunn. Sekularprestene avlegger lydighets- og kyskhetsløfte, men ikke fattigdomsløfte. Kirken tillater ikke kvinner å inneha embeter i kirken utenom nonner som kan få ulike lederoppgaver innad i sin egen orden. Alle prester lever i sølibat, men gifte menn kan vigsles til diakoner, eller hjelpeprester som bistår under ritualene med ulike oppgaver eller liturgiske tjenester, men diakoner kan ikke feire messe eller høre skriftemål. Spørsmålet om kvinnelige prester er blitt reist i den katolske kirke, ofte av nonner, men er hittil blitt avvist.

I 1970-årene forlot mange katolske prester sin tjeneste, enten på grunn av problemer med sølibatet eller fordi de kom i identitetskrise som følge av forventningene til reformer i kjølvannet av vedtakene som ble gjort under Det andre Vatikankonsil (1962–65). I tillegg til å fjerne sidealtere og legge mindre vekt på helgendyrkelse og Maria-kult, ble det vedtatt at latin skulle erstattes med folkespråket og at presten som hovedregel skulle stå med ansiktet vendt mot menigheten under messen. I løpet av 1980-tallet økte antallet sekularprester, altså prester som ikke tilhører en klosterorden fra 254 800 til 260 600, mens antallet ordensprester sank i samme periode fra 147 100 til 144 000. I 2014 var det i overkant av 415 000 katolske prester på verdensbasis.

I de katolske munke- og nonneordener lever menn og kvinner som velger å vie sitt liv til kirken. Bønn, kontemplasjon og de tre klosterløftene om lydighet, fattigdom og kyskhet er grunnelementer i ordenslivet for begge kjønn. Enkelte ordener er kontemplative, og helt viet bønn og gudstjenestlig liv (blant annet benediktinere), andre vier seg til aktivt arbeid i barnehjem; sykehus, med undervisning eller med misjon (fransiskanere, dominikanere). De eldste ordenene var kontemplative, men preken- eller mendikantordenene Fransiskanere, Dominikanere og Augustinianere drev utadrettet virksomhet. De fleste kvinneordener fra 1800-tallet og fremover  driver sosialt arbeid. For alle typer ordener er hensikten med klosterlivet å bidra til frelsen gjennom bønn og styrking av troen, eller utføre gode gjerninger til kirkens og menneskehetens beste.

I middelalderen fungerte klostrene som læresentre, og spilte en viktig rolle i kristningsprosessen, for eksempel i Norge hvor særlig Cistersienserene var viktige.

De store munke- og nonneordenene er fritatt fra lokale biskopers autoritet og dirkete underlagt paven. De utgjør dermed selvstendige hierarkiske strukturer hvor den enkelte munk eller nonne er underlagt klosterets leder (abbed, abbedisse, prior, priorinne) som igjen er underlagt sin klosterordens ledelse og til sist paven.

Våpen av Oslo katolske bispedømme. Falt i det fri (Public domain)

Norge var et katolsk land fra religionsskiftet i 1030 til reformasjonen kom til Norge i 1536 og katolisismen ble forbudt. Forbudet gjaldt fram til 1845 da den såkalte dissenterloven ble vedtatt og gjorde det lovlig å etablere andre kristne trossamfunn i Norge.

I 1856 sto den første katolske kirken siden reformasjonen, St. Olavs kirke i Oslo ferdig. I 1858 ble St. Pauls menighet i Bergen etablert, og året etter kom Vor Frue menighet i Tromsø. De første medlemmene var hovedsakelig utenlandsk fødte, men til tross for misjonsforbud økte medlemstallet ved at folk konverterte til katolisismen. Forfatteren Sigrid Undset var en av de fremstående nordmennene som konverterte i denne perioden. Dette mønsteret fortsatte gjennom hele 1900-tallet, men på 1970-tallet økte medlemstallet på grunn av politisk flytninger fra Vietnam og Chile. På 2000-tallet førte arbeidsinnvandring fra Øst-Europa til en kraftig økning av medlemstallet, fra 40 000 i begynnelsen av 2000-tallet, til ca. 120 000, og i mange menigheter, særlig i Oslo feires det i løpet av en vanlig søndag opp til flere messer på polsk.

Kirken selv anslår det samlede antallet katolikker til å være nærmere 200 000 (2014), inkludert passive, ikke praktiserende katolsk døpte. I 2015 ble Oslo katolske bispedømme anmeldt for medlemsjuks fordi de ikke hadde registrert sine medlemmer gjennom aktiv innmeldelse, men hadde oppført som medlemmer en rekke personer hvis navn og opprinnelsesland indikerte at de var katolikker. Saken ventes å få endelig avgjørelse i 2017.

I 1892 fikk Norge status som apostolisk vikariat med egen biskop, den sveitiske dominikanerpresten Johannes Baptist Fallize (1844-1933). Fra 1931 hadde Norge tre stift med hver sin biskop. Det var Sør-Norge med Oslo bispedømme, Midt-Norge med Trondheim Bispedømme og Nord-Norge med Tromsø stift. I 2005 ble Bernt Eidsvig utnevnt til biskop i Oslo katolske bispedømme. Han tilhører presteordenen Augustinerkorherrene. Trondheim har for tiden ikke biskop, men Eidsvig fungerer i biskopens sted. I Tromsø er Berislav Grgić biskop siden 2009. Han er opprinnelig fra den kroatiske delen av Bosnia-Hercegovina, og kom til Norge i 1996.

Menighetsprester er som hovedregel knyttet til en av de mannlige grenene av prekenordene: dominikanerne, fransiskanerne og augustinianerne, og er en del av lederskapet i kirken. Kvinneklostre har på sin side vært aktive innen utdanning og helse. St.Joseph søstrene av Chambery som opprettet St.Sunniva skole i Oslo i 1865 finnes fortsatt, men driver nå en mer begrenset  virksomhet med retreater og åndelig veiledning. Ordener som Elisabethsøstrene og Fransiskanerinnene som drev sykehus og barnehjem avviklet denne aktiviteten fra 1960-tallet på grunn av bedre offentlig helsevesen og nedgang i rekrutteringen. I dag omfatter klostervesenet noen få kontemplative kvinneordener, samt presteordener som fransiskanere og dominikanere.

Av historisk interesse er gjenopprettelsen av det tidligere cistercienserkosteret på øya Tautra i Nord-Trøndelag som ble opprettet i 1999 og den nye Maria-kirken innviet i 2006. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.