Katolske kirke. Prosesjon med helgenbilder i en by i Sør-Italia.

SCODE. begrenset

Den katolske kirke, kirkesamfunn som omfatter vel halvparten av alle kristne, omtrent 1,15 milliarder mennesker (2007). Den katolske kirke er dermed den største av kristendommens tre hovedgrener, ved siden av ortodokse (østlige) og protestantiske kirker.

Betegnelsen den romersk-katolske kirke brukes fortrinnsvis av ikke-katolikker etter reformasjonen. Den vanlige selvbetegnelsen er den katolske kirke. Den omfatter også de unerte og orientalske kirker, som for eksempel den unerte ukrainske kirke. På de fleste språk brukes katolsk i stedet for romersk-katolsk.

Katolsk stammer fra det greske 'universell' og skal uttrykke at kirken er bestemt for hele menneskeheten. Alle troende som anerkjenner pavens overhøyhet regnes som katolske.

Den katolske kirke er fremdeles den dominerende kristendomsform i land som Italia, Spania, Portugal og Frankrike, men dens tallmessige tyngdepunkt har forflyttet seg fra Europa til Latin-Amerika. Tall fra 2005 viser at det i Nord- og Sør-Amerika til sammen finnes om lag 525 millioner katolikker; i Europa finnes det ca. 285 millioner. Størst fremgang har kirken imidlertid i Afrika og Asia; i Afrika er det ca. 135 millioner katolikker og i Asia ca. 120 millioner. I Oseania finnes det ca. 8 millioner og i Midtøsten ca. 3 millioner.

I Norge er det registrert ca. 65 000 katolikker (2008) fordelt på tre kirkedistrikter: Oslo katolske bispedømme, Trondheim stift og Tromsø stift. Det reelle antall katolikker i landet er sannsynligvis en god del høyere.

Allerede på apostlenes tid fikk menigheten i Roma en særlig stilling. Senere ble Roma sentrum i den vestromerske rikskirken, som den katolske kirke historisk sett er en videreutvikling av. Pavedømmet fungerte lenge som en del av det østromerske (bysantinske) rike, men fra slutten av 700-tallet søkte det stadig mer støtte hos de frankiske konger. Dette førte til en økende avstand mellom kirken i vest og øst.

I høymiddelalderen fikk kirken et mer vestlig, latinsk preg, særlig etter «Det store skisma» med Konstantinopel i 1054. Med pave Gregor 7 (pave 1073–85) ble pavestolens makt og innflytelse innad i kirken styrket. Det oppstod konflikt med keiseren og kongene da han også gjorde krav på overhøyhet over den verdslige makt (se investitur). I senmiddelalderen styrket kongemakten sin posisjon i forhold til kirken, og kravet om reformasjon av kirken vokste. Reformasjonen på 1500-tallet førte til at store deler av Nordvest-Europa gikk tapt for den katolske kirke. Men disse tapene ble mer enn kompensert av resultatene av misjonsvirksomheten i Mellom- og Sør-Amerika.

Opplysningstidens kirke- og kristendomskritikk drev kirken i stadig mer politisk konservativ retning, samtidig som pavens stilling ble styrket. Denne utviklingen kulminerte ved første vatikankonsil, da pavens ufeilbarhet i lærespørsmål ble proklamert. Dette falt sammen med at han mistet sin verdslige makt da Italia ble forenet. Det andre vatikankonsil gjenopprettet en viss balanse i forholdet mellom paven og de andre biskopene, men paven har fortsatt betydelig makt. (Se for øvrig kristendommens historie, pave, episkopalisme og papalisme.)

Kristendommen kom til Norge i den katolske form rundt år 1000. I 1153 ble kirken organisert med en erkebiskop i Nidaros og ti bispeseter under erkestolen: fire i Norge, to på Island, en på Grønland, en på Færøyene, en på Orknøyene og en på Suderøyene og Man (Hebridene).

Fra reformasjonen av var katolsk religionsutøvelse forbudt i Norge. I 1843 fikk en katolsk prest tillatelse til å holde offentlig messe i Oslo. 1845 ble det av dissenterloven tillatt å organisere kristne trossamfunn utenfor den statlige kirke. 1856 sto St. Olavs kirke i Oslo ferdig. 1869 ble Norge et apostolisk prefektur under ledelse av en prefekt med sete i Oslo. I 1892 ble misjonen i Norge opphøyet til et «apostolisk vikariat» med en biskop i spissen.

I 1931 ble Norge inndelt i tre innbyrdes uavhengige områder som hver sto direkte under Propagandakongregasjonen i Roma: Nord-Norges kirkedistrikt med 3 (nå 6) stasjoner, Midt-Norges kirkedistrikt med 2 (nå 5) stasjoner og Oslo apostoliske vikariat med 16 (nå 20) sogn. Oslo-vikariatet ble i 1953 opphøyet til regulært katolsk bispedømme, mens Midt-Norge og Nord-Norge fra 1979 har betegnelsen prelaturer eller stift.

1865 kom de første St. Josephssøstre til Oslo. Også Elisabethsøstre, Franciskussøstre, Borromeussøstre og Antoniussøstre har drevet hospitaler, klinikker og aldershjem i norske byer. Dominikanerinner virker i Oslo og Bodø. Et karmelittkloster ble opprettet i Tromsø 1990, klarisser finnes i Larvik. Et cistercienserkloster, Tautra Mariakloster, ble innviet på Tautra 1999. Av de eldre mannlige ordenssamfunn har dominikanerne (fra 1921) og fransiskanerne (fra 1933) igjen bygd klostre i Oslo. I 2004 ble det grunnlagt et cistercienserkloster i Storfjord ved Stamsund.

Bibelen, som er den skriftlige nedfelling av Guds åpenbaring i Jesus Kristus, er kanonisk og regnes av den katolske kirke som den høyeste norm for sann tro og kristent liv.

Ved siden av Bibelen har tradisjonen stor betydning, og er i vid forstand den måten Skriften er blitt tolket på gjennom tidene, særlig av de store kirkefedrene, og de læreavgjørelser som er truffet av forskjellige kirkemøter.

Som tradisjon regnes også det som har vært kristen tro eller skikk fra tidlig tid av, for eksempel troen på Marias opptakelse i himmelen, helligholdelsen av søndagen og bruken av billedlige fremstillinger.

I sentrum av gudstjenesten står evkaristien. I messen gir Jesus Kristus seg selv til Faderen som sonoffer for verdens synd, og til de troende som næring for deres trosliv.

I den katolske kirke er sakramentene gyldige uavhengig av sakramentsforvalterens tro eller verdighet. Samtidig forutsetter de mottakelse i tro for å kunne virke til frelse.

Dette er tittelen på den «romerske biskop» (lat. pontifex romanus), som i kraft av å være Peters etterfølger er den fremste av alle biskoper og kirkens leder (se apostolisk suksesjonog pave).

Han leder et bispedømme, og er den som i første rekke har ansvaret for forkynnelsen, for å overvåke og ordne sakramentsforvaltningen og for å våke over troens enhet. Biskopene har under ledelse av paven del i læremyndigheten i kirken.

Det finnes sekularprester (bispedømmeprester) og ordensprester, det vil si prester som tilhører et ordenssamfunn eller en kongregasjon. Sekularprestene avlegger lydighets- og kyskhetsløfte, men ikke fattigdomsløfte. Gifte menn kan vigsles til diakoner. Diakoner kan utøve en rekke liturgiske tjenester, men ikke feire messe og høre skriftemål. Spørsmålet om kvinnelige prester er blitt reist i den katolske kirke, men er blitt avvist.

I 1970-årene var det mange katolske prester som forlot tjenesten, enten på grunn av problemer med sølibatet eller fordi de kom i identitetskrise som følge av forandringene etter andre vatikankonsil (1962–65). Men i tidsrommet 1988–93 gikk antallet sekularprester opp fra 254 800 til 260 600, mens antallet ordensprester sank fra 147 100 til 144 000. Tallene etter år 2000 er slik: Sekularprester 265 800 (2000), 271 100 (2006). Ordensprester 139 400 (2000), 136 000 (2006). Totalt er det i 2006 ca. 407 000 prester i hele verden.

De katolske ordener er organisert som selvstendige sammenslutninger ikke underlagt de lokale biskopenes kontroll. Bønn, kontemplasjon og de tre klosterløftene om lydighet, fattigdom og kyskhet er grunnelementer i ordenslivet. Enkelte ordener er helt viet bønn og gudstjenestlig liv (bl.a. benediktinere), andre er viet aktivt arbeid på sykehus, med undervisning eller med misjon (fransiskanere, dominikanere).

Fork. Norsk betegnelse Grl.
CanA(ug) Augustinerkorherrer 1000-tallet
CanR Regulære kanniker 817
CM Kongregasjon for misjon (lasarister, Vincent de Paul) 1625
Kongregasjon for sykepleie (vincentinner, Vincent de Paul) 1634
CSSp Den hellige ånds kongregasjon 1703
CSSR Redemptorister 1732
OCarm Karmelitterordenen, 1100-tallet
OCart Karteuserordenen 1084
OCD Karmelitterordenen (de uskodde), streng retning 1593
OCist Cistercienserordenen (de hvite munker, gråmunker) 1098
OCR dss. som OCSO
OCSO Trappistordenen, strenge cisterciensere 1664
OESA Augustinereremitter 1256
OFM Fransiskanerordenen (gråbrødre, barfotbrødre) 1209
OFMCap Kapusinerordenen, strenge fransiskanere 1528
OFMConv Konventualer, milde fransiskanere 1517
OP Dominikanerordenen (sortebrødre) 1215
OPraem Premonstrantenserordenen 1121
Or Oratorianere 1564
OSB Benediktinerordenen 529
OSC Den helllige Klaras orden (klarisser) 1212
OSM Servitterordenen 1233
OSSalv Birgittinerordenen 1346
OTheat Teatinerordenen 1500-tallet
PA De hvite fedre 1868
SJ Jesuittordenen 1534
SOCist dss. som OCist

En åpenbar forskjell til protestantiske kirkesamfunn er pavens sentrale stilling, hans myndighet over Kirken i hele verden, og hans rett til å avgi bindende læremessige utsagn.

Synet på presteembedets karakter og nødvendigheten av den apostoliske suksesjon utgjør fremdeles et ikke ubetydelig skille. Etter mange års arbeid kunne en internasjonal katolsk-luthersk teologisk samtalegruppe fremlegge en «Felleserklæring om rettferdiggjørelseslæren» i 1997. Denne ble undertegnet i 1999 av begge kirkesamfunn, og spørsmålet om synet på rettferdiggjørelsen blir av de fleste teologer ikke lenger ansett som kirkesplittende.

Vektleggingen på relikvier og troen på helgeners evne til å gå i forbønn, endog virke som kanaler for mirakler, blir ofte fremhevet fra protestantisk hold som en vesentlig forskjell. Tradisjonens betydning i den katolske kirke må også nevnes, da dette var en viktig årsak til at protestantene brøt med pavekirken under reformasjonen.

Klosterliv spiller en helt ubetydelig rolle for protestantiske kirkesamfunn, som også er fremmed overfor den katolske kirkes betoning av Maria som forbilde og formidler mellom Jesus og menneskene.

Det er liten læremessig forskjell mellom den katolske og de ortodokse kirkene. Ulikhetene beror i det vesentlige på historiske motsetninger, blant annet fra korstogtiden, og en større betoning av liturgiens plass i kirkens liv hos de ortodokse.

I motsetning til den katolske kirke er de ortodokse kirkene stort sett delt i selvstyrte nasjonale kirker, og er generelt karakterisert ved en desentralisert styringsform. Pavens forrang, i alle fall i lærespørsmål, godtas ikke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.