bretonske romaner

Bretonske romaner er en betegnelse som brukes om en gruppe gammelfranske fortellinger fra høymiddelalderen, med innhold som opprinnelig stammer fra keltiske myter, konsentrert om kong Arthur, Tristan og om den hellige Graal. Bretonsk viser til Bretagne i dagens Nord-Frankrike.

Faktaboks

Også kjent som

romans bretons

Bakgrunn

Man kan dele den episke litteraturen i høymiddelalderen inn i tre hovedkategorier, ut ifra hvor de henter stoff (matière) fra:

  • la matière de France (stoff fra Frankrike): Her finner vi legender med utspring i Frankrike, i hovedsak heltekvad, som det velkjente Rolandskvadet.
  • la matière de Rome (stoff fra Roma): Her finner vi gjendiktning av latinsk litteratur, de såkalte romans d’antiquité eller le roman d’Alexandre (Aleksanderromanen), som tar for seg Aleksander den stores liv.
  • la matière de Bretagne (stoff fra Bretagne): Her finner vi de bretonske romanene. Det er disse middelalderromanene som har hatt størst betydning i fransk litteraturhistorie.

Innhold

Bretonske romaner blir også kalt romans arthuriens, fordi de tar for seg de keltiske mytene som omhandler kong Arthur og ridderne hans. Det er særlig dikteren Chrestien de Troyes som har gjort sjangeren kjent. Det er bevart fem bretonske romaner skrevet av Chrestien, fra perioden mellom 1165 og 1190. Blant disse er fortellingene om Lancelot og Perceval, to av Arthurs mest betrodde og kjente riddere. Perceval ou le Conte du Graal (Gralsfortellingen) huskes mest for historien om jakten på den hellige gral, som har en vesentlig plass i vestlig kulturhistorie. I Lancelot ou le Chevalier de la charrette (Kjerreridderen) opptrer ridderen Lancelot for første gang som hovedperson. I denne romanen elsker den tapre ridderen Lancelot en gift kvinne, kong Arthurs hustru, dronning Ginevra. Lancelot er også et godt eksempel på le roman courtois – altså ridderromanen eller den høviske romanen.

De anglo-normanniske dikterne Béroul og Thomas d'Angleterre skrev lengre, til dels bevarte romaner om Tristan og Isolde. De opprinnelige barbariske mytene ble etter hvert omdannet i riddertidens ånd. Også tyske diktere benyttet det bretonske stoff, og senere har disse mytene inspirert blant annet Alfred Tennyson og Richard Wagner.

Norske gjendiktninger

  • Chrétien de Troyes, Erec og Enide, oversatt med innledning og noter av Helge Nordahl, Aschehoug, Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 1983.
  • Chrétien de Troyes, Yvain Løveridderen, oversatt av Olaug Berdal, Aschehoug, 1986.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg