Antonin Artaud, fransk forfatter og teatermann. Som lyriker var han tydelig påvirket av surrealismen, men han brøt med bevegelsen i 1928. Blant diktsamlingene hans kan nevnes Trictrac du Ciel (1924), L'Ombilic des limbes (1925) og Le Pèse-Nerfs (1925). Han var også skuespiller hos Dullin, Jouvet og Pitoëff, og hadde dessuten flere store filmroller, bl.a. i Carl Th. Dreyers La Passion de Jeanne d'Arc (1928). I sine essaysamlinger utviklet han teorier for en fornyelse av teateret, særlig ved å henvise til orientalsk dramaturgi: Manifeste du Théâtre de la Cruauté (1932) og Le Théâtre et son Double (1938).

Artaud ville skape et «total-teater» der gester og mimikk var likeverdig med replikkene og virket «magisk» og «besvergende» på tilskuernes dypeste sinnsliv. Det var dette han kalte «grusomhetens teater». Hans teorier var for radikale til å finne respons i samtiden, men hans verk har hatt stor betydning for avantgarde-diktningen i 1950-årene og det absurde teateret. Dette skyldes særlig hans usikkerhetsfølelse og forakt overfor den verden som omgav ham, og den mistenksomhet han viste overfor språket, overbevist som han var om at det språklige uttrykk er dømt til alltid å forråde tanken. Etter et langt opphold på mentalsykehus utgav han Van Gogh, le suicidé de la société (1947) og Pour en finir avec le jugement de Dieu (1948).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.