Maurice Maeterlinck, belgisk franskspråklig forfatter. Han var født og oppvokst i Gent, men som mange forfattere fra den flamske delen av Belgia valgte han likevel å skrive på fransk. Et fåtall skuespill skrev han først på tysk og laget senere en fransk versjon.  Maeterlinck var utdannet jurist og praktiserte som advokat en kort periode, men gjorde tidlig så stor litterær suksess at han kunne vie seg helt til sitt forfatterskap. I årene like før første verdenskrig var han en av Europas aller mest kjente forfattere, og 1911 fikk han Nobelprisen i litteratur.

Maeterlinck var påvirket av tyske filosofer som Fichte  og Schopenhauer, av Richard Wagners musikkdramaer og av tysk romantisk diktning, særlig av Novalis.. Han fikk også viktig inspirasjon fra de franske symbolistene, spesielt fra Villiers de l'Isle-Adam, som ble sett på som en av lederne for dekadentene i fransk litteratur, og fra Mallarmé. Alle disse innflytelsene ledet Maeterlinck i en helt annen retning enn mot det realistiske og naturalistiske teateret som var dominerende i Europa da han var ung. Men han var også opptatt av Strindberg og av Ibsens seneste skuespill.

Maeterlinck debuterte i 1889 med diktsamlingen Serres chaudes («Drivhusvekster»). Samme år kom skuespillet La Princesse Maleine («Prinsesse Maleine»). Året etter fulgte skuespillene L'Intruse («Inntrengersken») og Les Aveugles («De blinde»). Les Sept princesses («De syv prinsessene») kom 1891, og året etter kom det stykket han i dag er mest kjent for:  Pelléas et Mélisande, («Pelléas og Mélisande»)Claude Debussys eneste opera bygger på dette stykket, og mange komponister skrev scenemusikk til det, blant dem Gabriel FauréArnold Schönberg og Jean Sibelius. Det ble også skrevet scenemusikk til de fleste av Maeterlincks øvrige skuespill.

I Maeterlincks skuespill fra 1890-årene er handlingen gjerne stillestående og de dramatiske konfliktene er ofte bare antydet. Samtalen er famlende, menneskene styres av varsler og anelser og atmosfæren er ofte preget av en vag uhyggestemning. I senere skuespill, som Monna Vanna (1902), er både miljøskildringen og den psykologiske karakteriseringen av personene mer presis. L'Oiseau bleu (1909, «Den blå fuglen») er et eventyrspill som ofte er blitt brukt som barneforestilling eller marionettteater. Her er tonen langt lysere enn i de fleste av hans tidligere stykker, der tanken på døden spiller en stor rolle. I årene rundt første verdenskrig var Maeterlinck også en tid opptatt av sosialistiske ideer og ikke minst av fagforeningenes kampsaker. Le Bourgmestre de Stilemonde (1918, «Borgermesteren  fra Stilemonde») er et nesten realistisk skuespill om sivilt mot under første verdenskrig.

Maeterlinck utgav en lang rekke essayistiske bøker, både om naturen og om religiøse og metafysiske spørsmål. Disse oppnådde en stor leserkrets. Han tok klar avstand fra mange av dogmene i den katolske læren, og hans bok om døden (1913) ble fordømt av den katolske kirken. Men han var også opptatt av flamske mystikere fra middelalderen, særlig av Jan van Ruusbroec Blant bøkene hans om religiøse personligheter kan nevnes skuespillene Le Miracle de saint Antoine (1904, «Sankt Antonius' mirakel»), Marie Magdeleine (1910, «Maria Magdalena») og Jeanne d'Arc (1948).

Blant Maeterlicks bøker om naturen hører  Vie des abeilles (1901, «Bienes liv»), L'intelligence des fleurs (1907, «Blomstenes intelligens» og Vie des fourmis (1930, «Maurenes liv») til de mest kjente . Det var ikke minst for prosabøkene at han fikk Nobelprisen. Men da Vie des termites («Termittenes liv») kom ut i 1926, hevdet en sørafrikansk forsker, Eugène Marais, at dikteren hadde plagiert hans egen bok om samme emne. I ettertid har enkelte hevdet at Maeterlincks bok ganske riktig er et klassisk eksempel på plagiat. Men de fleste mener i dag at beskyldningene var overdrevne og at saken ikke ville fått store dimensjoner hvis ikke Maeterlinck var så berømt. Det blir også sagt at Marais ikke oppfattet forskjellen mellom en naturvitenskapelig og en dikterisk behandling av et emne.

På 1930-tallet ble Maeterlinck ofte hyllet: han ble for eksempel adlet og fikk tittelen «greve» av Belgias konge i 1932. Under annen verdenskrig flyttet han til USA, men etter krigen reiste han tilbake til Belgia. Også på denne tiden utgav han flere bøker, blant annet selvbiografien Bulles bleues (1947, «Blå bobler»). Ved forrige århundreskifte nøt Maeterlincks verk voldsom anseelse. Senere har mange hevdet at den mangel på substans som gir skuespillene en egenartet stemning, er en klar svakhet ved mye av hans prosa. Andre har pekt på at han ikke klarte å ta inn over seg de nye tendensene som slo igjennom i litteraturen etter første verdenskrig. Maeterlinck er likevel en viktig forutsetning for omveltningene i 1900-tallets teater og for så ulike dramatikere som Paul Claudel, Michel de Ghelderode  og Samuel Beckett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.