Henri Bergson. Foto fra ca. 1920.

Anon. Begrenset gjenbruk

Henri Bergson, fransk filosof, fra 1900 professor ved Collège de France, en stilling han oppgav i 1921 på grunn av dårlig helse. Var medlem av Det franske akademi fra 1914, fikk Nobelprisen i litteratur 1927. Bergson representerer en utpreget idealistisk, anti-positivistisk og til dels anti-intellektualistisk filosofi. Intellektet eller forstanden kan ikke fatte det liv og den ånd som utgjør virkelighetens vesen.

Sentral for forståelsen av Bergsons filosofi er hans sondring mellom to slags tid: den form for tid naturvitenskapen opererer med, og den tid vi umiddelbart opplever. Den vitenskapelige tid er matematisk, målt ved hjelp av instrumenter som angir tiden i romlige enheter. Denne tid foreligger passivt, som en linje på papiret. Den tid vi opplever derimot, er en enveis flytende rekke av tilstander som går opp i hverandre til en uoppdelelig prosess. Denne tid er ikke abstrakt, men konkret og aktivt skapende. Bergson kaller den «ren tid» eller «reell varighet», la durée réelle. I Essai sur les données immédiates de la conscience (1889, no. utg. Tiden og den frie vilje, 1990) søker Bergson å vise at det er det matematiske tidsbegrep som ligger til grunn for den mekanistiske verdensoppfatning og oppfatningen av mennesket som et kausalt determinert vesen, noe Bergson tilskriver det naturvitenskapelige tidsbegreps tilknytning til rommet. Menneskelig valg, handling og frihet er knyttet til tiden i betydningen varighet, la durée, ikke til rommet, som er mekanikkens og naturvitenskapens domene.

I Matière et mémoire (1896) vil Bergson vise hvorfor vi må forkaste den materialistiske oppfatning at innholdet i vår bevissthet er identisk med vår hjernevirksomhet eller i alle fall avhengig av denne. Bergson forfekter i denne forbindelse en spesiell teori om den menneskelige erindring som noe uavhengig av legemet. Hvert opplevd øyeblikk er gjennomtrengt av alle fortidige øyeblikk; erindringen er bærer av la durée. Ved enhver gitt anledning er det mer i bevisstheten enn det som kan etterspores i den tilsvarende hjernetilstand.

I La pensée et le mouvant (1934; utdrag på no., Den filosofiske intuisjon, 1989) fremholder Bergson at forstanden, evnen til begrepsmessig tenkning, til en viss grad gir et feilaktig bilde av tilværelsen. Den arbeider først og fremst i romlige, statiske begreper. Forstanden er likevel et nyttig hjelpemiddel i tilværelsen, nettopp fordi dens domene er det romlige og naturlovenes nødvendigheter. Den er primært et praktisk orienteringsmiddel for handling, ikke for erkjennelse av den egentlige virkelighet. Moderne teknikk, som er utsprunget av forstandens virksomhet, fyller mennesket med både beundring og engstelse. Men den sanne virkelighet, som er av åndelig natur, og som Bergson altså forbinder med la durée réelle, som konstituerer livet og det åndelige, fattes ved intuisjonen og en form for erkjennelse som er vidt forskjellig fra intellektets. Bergsons syn på dette punkt er beslektet med mystikernes teorier om opplevelsen av det absolutte. Ånden er ikke underkastet noen mekanisk kausalitet, men er i sitt vesen frihet. Uten radikalt å forkaste forstanden understreker Bergson intuisjonens umiddelbare, ikke-begrepsmessige karakter. Til forskjell fra forstanden, som forblir utenfor det den erkjenner, trenger intuisjonen inn i det den erkjenner, den er i direkte kontakt med sin gjenstand uten bruk av symboler og gir absolutt viten – «ved intuisjon forstår man den art intellektuell sympati hvorved man hensetter seg til en gjenstands indre for å bli ett med det enestående som er i den, hvilket følgelig ikke kan uttrykkes».

Bergson var sterkt påvirket av utviklingslæren, og i sitt mest berømte verk, L'Évolution créatrice (1907; da. utg. Den skabende utvikling, 1915), anerkjenner han menneskets utvikling som en historisk realitet, men avviser mekaniske og materialistiske forklaringer av den. Hans synspunkter ligger nær vitalismens, men oppviser også viktige likhetspunkter med Plotin. Bergson forkastet Darwins teori om at varianter opptrer på måfå og at det skjer et «naturlig utvalg» av de varianter som er best egnet til å overleve og forplante seg. Virkeligheten er i stadig nyskapende utvikling, «kreativ evolusjon». Det må finnes noe som har drevet livet til å utvikle stadig høyere vesener. Denne kraft ytrer seg i vår bevissthet som en «livskraft» (élan vital). Vi må derfor tro at det til grunn for hele utviklingsprosessen ligger en «opprinnelig livets kraft» (un élan original de la vie), og at utviklingen derfor ikke skal oppfattes som en mekanisk prosess, men som en skapende krafts utfoldelse.

Dette syn fører Bergson videre i Les Deux sources de la morale et de la religion (1932, no. utg. De to kilder for moral og religion, 1967), hvor han hevder at det er mennesket eller «et annet vesen av like stor betydning» hele utviklingsprosessen stiler mot. Her hevder Bergson også at utviklingen har et guddommelig formål; gjennom den skaper Gud skapere «slik at han ved siden av seg kan ha vesener som er hans kjærlighet verdig».

Bergson var en av den nyere filosofis mest originale tenkere, og hans betydning er stor både i filosofien og i litteraturen for øvrig. Til dette bidrog også hans flytende, lettforståelige uttrykksmåte, hans oppfinnsomme bruk av analogier og hans stadige henvisninger til biologiske og psykologiske teorier i samtiden. Bergson er gjennomgående oversatt til skandinaviske språk. Foruten de tidligere nevnte finnes blant annet Le Rire (1900; nynorsk utg. Låtten, 1922, bokmålsutg. Latteren, 1971) og Introduction à la Métaphysique (1903) som er oversatt til norsk i Hva er metafysikk? (i serien Idé og tanke, 1962).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.