trubadur

Betegnelsen «trubadur» kommer fra oksitansk, eller langue d'oc, som var det sørfranske språket i middelalderen. Ordet trobar betyr «finne» eller «dikte». Trubadurene skrev også sine tekster på oksitansk.

Trubadurene prøvde å leve av sin diktning, og reiste fra sted til sted for å nå et stadig nytt publikum. De var både diktere og komponister, og framførte som oftest sine sanger til eget akkompagnement på harpe. I våre dager brukes betegnelsen ofte om visesangere og -diktere.

Tubadurdiktningen har sitt opphav i Sør-Frankrike og man regner med at det var ca. 400 trubadurer i Sør-Frankrike i perioden 1100–1350. Blant disse var de fleste menn, og de mest kjente er Vilhelm av Poitiers, Bertran de Born, Bernart de Ventadour og Peire Vidal.

Det fantes også flere kvinnelige trubadurer, som Beatriz, grevinnen av Die, ett av rundt tjue navn man kjenner til, i tillegg til enkelte anonyme. Disse ble kalt trobairitz på oksitansk.

Med trubadurene oppsto også en egen sjanger, trubadurlyrikk, som hovedsakelig kretset rundt temaet kjærlighet. Kvinnene var trubadurdiktenes viktigste målgruppe, og mange av diktene hadde innholdsmessig store likhetstrekk med ridderromanene: Kvinnen er mannen overlegen, og han underkaster seg henne i sin uforbeholdne kjærlighet.

Trubadurene knyttes ofte til balladen, som var den muntlige sjangeren som hadde høyest status i middelalderen. Balladene var episke dikt som var meget populære og nådde ut til mange. Trubadurdiktningen har også mange underkategorier, som canso d'amor, pastorela (sang til gjeterpike), alba (atskillelse ved daggry) og tenso (dialog om kjærlighetens vesen).

• Frankrikes litteratur
• ridder
• vise