prest

Presteskapet i Den norske kirke er inndelt i biskoper, proster, sogneprester og kapellaner. Biskoper utnevnes og tilsettes av Kirkerådet etter en kirkelig avstemning. Proster, sogneprester og kapellaner tilsettes av bispedømmerådet. Noen prester er statstjenestepersoner. Det gjelder blant annet feltprester tilsatt i Forsvaret. Det finnes også institusjonsprester, for eksempel sykehus- og fengselsprester og prester ansatt i kirkelige organisasjoner.

Kvinnelige prester, forekommer i vår tid i forskjellige kirkesamfunn. Mange av de protestantiske kirkene tillater kvinnelige prester. Men i det største kirkesamfunnet på verdensbasis, Den katolske kirke, er dette fremdeles forbudt.

Ut fra teologiske premisser og argumentasjon med basis i kirkens tradisjon har presteembetet opp til nyere tid vært forbeholdt menn. I Danmark ble de tre første kvinnelige prestene ordinert i 1948, i Sverige ble adgangen til regulær prestetjeneste for kvinner åpnet i 1958. I Den norske kirke fikk kvinner adgang til presteembetet i 1938, men loven sa at de ikke bør utnevnes om menigheten av prinsipielle grunner er imot deres tjeneste. I 1956 vedtok Stortinget å fjerne menighetenes reservasjonsrett. Dermed fikk kvinner adgang til presteembeter på lik linje med menn.

Den første kvinnelige prest i Den norske kirke, Ingrid Bjerkås, ble ordinert i 1961. Metodistkirken fikk sin første kvinnelige prest i Norge allerede i 1954. Dette var Agnes Nilsen Howard. I 2016 var ca. 30 % av Den norske kirkes prester kvinner. Første kvinnelige biskop i Den norske kirke ble Rosemarie Köhn, utnevnt i 1993. I 2019 er kvinnene i flertall i bispekollegiet, 7 av 12 biskoper er kvinner.

I Den norske kirke er det også ulike syn når det gjelder spørsmålet om praktiserende homofile og lesbiske kan få adgang til prestetjenesten. Kirkemøtet vedtok høsten 1997 enstemmig at «personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket». På tross av dette vedtaket gjeninnsatte Hamar-biskopen i 1998 en prest som levde i partnerskap, og på Bispemøtet i 1999 sa et mindretall av biskopene (Oslo, Hamar, Tunsberg og Nord-Hålogaland) seg uenige i Kirkens offisielle syn på homofilisaken, og at de vil arbeide for å endre kirkens praksis på dette området. Innad i Kirken fryktet man at en kirkepolitisk kamp mellom konservative og liberale krefter i denne saken ville føre til en dyp splittelse i den norske enhetskirken.