En ekstrem form for komedie, der latteren svært ofte er bundet til en grovkornet folkelig humor, med typefigurer, situasjons- og lytekomikk, ofte med de mest innviklede og usannsynlige intriger. Farsens opprinnelse er uklar. Flyaker-farsen (600–400 f.Kr.) og Atellaner-farsen (ca. 300 f.Kr.), begge fra Sør-Italia, har muligens forbindelse tilbake til greske satyrspill. Elementer fra farsen finnes i den romerske komedien (Plautus og Terents), og farsen lever videre i middelalderen i form av lavkomiske innslag i mysteriespillene, og som profesjonelt markedsteater med omreisende gjøglere.

Det italienske renessanseteater med commedia dell'arte-formen bygger videre på denne folkelige farsetradisjonen, og påvirker igjen den franske 1600-tallskomedien. Fra 1400-tallet finnes selvstendig skrevne farser; de franske sotties og de tyske Fastnachspiele. Mest kjent er den franske farsen Advokat Pathelin fra 1460-årene. I England var det på 1700- og 1800-tallet alminnelig med korte farsepregede sketsjer enten før eller etter en tragediefremførelse. På 1800- og 1900-tallet blomstret farsen som folkelig underholdning med bl.a. Georges Feydeau i Frankrike, Arnold & Bach i Tyskland og Pinero i England. Fra begynnelsen av 1970-årene og fremover har formen først og fremst vært forbundet med Dario Fos politiske farseteater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.