Michel Foucault var en fransk filosof og idéhistoriker som har satt markante spor etter seg innenfor en rekke fagfelt.

Han foreleste ved universiteter i Sverige, Polen, Tyskland, Tunisia og Frankrike, inntil han fra 1970 ble professor ved det prestisjefylte Collège de France.

Foucault er blitt kategorisert som både strukturalist og postmodernist, og det politiske anslaget i hans tekster har blitt koblet til både marxisme og konservatisme, sosialdemokrati og nyliberalisme. Slike store ord har det til felles at de skygger for kompleksiteten i hans forsøk på å etablere en kritisk analyse av det moderne samfunnets konstitusjon.

Gjennom sine tekster var han i nærmest kontinuerlig bevegelse, med åpenhet for å tenke både seg selv og samfunnet på stadig nye måter. Han fikk innflytelse på poststrukturalismen og dens form for konstruktivisme, men dette bør forstås mer som en effekt av analysene enn som et bevisst program.

Foucaults bøker kan leses som intervensjoner i utvalgte felt, preget av et praktisk-filosofisk, engasjert forhold til den tiden han lever i. Framfor spørsmålet om hva noe «er», fokuserer han på hvordan virkeligheten blir til, vokser fram, formes og eventuelt transformeres.

Analysen starter gjerne med å identifisere faglig-politiske løsninger på konkrete problemer, og legger til grunn at enhver ordning kunne vært annerledes, og derfor også kan bli til noe annet. Tekstene framstår slik som en form for problemdrevne teoretiseringer, som ikke søker mot noen endelig teori eller et ferdiglaget begrepssett. Framgangsmåtene han bruker er tilpasset det konkrete prosjektet, og kan derfor ikke oppfattes som en systematisk metode.

Det gjenkjennelige på tvers av ulike prosjekt handler om hvordan han formulerer sine spørsmål, hvordan han går fram i søket etter svar, samt i analysens samfunnsmessige effekter.

Om vi teller alle bøker, artikler og forelesningsrekker, blir Foucaults bibliografi omfattende. Hvis vi derimot reduserer listen til de mest sentrale, empirisk funderte utgivelsene, kan vi favne forfatterskapet i åtte steg.

Galskapens historie (1961) belyser grenseflaten mellom fornuft og ufornuft, og utleder hvordan galskapen konstitueres, hvordan den skilles ut og behandles, samt hvilke praksiser dette relateres til. Indirekte belyses derved normalsamfunnets framvekst og effekter. Viktige momenter her er asylets etablering, samt etableringen av homo medicus som maktsentrum i det vestlige samfunnet.

Klinikkens fødsel (1963) viderefører dette prosjektet i mer konsentrert form. Vi presenteres for en historie om hvordan nye utsagn framkommer innenfor en etablert orden, kobler seg sammen til en kraftfull diskurs, og forløser en bevegelse som løfter både en ny klinisk viten (patologisk anatomi) og den medisinske klinikken. Ved å åpne vår forståelse av sykdom for problematisering, utfordres også vår tenkning rundt sunnhet, normalitet og organisk liv.

Tingenes orden (1966) er et ambisiøst forsøk på å gripe forskyvninger i den vestlige vitensdiskursen fra renessansen, via klassisismen og inn i det moderne samfunnet. Foucaults radikale tanke er at i hver av disse epokene var muligheten til å samle, registrere og la seg overbevise av empiri preget av en definerbar regelmessighet. Dette betyr at vår viten, hvordan den forstås og hva den antas å si om verden, har transformert seg markant mellom hver epoke. Mennesket slik vi kjenner det, på en og samme tid et subjekt som skaper viten og et objekt for vitensdannelse, oppsto først med det moderne samfunnet. Foucault antyder at denne menneskefiguren kan komme til å forsvinne i framtiden.

Med den komplekse boken Kunnskapens arkeologi (1969) søker Foucault å reflektere over sitt prosjekt og etablere grunnlaget for videre analyser. Gjennom drøftingen av hvordan vi kan forstå og analysere diskurser, representerer boka en overgang mellom den arkeologiske diskursanalysen på 1960-tallet, og den mer praksistilkoblede, maktorienterte genealogiske analysen på 1970-tallet.

Overvåkning og straff (1975) innledes med en skildring av avstraffelse gjennom blodig tortur, lemlestelse og død, for så å presentere et detaljert utformet reglement for dagsrytmen i et fengsel. I løpet av noen tiår har det inntrådt et markant skifte i behandlingen av samfunnets avvikere. Vi møter dette blant annet i form av Panoptikon, et fengselsdiagram konstruert slik at vokteren skal kunne se alle, mens de innsatte aldri vet om de bevoktes eller ikke. Gjennom en rekke fininnstilte praksiser og teknikker, en maktens mikrofysikk, disiplineres folks atferd, identitet, virksomhet, manérer og gester – med sikte på å forbedre fanger, pleie syke, undervise elever, passe sinnssyke, få tiggere/dagdrivere i aktivitet og effektivisere våre arbeidspraksiser.

Den korte boken Viljen til viten (1976) innleder en omfattende undersøkelse av seksualitetens historie, som med tiden skulle bli til fire bind. Her suppleres maktanalysen i fengselsboka med utforskningen av en makt som ikke retter seg mot individets kropp, men snarere er virksom på befolkningens nivå. Gjennom statistiske beregninger og overgripende reguleringer befinner denne seg på et annet nivå, har en annen bæreflate og betjener seg av andre redskaper enn disiplinen. Samtidig samspiller nivåene med hverandre, og etablerer til sammen en makt som vi ikke kan forstå som undertrykkende. Snarere enn å demme opp, avlede og ødelegge, er den moderne biomakten innrettet mot å produsere krefter, få dem til å vokse og samordne seg.

I årene fra 1970 til 1984 holdt Foucault årlige forelesningsrekker ved Collège de France. De fleste overlapper med tema han behandlet i bokform, men de såkalte governmentality-forelesningene Sikkerhet, territorium, befolkning (1978) og Biopolitikkens fødsel (1979) finnes kun som transkriberte forelesninger. I disse betraktes det moderne samfunnets framkomst via vidtfavnende diskurser innrettet mot kunsten å styre og lede et samfunn, med koblinger til liberalistisk begrensningskunst så vel som nyliberalistisk konkurranselogikk. Disse forelesningene kan sies å foregripe nyliberalismens dominans i nyere tid, samtidig som de har tydelige bånd til forfatterskapet for øvrig.

Like før sin død fullførte Foucault bind to og tre av seksualitetens historie, Bruken av nytelsene og Omsorgen for seg selv (1984). Der hans analyser så langt hadde handlet om hvordan subjekter konstitueres gjennom henholdsvis diskursive teknikker (viten) og dominansteknikker (makt), vendes blikket nå mot hvordan vi former oss selv gjennom «selvets teknikker». Denne subjektiveringen framstår som en aktiv prosess, men det å ta steget inn i praksisene og anvende teknikkene er likevel ikke et fritt valg. Vi ledes til å vende oppmerksomheten mot oss selv, og er slik koblet fast til noe, også i selvskapingen.

Våren 2018 ble det ufullførte, fjerde bindet av seksualitetens historie – Bekjennelse – endelig gitt ut, så langt kun på fransk. Der bind to og tre handlet om henholdsvis greske og romerske praksiser for selvdanning, bringes vi nå nærmere vår tid, med fokus på kristne praksiser koblet til synd og bekjennelse, forsakelse og renselse.

  • Schaanning, Espen: Fortiden i våre hender. Foucault som vitenshåndtør, 2000, to bind.
  • Raffnsøe, Sverre, Marius Gudmand-Høyer & Morten Thaning: Foucault, 2008.
  • Eliassen, Knut Ove: Foucaults begreper, 2016.
  • Hammer, Svein: Foucault og den norske barnehagen. Introduksjon til Foucaults analytiske univers, 2017.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.