Tittelsiden til Encyklopedi med redaktørene Diderot og d'Alembert.

Fri. fri

Fagtreet til Encyklopedie. Systeme figuré des connoissances humaine er i det fri da opphavsrettstiden har utløpt.

. Begrenset gjenbruk

Encyclopédie, ou dictionnaire raisonné des sciences, des arts et des métiers. På norsk Encyklopedi, eller kritisk ordbok over vitenskap, kunst og håndverk, er et fransk oppslagsverk utgitt i perioden 1751-1772/80, redigert av Denis Diderot (1713-1784) og Jean Le Rond d'Alembert (1717-1783). Verket består av 17 bind med tekst og 11 bind med plansjer, i alt 75 000 oppslagsord.

Den store franske Encyklopedien, som oppslagsverket gjerne blir kalt, har ofte blitt karakterisert som opplysningstidens fyrtårn på bakgrunn av hvordan den formidlet og fremmet ideer som vi i dag forbinder med denne perioden på 1700-tallet. Frihet, likhet, toleranse, trykkefrihet, fremskritt er de ideene som nevnes i første rekke når man snakker om opplysningstiden, og den store franske encyklopedien bidro til at de kunne få gjennomslag.

Ideen til verket begynte som et oversettelsesprosjekt. Denis Diderot ble spurt av forleggeren Le Breton om å oversette Ephraim Chambers engelske oppslagsverk i to bind. Diderot takket ja, og prosjektet ble straks utvidet til noe mer enn en oversettelse: Det ble fransk og tok mål av seg å gi en klar og uttømmende beskrivelse av all verdens kunnskap i form av en ordbok. Den kjente matematikeren Jean le Rond d'Alembert ble hentet inn for å gi prosjektet autoritet og styrke og for å supplere Diderot som redaktør for utgivelsen. I 1751 ble det utgitt et 'Prospektus', et slags forskrift som skulle fungere som reklame for å skaffe subskribenter til prosjektet. Her blir prosjektet lansert i hele sin bredde, og sammen med Discours préliminaire, fortalen til det aller første bindet skrevet av d'Alembert, og artiklene 'Dictionnaire' og 'Encyclopédie' skrevet av henholdsvis d'Alembert og Diderot, kan man få et innblikk i hvordan redaktørene tenkte at prosjektet skulle gjennomføres.

Redaktørene la opp til et verk som skulle samle verdens kunnskap mellom to permer. Dette prosjektet skulle være kollektivt, for "én mann alene kan ikke vite alt". Som bidragsytere til Encyklopedien finner man de aller mest kjente opplysningsfilosofene: Voltaire, Rousseau, Montesquieu, og mindre kjente som Turgot, Raynal, Borudeu, Venel, Dumarsais og så videre, som alle bidro innenfor sine spesialområder, enten det var musikk, kjemi, økonomi, medisin eller teologi.

Prosjektet hadde som mål å formidle kunnskap på en klar og enkel måte for sin samtid, men også for ettertiden. Det skulle samle all verdens kunnskap; den greske etymologiske betydningen av ordet 'encyklopedi' betyr nettopp kunnskap i en sirkel. Slik kan fremskrittet sikres og menneskeslekten bli lykkeligere, skriver Diderot.

En viktig målsetting var å innlemme kunnskap som tidligere ikke hadde hatt sin naturlige plass i lærdommens rike. Dette gjaldt særlig innenfor de praktiske og teknologiske områdene. Gjennom beskrivelser av utallige maskiner og teknologiske instrumenter bidro Encyklopedien til å gi et løft til disse kunnskapsfeltene. Plansjene var et viktig virkemiddel for å få dette til. Encyklopediens 11 bind med plansjer illustrerer og utfyller de skrevne artiklene og "ett blikk på en plansje kan forklare mer enn tusen ord", skriver Diderot.

I tillegg er det nedfelt en klar kritisk målsetting med oppslagsverket, for den ønsker å "endre den vanlige måten å tenke på". Denne målsettingen ble forsøkt tilveiebrakt ved hjelp av måten Encyklopedien ble organisert på.

Encyklopedien er innledet med et kunnskapstre med tre hovedgrener: Erindring, Imaginasjon og Fornuft som forgrener de ulike vitenskapene. Dette medfører blant annet at teologi ikke er en egen kunnskapsgren, hvilket i seg selv ble oppfattet som undergravende for den bestående orden. I tillegg fungerer det alfabetiske systemet som en kritikk av det bestående. Alfabetet, som i dag er det rådende prinsippet for oppslagsverk, fører til at kunnskapens rekkefølge blir vilkårlig, og at kunnskapsområdene blir blandet sammen på en tilfeldig måte. I tillegg fungerer referansesystemet som en annerledes måte å ordne kunnskap på. Gjennom dette systemet får leseren hint om hvilke artikler som henger sammen, og slik kan det også skapes kritiske forbindelseslinjer mellom ulike kunnskapsområder. At artikkelen om kannibalisme refererer til artikkelen om nattverd, er et av de mest berømte eksemplene på dette. Referansesystemet foregriper på mange måter det lenke-systemet vi er vant med fra internett i dag, hvor man kan klikke seg rundt i kunnskapsveven ved hjelp av referanser.

Realiseringen av Encyklopedien ble en komplisert prosess særlig på grunn av den motstanden den møtte fra innflytelsesrike religiøse kretser. Sensuren var streng i denne perioden, og verket ble snart forbudt på grunn av sitt subversive og kritiske innhold. Encyklopedistene fortsatte likevel i skjul arbeidet med å fullføre verket, og de siste bindene kom ut samtidig, med et fiktivt utgiversted på tittelbladet. Senere ble det utgitt en rekke supplementsbind til Encyklopedien, og den inspirerte til utgivelsen av andre oppslagsverk.

  • Jacques Proust: Diderot et l'Encyclopédie, Paris, 1962
  • Robert Darnton: "Philosophers Trims the Tree of Knowledge", i The Great Cat Massacre and Other Episodes in the French Enlightenment, New York, 1984, ss. 191-215
  • Anne Beate Maurseth: "Encyklopedien" i Opplysningens sjonglør, Oslo, 2005, ss. 25-59

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.