Théophile Gautier, far til J. Gautier; fransk forfatter, begynte som kunstmaler. Hans lyrikk viser sterk påvirkning fra Victor Hugos første, «pittoreske» diktning. Som ung var han aktivt med blant romantikerne i kampen for diktningens uavhengighet fra de klassiske regler. Han var tidens fremste talsmann for slagordet l'art pour l'art (kunst for kunstens skyld; uttrykket er skapt av filosofen V. Cousin), og la frem sitt syn i det elegante forordet til romanen Mademoiselle de Maupin (1835). Hans ideer peker klart frem mot den dyrkelse av kunsten og det estetiske som preger andre halvdel av 1800-tallet.

Med sin lyrikk ble Gautier en forløper for parnassianerne, som etterstrebet en formfullendt diktning med objektiv beskrivelse av den ytre virkelighet. Romaner som Le Roy Candaule (1847) og Le Capitaine Fracasse (1863) peker frem mot realismens historiske roman. Samtidig skrev han en rekke fantastiske fortellinger, bl.a. Omphale (1834), Le Pied de momie (1840), Avatar (1856) og Spirite (1865), som viser innflytelse fra E. T. A. Hoffmann og peker frem mot symbolismen og surrealismen. Med sine skildringer av erotikk og død ønsket han ikke bare å sjokkere; de vitner også om det mest særegne i hans dikterfantasi. Gautier skrev dessuten interessante reiseskildringer og betydningsfull kunst- og musikk-kritikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.