Billedvev av kong Arthur fra rundt 1385.

Arthur av Ukjent kunstner. Falt i det fri (Public domain)

Arthur er en britannisk sagnkonge, kjent fra sagnene om Kong Arthur og ridderne av det runde bord.

Den historiske Arthur skal ha levd på 500-tallet, men han er ikke omtalt i historiske kilder før på 800-tallet, i det cambro-latinske historieverket Historia BrittonumHistoria Brittonum ble på 1100-tallet brukt av Geoffrey of Monmouth, og gjennom hans verk Historia Regum Britanniae, Prophetiae Merlini og Vitae Merlini ble fortellingene om Arthur kjent.Det samlet seg etter hvert et stort episk stoff om Arthur i en felles vesteuropeisk litterær tradisjon.

Moderne historikere avviser imidlertid at Arthur var en historisk person.

Sagnkongen Arthur blir beskrevet som en romersk-britisk, kristen konge som kjemper mot de hedenske saksernes invasjoner av Britannia etter romernes tilbaketrekning fra øya. I Slaget ved Mount Baden blir sakserne beseiret, men Arthur blir alvorlig såret og overlater tronen til en slektning før han bæres til øya Avalon for å bli helbredet.

Historia Brittonum og fortellingene om Kong Arthur var lite kjent før Geoffrey av Monmouths popularisering av mytene, og mottakelsen av disse fortellingene gjorde Kong Arthur til en kontroversiell figur. Mens historikere som Henry av Huntingdon (ca. 1088 - ca. 1157) og Alfred av Beverley (fl. 1135-54) helhjertet omfavnet Geoffreys Historia, ble fortellingene om Arthur avvist av andre historikere, deriblant Ailred av Rievaulx (1110-67) og William av Newburgh (1135/6 - ca. 1198).

På 1100-tallet var den etnisk-politiske sprengkraften i fortellingene et viktig element i kontroversen omkring Kong Arthur. Fordi Arthur ble beskrevet som en britannisk konge ble han et frigjøringssymbol for de marginaliserte keltiske folkegruppene i Wales, Strathclyde og Cornwall som så seg selv som etterkommere etter de øyas opprinnelige britiske innbyggere.

Flere engelske forfattere viser til de keltiske gruppenes messianske forventninger om Arthurs tilbakekomst som frigjører fra anglonormannisk undertrykkelse. Dette inspirerte sannsynligvis kretsen rundt Rikard 1 til å iscenesette oppdagelsen av Arthurs grav ved Glastonbury i 1192, og den påfølgende appropriasjonen av Arthurmyten som symbolsk legitimitet for det angevinske kongehuset. Dette viser seg for eksempel i bruken av navnet Arthur for medlemmer av den Engelske kongefamilien i middelalderen.

I Wales fikk Arthur-legenden en sentral plass i nasjonal diktning (Mabinogion). Sagnene ble overført til Bretagne, derfra kom de på 1100-tallet gjennom fransk (Marie de France, Robert Wace, Chrestien de Troyes) inn i alminnelig europeisk litteratur, kalt Le Cycle Breton. Arthur er i sagnene en av de «ni edle konger», sidestilt med Aleksander og Karl den store. I England har Thomas Malory (1400-tallet) gitt sagnene form, på 1800-tallet er de gjendiktet av Tennyson.

Arthur samler om seg en krets av skjønne damer og riddere; blant damene er dronningen Ginevra den edleste, blant ridderne Perceval, Lancelot, Tristram, Yvain. De er alle like i rang, Arthur den første blant likemenn; dette er symbolisert ved det runde gildebord. Sagn om riddernes bedrifter i kamp og kjærlighet ble middelalderens kjæreste lesning.

Til Norden kom de på 1200-tallet (Tristrams saga, Breta sǫgur m.fl.), på svensk på 1300-tallet, Eufemia-visene. Sigrid Undset har gjenfortalt dem i Fortellinger om kong Artur og ridderne av det runde bord (1915, ny utg. 1982).

  • Crick, J.C. (1999). The British past and the Welsh future: Gerald of Wales, Geoffrey of Monmouth, and Arthur of Britain. Celtica 23, 60–75
  • Dumville, D.N. (1977). Sub-Roman Britain: History and Legend. History 62, 173-92.
  • Farrell, J. (2015). History, Prophecy and the Arthur of the Normans: the question of audience and motivation behind Geoffrey of Monmouth's Historia Regum Britanniae. Anglo-Norman Studies 37, 99–114.
  • Gillingham, J. (1990). The Context and Purposes of Geoffrey of Monmouth's History of the Kings of Britain. Anglo-Norman Studies 13, 99-118.
  • Gransden, A. (1981). Bede's Reputation as an Historian in Medieval England. Journal of Ecclesiastical History 33 (4).
  • Lawrence-Mathers, A. (2007). William of Newburgh and the Northumbrian construction of English history. Journal of Medieval History 33, 339-357.
  • Lunga, P. (2017). The context, purpose, and dissemination of legendary genealogies in northern England and Iceland c. 1120 - c. 1241. (Doktoravhandling, Universitetet i Cambridge).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.