Charles Baudelaire

KF-arkiv. fri

Charles Baudelaire, fransk dikter og litteratur- og kunstkritiker, en av de mest fremtredende på 1800-tallet.

Baudelaires livsskjebne var tragisk. Han kom tidlig i konflikt med stefaren, en høytstående militær, som motsatte seg hans litterære interesser. Hele livet var han plaget av økonomiske bekymringer, og han kjempet mot sykdom og kriser. I perioder brukte han narkotika; erfaringene fra stoffmisbruket skildret han i Les Paradis artificiels (1860). Han livnærte seg som kritiker og oversetter; mange regner hans oversettelser av Edgar Allan Poes verker som grunnleggelsen av moderne fransk oversetterkunst. Baudelaires litteraturkritiske arbeider er samlet i L'Art romantique, kunstkritikken i Curiosités esthétiques. Hans eneste diktsamling, Les Fleurs du mal, som han fikk utgitt i 1857, ble beslaglagt, og seks av diktene ble kjent utuktige. I sine siste leveår utgav han en samling prosadikt, Petits Poèmes en prose (norsk utgave 1981), der han tok opp igjen temaer og motiver fra diktsamlingen. Hans Dagbøker (norsk utgave 1975) er et sterkt vitnesbyrd om hans komplekse sinn.

Baudelaires kunstoppfatning er en original og personlig tolkning av hovedideer fra tysk og engelsk romantikk. Han bygger også på Kants beskrivelse av forholdet mellom fornuftserkjennelsen, den moralske dom og den estetiske erfaring. Særlig viktig er den plass han gir den evne han kaller l'imagination, et ord man på norsk gjerne har oversatt med «den skapende fantasi». Dette er en evne som skiller den kreative personlighet fra alle andre. Ved hjelp av den kan kunstneren blant annet uttrykke en enhet og harmoni som ikke eksisterer i sanseverdenen. Han oppfatter en sammenheng mellom de forskjellige sansedata (for eksempel mellom farger og toner), mellom sanseverdenen og menneskets indre liv, og muligens også mellom menneskets virkelighet og en oversanselig og mer virkelig verden. Disse tankene fikk avgjørende betydning både for symbolistenes kunstsyn og for mange diktere ved begynnelsen av 1900-tallet.

Også som lyriker var Baudelaire en nyskaper. I hans dikt møter vi et spaltet sinn, et storbymenneske bundet til verden og til den sanselige nytelse, men som også er seg sterkt bevisst nytelsens verdiløshet og livets forgjengelighet. Diktene er preget av angst, livstretthet og melankoli. De kretser ofte om det morbide og makabre, men rommer samtidig en streben mot det skjønne og en søken mot det fullkomne. I Baudelaires diktning forenes derfor idealisme og destruktivitet. Baudelaire var en marginal skikkelse i samtidens franske litteratur, og han skapte ingen skole. Likevel er hans betydning både som dikter og teoretiker så stor at man kan si han representerer et tidsskille innen litteraturhistorien. Ikke bare fikk han avgjørende betydning for symbolismen, men også retninger på 1900-tallet, som surrealismen og den amerikanske «beat»-litteraturen, har mottatt sterke impulser fra ham. Noen av hans viktigste dikt er gjendiktet av A. Aarnes og E. Boyson i Franske dikt (1970). 1861-utgaven av Les Fleurs du mal er gjendiktet av Haakon Dahlen og utgitt i tre bind, Pariserbilete (1996), Reisa og andre dikt (1997) og Spleen og ideal (1999).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.