Giuseppe Verdi

Gyldendal Norsk Forlag. Begrenset gjenbruk

La traviata, opera i tre akter av Giuseppe Verdi til tekst av Francesco Maria Piave etter Alexandre Dumas den yngres roman og skuespill «Kameliadamen».

Operaen ble uroppført på Teatro La Fenice i Venezia 6. mars 1853. Uroppførelsen ble nærmest en katastrofe fordi ingen av de medvirkende hadde noen tro på verket. Operaen ble ansett for å være et latterlig «avantgarde-prosjekt». Verdi selv innså at noe måtte gjøres, men hadde ingen mulighet til å endre på noe før uroppførelsen. Året etter, i 1854, bearbeidet Verdi operaen med det resultat at den raskt fikk sin plass på det internasjonale operarepertoaret.

Andre akts to scener blir ofte omgjort til to akter slik at operaen i realiteten blir en fireakter. Handlingen foregår i Paris og omegn rundt 1850.

  • Violetta Valéry, sopran
  • Flora Bervoix, sopran
  • Annina – Violettas kammerpike, sopran
  • Alfred Germont, tenor
  • George Germont – Alfreds far, baryton
  • Gaston de Létorières – Alfreds venn, tenor
  • Baron Douphol, baryton
  • Marquis d’Obigny, bass
  • Doktor Grenvil, bass
  • Joseph – tjener hos Violetta, tenor
  • Floras tjener, bass
  • Et bud, bass

I et selskap hos Violetta introduseres hun for Alfred Germont. Han har på avstand vist at han har svært varme følelser for henne. Han utbringer hennes skål, men da de skal gå inn i ballsalen, får Violetta et hosteanfall og må legge seg på en sofa. Hun ber imidlertid de andre gå inn i salen og begynne å danse. Alfred går også inn, men kommer etter en kort stund tilbake og innrømmer at han elsker Violetta. Hun tar det hele først som en spøk, men gradvis går det opp for henne at han tydeligvis mener alvor. Hun, som vet at hun er alvorlig syk og at hennes dager er talte, gir ham en kamelia og ber ham om å komme tilbake så snart kameliaen har visnet.

Etter at gjestene har gått, blir Violetta sittende alene i sin store salong. Her tenker hun med smerte og fortvilelse tilbake på et liv som ikke hadde plass for kjærlighet.

Alfred og Violetta har bosatt seg på et landsted i utkanten av Paris. Violetta har dratt inn til byen for å selge noen av sine eiendeler for å få penger til å leve av. Det samme gjør Alfred – drar til Paris for at også han kan skaffe penger til livsoppholdet. Kort etter at Violetta er kommet tilbake fra byen, oppsøkes hun av Alfreds far. Han nærmest trygler henne om å gi avkall på Alfred, et umoralsk forhold som dette vil aldri bli akseptert. Ikke minst blir dette problematisk med tanke på at Alfreds yngre søster skal gifte seg, og Alfreds far er rett og slett redd for at søsterens forlovede vil gjøre slutt om forholdet mellom Alfred og Violetta blir kjent. Violetta lover til slutt å bryte med Alfred, dette til tross for at hun innser hva det vil koste henne. Dypt rørt takker faren Violetta.

Da faren har dratt, kommer Alfred tilbake. Til hans overraskelse tar Violetta beveget avskjed med ham – hun forteller at hun må reise bort et par dager. Kort etter at hun har reist, kommer et bud med et brev fra henne til Alfred, et brev der hun tar avskjed med Alfred for all framtid. Alfreds far kommer tilbake og finner sin sønn i oppløsning og dypt fortvilet. Alfred finner imidlertid et brev til Violetta fra baron Douphol med innbydelse til fest hos Flora samme kveld, noe som får Alfred til å tro at Violetta på nytt vil gjenoppta sitt tidligere liv. I all hast drar han til Paris – han vil hevne hennes troløshet!

Flora har arrangert en fest, en maskerade, som er i full gang da Alfred kommer, noe senere fulgt av Violetta i følge med baron Douphol. Alfred og baronen kommer i krangel over et kortspill og Alfred utfordrer baronen til duell, men Violetta forsøker å gå i mellom. Med tanke på det løftet hun har gitt til Alfreds far – helt å bryte med Alfred – erklærer hun høyt og tydelig at hun elsker baron Douphol. I fullt sinne og dypt fortvilet kaster Alfred alle pengene han har vunnet i kortspillet på gulvet foran Violetta. Rasende roper han at dette er betalingen for den «kjærlighet» hun har vist ham. Violetta faller om besvimt. Samtidig ankommer Alfreds far. Han klandrer sønnen for hans nedrige oppførsel mot Violetta og får ham med seg ut av festsalen.

I Paris ligger Violetta dødssyk av tuberkulose i rommet sitt. Hennes dypeste lengsel går til Alfred og ønsket om å få se ham en siste gang. Hun får et brev fra Alfreds far som viser at han har fortalt sin sønn om hennes store offer. Nå er de på vei for å møtes igjen – denne gang for all framtid. Violetta føler imidlertid at det er for sent. Men da Alfred kommer, kjenner gjensynsgleden mellom dem ingen grenser. Violettas hoste vil ikke gi seg. Både legen og Alfreds far forstår at hun egentlig ikke har lenge igjen. Violetta ber Alfred innstendig om ikke å tenke på henne med bitterhet. Hun gir ham noen småsaker som minne – og dør.

Forspillet til 1. og 3. akt er svært kjent og spilles ofte.

  • Libiamo ne ’lieti calici (Alfred og kor)
  • Un di felice (Alfred)
  • Ah fors’è lui che l’anima (Violetta)
  • Sempre libera (Violetta)
  • De’miei bollenti spiriti (Alfred)
  • Pura siccome un angelo (George Germont)
  • Non sapete – Dite alla giovine (Violetta)
  • Di provenza’il mar (George Germont)
  • Non siamo zingarelle (Koret)
  • Alfredo, di questo core (Violetta)
  • Addio del passato (Violetta)
  • Parigi, o care, noi lasceremo (Violetta og Alfred)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.