Frankrike. Fransk film: Scene fra Jean Renoirs Den store illusjon, fra 1937. Pierre Fresney til venstre og Erich von Stroheim til høyre.

SCODE. begrenset

Frankrike regnes ved siden av USA som filmens opphavsland, og har siden mediets barndom beholdt sin posisjon som en av de ledende filmnasjonene. Brødrene Lumières filmfremvisning i Paris 28. desember 1895 blir regnet som verdens første offentlige kinoforestilling. Brødrenes filmer var verdens første dokumentarfilmer, med korte glimt fra samtidens hverdagsliv. Som deres rake motsetning drev Georges Méliès en omfattende produksjon av korte, fantasifulle eventyrfilmer, bl.a. inspirert av Jules Vernes bøker.

Fra århundreskiftet og til lyden kom, var fransk filmproduksjon helt dominert av de to gründerne Léon Gaumont og Charles Pathé. Gaumont-selskapet omfattet snart filmatelierer, filmlaboratorier og kinoer i Paris og andre byer. Sjef for produksjonen fra 1900 var Alice Guy, den første kvinnelige filmregissør. Pathé-selskapet, grunnlagt 1901 av Pathé og hans to brødre, kontrollerte en stor andel av verdensmarkedet frem mot den første verdenskrig. Pathé hadde også interesser i Film d'Art-selskapet (grl. 1908), som spesialiserte seg på teaterfilmatiseringer med kjente skuespillere, bl.a. Sarah Bernhardt, og dermed gav filmen status. Svært populær ble komikeren Max Linder, hvis visuelle humor tjente som forbilde for Chaplin. Hos Gaumont overtok 1907 Louis Feuillade ansvaret for produksjonen og laget bl.a. berømte seriefilmer som Fantômas (1913–14) og Judex (1916), om mesterforbrytere i kamp med politiet.

Den første verdenskrig rammet fransk filmproduksjon hardt, og det tok noen år før den kom opp av bølgedalen. Viktige regissører i 1920-årene var belgieren Jacques Feyder med L'Atlantide (1922) og Thérèse Raquin (1928), Marcel L'Herbier med L'Inhumaine (1924), og Jean Epstein med Coeur fidèle (1923) og Poe-filmatiseringen La Chute de la maison Usher (1928). Avantgarden i Paris interesserte seg sterkt for film, noe som resulterte i en flora av eksperimentfilmer. Blant de mest kjente er René Clairs Entr'acte (1924), brasilianeren Alberto Cavalcantis Rien que les heures (1926) og Jean Cocteaus Le Sang d'un poète (1930). Surrealistene bidrog med Germaine Dulacs La Coquille et le clergyman (1927), og ikke minst med Un Chien andalou (1928) og L'Âge d'or (1930) ved spanjolene Luis Buñuel og Salvador Dalí.

René Clair forlot eksperimentfilmen, lærte seg å beherske lydfilmens virkemidler, og innledet med de ironiske komediene Sous les toits de Paris (Under Paris' hustak, 1930), Le Million (1931) og À nous la liberté (Leve friheten, 1932) en gullalder i fransk film. Blant epokens hovedfigurer var forfatteren Marcel Pagnol med filmer som Angèle (1934) og Topaze (1937), Julien Duvivier med gangsterfilmen Pépé le Moko (Pépé fra Marseilles, 1937) og den episodiske Un Carnet de bal (Et ballkort, 1937), og Marcel Carné, som i samarbeid med Jacques Prévert laget de fatalistiske Quai des brumes (Tåkekaien, 1938) og Le Jour se lève (Dagen gryr, 1939). Gullalderens hovedskikkelse er uten tvil Jean Renoir, som skapte en egen inntagende, frisk realisme. Blant hans hovedverker må nevnes La grande Illusion (Den store illusjonen, 1937), om franske flygere i tysk fangenskap under krigen, og La Règle du jeu (Spillets regler, 1939), om lettsinn og overfladiskhet blant overklassen. En av de mest benyttede skuespillerne var Jean Gabin, hvis folkelige karisma symboliserer epoken.

Fransk filmproduksjon har i etterkrigstiden ikke vært dominert av store produksjonsselskaper, men av mindre, uavhengige produsenter. Mange filmer er blitt co-produsert med andre land, særlig med Italia og Tyskland. Førkrigstidens regissører var stadig aktive, bl.a. Renoir med den betydelige Le Carrosse d'or (Gullkareten, 1952). Renoirs tidligere assistent, Jacques Becker, regisserte bl.a. to innflytelsesrike filmer om forbrytelse, Casque d'or (Blonde Marie, 1951), som var henlagt til århundreskiftet, og gangsterfilmen Touchez pas au Grisbi (1953). Kosmopolitten Max Ophüls laget sine siste filmer i Frankrike, bl.a. La Ronde (Kjærlighetskarusellen, 1952). Nye betydelige navn gjorde seg gjeldende. Jacques Tati lanserte sin visuelle komedieform med Jour de fête (Det glade postbud, 1949). Les Dames du bois de Boulogne (1945) og Journal d'un curé de campagne (En landsbyprests dagbok, 1950) viste Robert Bressons innlevelsesevne og formsans. Jean Cocteau overførte med hell sitt poesi-univers til film, både i den oppfinnsomme og gripende eventyrfilmen La Belle et la bête (Kvinnen og udyret, 1945) og i Orphée (Evige lenker, 1950), som elegant overfører motiver fra antikken til et ungt etterkrigs-Frankrike. Jean-Pierre Melville gjorde seg bemerket med den finslepne Cocteau-filmatiseringen Les Enfants terrible (1950), laget i nært samarbeid med forfatteren, og dessuten kriminalfilmen Bob le flambeur (1955). Henri-Georges Clouzot viste seg som bl.a. en spenningens mester med illusjonsløse filmer som Le Salaire de la peur (Fryktens lønn, 1952) og Les Diaboliques (Det onde spill, 1955). André Cayatte laget kriminalfilmer som kritiserte fransk rettsvesen. En stor internasjonal suksess fikk Roger Vadim da han lanserte Brigitte Bardot i Et Dieu créa la femme (Og Gud skapte kvinnen, 1956). Louis Malle spillefilmdebuterte med Ascenseur pour l'échafaud (Heisen til skafottet, 1958), og hadde innen året var omme også laget Les Amants (De elskende, 1958).

I slutten av 1950-årene kom den berømte nyorienteringen i fransk film som fikk navnet «den nye bølgen» (la nouvelle vague). Et stort antall unge regissører, mange av dem kritikere fra kretsen rundt tidsskriftet Cahiers du Cinéma, debuterte samtidig. Bølgens største talenter var François Truffaut med Les quatre cent coups (På vei mot livet, 1959) og Jean-Luc Godard med À bout de souffle (Til siste åndedrag, 1959). Jacques Rivette debuterte med Paris nous appartient (1961), Claude Chabrol med Le beau Serge (Min venn Serge, 1959). Alain Resnais laget Hiroshima, mon amour (Hiroshima, min elskede, 1959) sammen med Marguerite Duras. Bølgens regissører hadde studert filmhistorien og lot seg inspirere av de regissørene som hadde formet mediet til noe levende og personlig. Selv brøt de reglene for den gode filmfortelling med kontinuitetsbrudd og improviserte dialoger. Retningen mistet snart sin spontanitet og kraft, men Truffaut, Godard, Rohmer og Chabrol var sterkt nærværende i fransk film utover i 1960- og 1970-årene. Andre bemerkede navn ble Alain Robbe-Grillet, som debuterte med L'Immortelle (1963), og Agnès Varda, som debuterte med Cléo de 5 à 7 (1962). Jacques Demy fikk stor suksess med Les Parapluies de Cherbourg (Paraplyene i Cherbourg, 1964). Claude Sautet laget upretensiøse studier av den franske middelklassen, som bl.a. Une Histoire simple (1978). Stor internasjonal oppmerksomhet fikk Luis Buñuel og Constantin Costa-Gavras, som var forhindret av henholdsvis Franco og den greske juntaen fra å jobbe i hjemlandet. Louis Malle laget den kontroversielle Lacombe Lucien (1974) om en ung kollaboratørs skjebne under den annen verdenskrig. Produksjonen nådde 1974 rekord med 234 spillefilmer.

I 1980-årene fikk amerikansk film en dominerende stilling på franske kinoer, skjønt i mindre grad enn i andre land, og myndighetene stilte seg som garantister for en allsidig produksjon. Jean-Jacques Beineix fikk stor oppmerksomhet med Diva (1981) og Betty Blue – 37.2 le matin (1986), begge i et overflatedyrkende filmspråk med stor ungdommelig appell. Den bråbegavede Léos Carax, med sin formbevisste debut Boy Meets Girl (1984) og den tidvis inspirerte Les Amants du Pont Neuf (De elskende på Pont Neuf, 1991), ble trukket frem av kritikken som tegn på en ny bølge. Luc Besson laget kommersielle pop-myter som Le grand bleu (Det store blå, 1988) og Nikita (1990). Samfunnskritisk og besk i tonen er Bertrand Tavernier med f.eks. Coup de Torchon (Rent bord, 1981) og L'Appât (1995). Det ble også skapt suksesser basert på litterær tradisjon, som Claude Berris Jean de Florette (1986) etter Marcel Pagnols roman, og Jean-Paul Rappeneaus Cyrano de Bergerac (1990) og Le Hussard sur le toit (Rytteren på taket, 1995). Den kommersielt anlagte Jean-Jacques Annaud har arbeidet internasjonalt, og har laget bl.a. L'Amant (Elskeren, 1992) etter Marguerite Duras.

I de senere år har franske filmregissører stadig oppnådd vid internasjonal distribusjon. Blant de betydeligste er navn som Alain Corneau med Tous les matins du monde (Alle årets dager, 1992), teatermannen Patrice Chéreau med La Reine Margot (Dronning Margot, 1994) og Intimacy (2001), og Régis Wargnier med Indochine (Indokina, 1993). Jean-Pierre Jeunet fikk stor oppmerksomhet med Delicatessen (1991; sm. m. Marc Caro), Le Fabuleux destin d'Amelie Poulain (Den fabelaktige Amelie fra Montmartre, 2001) og Un long dimanche de fiançailles (2004). Det samme har François Ozon fått med 8 Femmes og Swimming Pool (2003).

Se også film og den nye bølgen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.