Hovedparten av den franskspråklige litteraturen i Canada er skrevet i Québec, men det finnes også forfattere fra andre deler av landet som skriver på fransk. Blant annet i provinsen Ontario finnes det et franskspråklig litterært miljø, og flere av forfatterne fra dette miljøet er opptatt av å understreke sin egenart i forhold til forfatterne fra Québec.

Fra landsbygda til storbyene

Den fransk-kanadiske litteraturen har i langt større grad enn den engelsk-kanadiske skildret landsbygda, og den gav opprinnelig ofte et idealisert bilde av livet på landet. Mange av forfatterne fra 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var katolske prester, og også forfatterne som ikke var teologer, var gjerne preget av tradisjonell katolsk tankegang. Etter hvert skjedde det et opprør mot denne tankegangen, og stadig flere forfattere avviste idealene knyttet til landsbygd og katolisisme. Derfor har også kritikken av disse tradisjonelle verdiene spilt en vesentlig rolle for utviklingen av fransk-kanadisk litteratur.

Fra begynnelsen av det 20. århundre vokste folketallet i mange av de kanadiske byene, blant annet på østkysten av landet. Det utviklet seg en sterk arbeiderklasse, og etter hvert begynte mange fransk-kanadiske forfattere å skildre de miljøene som nå vokste frem. På 1960- og 1970-tallet ble innflytelsen fra den politiske og kulturelle retningen som kalles «den stille revolusjon» (la revolution tranquille), meget sterk innenfor fransk-kanadisk litteratur og særlig innenfor litteraturen fra Québec. Den innebar særlig at fransk-kanadierne understreket sin egenart i forhold til det engelsk-kanadiske samfunnet og kulturen som preget det. Mange fransk-kanadiske forfattere har kjempet aktivt for at Québec skulle oppnå størst mulig uavhengighet i forhold til regjeringen i Ottawa. De har også ofte følt sterkere bånd til Frankrike og til dels til USA enn til det britiske commonwealth og den engelskspråklige kulturen i sitt eget land.

Litteraturen og de muntlige dialektene

Utviklingen i fransk-kanadiernes syn på sin egenart kommer også til uttrykk i den plassen de muntlige fransk-kanadiske dialektene har fått i litteraturen, særlig joual som snakkes i Québec. Joual er en dialekt som blant annet er påvirket av engelsk og eldre fransk, og som avviker tydelig fra den fransken som i dag brukes i Frankrike. Opprinnelig ønsket de fleste fransk-kanadiske forfatterne å unngå bruken av joual i enhver form, men etter andre verdenskrig er også joual kommet inn i litteraturen. Mange forfattere lar sine personer bruke denne dialekten, og enkelte har også forsøkt å utvikle et litterært skriftspråk basert på joual.

Fransk-kanadiernes patriotisme har videre hatt innflytelse på hvilke litterære sjangrer som har oppnådd popularitet. Særlig står teateret sterkt: Flere komedier, og ikke minst enkelte monologer for scenen skrevet på joual, er blitt spilt sammenhengende over mange år. En rekke kjente scenekunstnere fra det 20. århundre omtales som monologuistes comiques («komikere som fremfører enetaler»). Den komiske enetalen har vært en langt mer utbredt litterær form i Canada enn for eksempel i Frankrike. Likeledes har romaner med motiv fra fransk-kanadisk historie, en tradisjon som ble skapt allerede på 1800-tallet, beholdt sin popularitet.

Årene for «den stille revolusjon» var en blomstringstid for fransk-kanadisk litteratur. Det virker som de fransk-kanadiske forfatterne fra tiden like før og like etter tusenårsskiftet har vært noe mindre opptatt av forholdet mellom fransk og britisk kultur i Canada. I løpet av de siste tiårene har Québec imidlertid blitt et viktig senter for forfattere fra mange land som skriver på fransk. Blant annet har flere nordafrikanske og mellomamerikanske forfattere valgt å bo i det franskspråklige Canada i kortere eller lengre perioder. Her finner de likesinnede fra en rekke land og et levende litterært miljø uten sensur i noen form.

Begynnelsen

Det ble skrevet lite fransk-kanadisk litteratur i det 17. og det 18. århundre. Det som finnes, er hovedsakelig teologiske og historiske verker samt en del reiseskildringer skrevet av oppdagere eller eventyrere. Blant forfattere fra denne tiden kan nevnes Fleury Mesplet (1734–1794), som på 1780-tallet utgav den første franskspråklige dagsavisen i Québec, samt Joseph Quesnel (1746–1809), som skrev lyrikk og skuespill, og som også var en habil komponist. Det er derimot vanlig å si at det først oppstod en franskspråklig litterær tradisjon i Canada i løpet av 1800-tallet.

En sønn og en far

Philippe Aubert de Gaspé senior (1786–1871) og junior (1814–1841) spilte begge en viktig rolle for fremveksten av den litterære tradisjonen. Philippe de Gaspé junior var først ute. Han er likevel mer kjent som opprører og forbryter enn som forfatter, og i sitt hjemland huskes han særlig fordi han en gang kastet en stinkbombe inn i Parlamentet i Québec. Han utgav bare én bok, men denne regnes som den første romanen fra det franskspråklige Canada: L'influence d'un livre («Innflytelsen fra en bok») fra 1837 er en skrekkroman som særlig er påvirket av den «gotiske romanen» i engelsk romantikk. Den kretser blant annet om magi og okkultisme. De fleste litteraturhistorikere mener at det ikke dreier seg om en bok av høy litterær kvalitet, men den er interessant fordi den skildrer mange sider ved livet i samtidens Canada. Den beskriver blant annet miljøer og levemåter både hos indianere og hos nybyggere. Fordi den har en libertinsk og ikke-kristen grunntone, skiller den seg klart ut fra mye annen fransk-kanadisk litteratur på 1800-tallet.

Philippe de Gaspé junior hadde kanskje fått hjelp fra faren da han skrev sin roman, men farens litterære hovedverk kom ut lenge etter sønnens død. Han skildret i den egenartede historiske beretningen Les anciens Canadiens («De gamle kanadierne») fra 1863, erobringen av Canada i 1763 slik han selv i sin ungdom hadde fått hendelsene fortalt av øyenvitner.

Fransk-kanadisk romantikk

Albert Laberge
Albert Laberge
Av .

Også François Xavier Garneau (1809–1866) regnes blant de første som tok opp fransk-kanadiske emner i sitt forfatterskap. Han var først og fremst historiker, og hans monumentale prosaverk Histoire du Canada («Canadas historie») fra 1845 var et pionerarbeid som fikk stor betydning som kildeskrift for senere forfattere. Forleggeren og bokhandleren Octave Crémazie (1827–1879) skrev selv både prosa og lyrikk og inspirerte i likhet med Garneau en krets av unge poeter til å dikte om nasjonale emner. Mest fremtredende av disse var Louis Honoré Fréchette (1839–1908), som både skrev satiriske og patriotiske dikt, Pamphile Le May (1837–1918), som var romanforfatter og lyriker, og William Chapman (1850–1917), som hovedsakelig er kjent for sin lyrikk.

Også innenfor prosaen gjorde påvirkningen fra Garneau og Crémazie seg gjeldende. Den første av en lang rekke patriotiske romaner, og også den mest originale av dem, var La Terre paternelle («Fedrenes jord») fra 1846 av Patrice Lacombe (1807–1863). Antoine Gérin-Lajoie (1824–1882) hyllet i sine to romaner om bonden Jean Rivard (1862–1864) jordbrukerne i Québec og kritiserte emigrasjonen til USA. Joseph Marmette (1844–1895), som var født i Québec, men som flyttet til Ontario, skrev populære historiske romaner med Walter Scott, James Fenimore Cooper og Alexandre Dumas den eldre som forbilder. Laure Conan (1845–1924) var den første kvinnen av betydning i fransk-kanadisk litteratur. Med Angélique de Montbrun fra 1884 skapte hun en psykologisk roman av høy kvalitet.

Med sin interesse for menneskesinnet pekte Conan frem mot Montrealskolen som ble organisert i 1895, og som var mindre patriotisk og mer psykologisk i sin inspirasjon. Denne gruppen av forfattere hadde fått impulser fra parnassianerne i Frankrike, som var preget av idealet om «kunst for kunstens skyld». Etter hvert fikk den også inspirasjon fra symbolismen, som fikk flere betydningsfulle representanter i Canada. Til Montrealskolen hører diktere som Charles Gill (1871–1918), Albert Lozeau (1878–1924) og Jean Charbonneau (1875–1960). Sistnevnte regnes ofte som lederen for gruppen. En viktig skikkelse fra denne tiden var presten og essayisten Lionel Groulx (1878–1976). Han stod for konservative og katolske standpunkter, men han var også en forløper for flere av ideene som preget «den stille revolusjon».

Den viktigste dikteren fra denne tiden var likevel Émile Nelligan (1879–1941). Han fikk en kort karriere og deretter et langt, tragisk liv på institusjon, men ble etter hvert en nesten mytisk skikkelse innenfor fransk-kanadisk litteratur. Det var Jacques Ferron (1865–1945), selv en viktig lyriker i sin tid, som gjenoppdaget Nelligans skrifter og sørget for at interessen for dem utviklet seg videre i det 20. århundre.

Første del av 1900-tallet

På begynnelsen av 1900-tallet er påvirkningen fra internasjonale litterære strømninger blitt merkbar, for eksempel i nysymbolismen i 1920-årene og i den abstrakte, ofte surrealistiske lyrikken på 1930-tallet og i etterkrigstiden. Av lyrikere som representerer denne utviklingen, kan nevnes Alain Grandbois (1900–1975), Hector de Saint-Denys-Garneau (1912–1943), Alfred Desrochers (1901–1978) og Robert Choquette (1905–1991).

Saint-Denys-Garneaus dikt var preget av dødsbevissthet og av åndelig søken. Han var lite påaktet i sin levetid, men etter sin død ble han regnet som en av de store nyskaperne i fransk-kanadisk diktning. Desrochers var særlig inspirert av naturen i Québec. Choquette var en allsidig forfatter som også skrev romaner, og han er ikke minst kjent som manusforfatter for serier som har oppnådd stor popularitet i kanadisk radio og fjernsyn. Blanche Lamontagne (1889–1958), som skildret Gaspé-distriktet, kystområdet i den nord-østre delen av Québec, er den mest markante blant regionaldikterne. Hun var svært populær i 1920-årene, men ble deretter glemt. På 1960-tallet ble hun gjenoppdaget, både for det hun hadde skrevet om Québecs natur og kultur samt for sine feministiske synspunkter.

Også prosaistene fra første del av 1900-tallet utviklet seg etter hvert bort fra forgjengernes konservative holdninger. Louis Hémon (1880–1912) regnes som en viktig skikkelse i fransk-kanadisk litteratur, men han var født i Frankrike og tilbrakte bare de to siste årene av sitt korte liv i Canada. Alle bøkene hans utkom etter hans død. Han er mest kjent for romanen Maria Chapdelaine fra 1914 som markerer overgangen mellom en tradisjonell og en moderne beskrivelse av livet på landsbygda i Québec. Noe av det samme kan sies om romanene til Félix-Antoine Savard (1896–1982), som særlig er kjent for skildringene av miljøet rundt tømmerfløterne. Provinsskildringene til Albert Laberge (1871–1960), Ringuet (pseudonym for Philippe Panneton, 1895–1960) og Germaine Guèvremont (l893–1968) er preget av realistiske og naturalistiske idealer.

Etterkrigstiden

Siden utviklingen av den franskspråklige litteraturen i Canada etter 1945 ikke minst henger sammen med fransk-kanadisk nasjonalisme og drømmen om «det frie Québec», har mange forfattere ønsket å fornye tradisjonen fra 1800-tallet, da litteraturen ble brukt til å understreke egenarten ved Québecs kultur. Den har også fått impulser fra samtidens litteratur i Frankrike og ellers i Europa samt særlig fra moderne nordamerikanske forfattere. Både nyromanen («le nouveau roman») og den revolusjonære politiske litteraturen som er fremtredende i Frankrike etter andre verdenskrig, har fått betydelige fransk-kanadiske representanter. Også i generasjonene etter nyromanen har fornyelsen av franskspråklig litteratur vært merkbar i Canada.

En blomstringstid for litteraturen

Michel Tremblay
Michel Tremblay
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Flere forfatterne fra denne generasjonen dyrket radio- og fjernsynsteater som er populære former i Canada. I tillegg skrev de romaner og lyrikk. Kjente navn er Yves Thériault (1915–1983), Roger Lemelin (1919–1992) og André Langevin (1927–2009). En skikkelse som skiller seg ut, er Gerard Bessette (1920–2005). Han var betydningsfull både som romanforfatter og som litteraturforsker, og han viste en stor evne til fornyelse innenfor begge feltene. Bessettes ateisme er en hovedgrunn til at han som ung flyttet fra Québec til Ontario. Flere av bøkene hans behandlet den intellektuelle ufriheten som han mener hadde preget Québec i i tiden før «den stille revolusjon».

Også mange kvinnelige forfattere gjorde seg bemerket innenfor fransk-kanadisk litteratur etter andre verdenskrig. Blant dem kan nevnes lyrikeren Rina Lasnier (1910–1997) og romanforfatterne Gabrielle Roy (1909–1983) og Marie-Claire Blais (født 1939). Madeleine Ouellette-Michalska (født 1930) er en viktig skikkelse både som romanforfatter og teoretiker, men den mest sentrale skikkelsen blant de kvinnelige forfatterne fra denne perioden var Anne Hébert (1916–2000), som fikk stor betydning både med sin lyrikk og sine romaner.

Blant de mannlige lyrikerne i samme periode kan nevnes Gaston Miron (født 1928), Jacques Brault (født 1933), Paul Chamberland (født 1939) og Yves Préfontaine (født 1937). Et sentralt navn blant mannlige romanforfattere er Hubert Aquin (1929–1977), som skrev kriminalromaner i en modernistisk stil og i et samfunnskritisk perspektiv. Louis Caron (født 1942) er særlig kjent som en god forteller. Réjean Ducharme (1941–2017) skrev eksperimentelle romaner, men fikk et stort publikum med sine skuespill og visetekster. Yves Beauchemin (født 1941) forener gjerne det humoristiske og det skremmende. Hans roman Le Matou fra 1981 (norsk oversettelse Den satans katten fra 1984), er trolig den fransk-kanadiske romanen som er trykt i aller størst opplag. Også Roch Carrier (født 1937) har skrevet fantasifulle historier for voksne og barn, men under humoren hans merker man et sterkt sosialt og politisk engasjement.

En viktig representant for sin generasjon var romanforfatteren og essayisten Jacques Godbout (født 1933). Antonine Maillet (født 1929) beskriver franskspråklige miljøer i Canada utenfor Québec. Michel Tremblay (født 1942) har skrevet en rekke skuespill og romaner som bygger på hans egne erfaringer som homofil. Blant romanforfatterne som fikk sitt gjennombrudd i tiden like før 1980, kan for eksempel nevnes Jacques Poulin (født 1938), som bruker enkle, dagligdagse hendelser for å vise livets store konflikter. Victor-Lévy Beaulieu (født 1945) var en sterk tilhenger av at Québec skulle gjøre seg uavhengig fra resten av Canada. Han er både kjent for romaner og for essayer om fransk litteratur.

Mot et nytt årtusen

Forfatterne som fikk sitt gjennombrudd på 1980-tallet, og som har satt preg på fransk-kanadisk litteratur ved begynnelsen av det 21. århundre, er også ofte preget av at Québecs kamp for autonomi nå er skjøvet noe mer i bakgrunnen. De vil at skildringene av kanadiske forhold skal ha et mest mulig allmenngyldig preg, og at bøkene de skriver heller skal sees på som «verdenslitteratur» enn som nasjonal eller regional litteratur. Flere av dem er også mer orientert mot formelle spørsmål enn hva forfatterne i generasjonen før var. Blant de mest kjente forfatterne fra denne generasjonen er Robert Lalonde (født 1947). Romanene hans tar gjerne opp emner med tilknytning til de nordligste delene av Canada, og de anlegger også et kritisk perspektiv på den sosiale utviklingen i landet. France Théoret (født 1942) har særlig arbeidet med litteraturteoretiske problemstillinger i et feministisk perspektiv. Jocelyne Mallet-Parent (født 1951), som både er litteraturforsker og journalist, har behandlet i romanform dagsaktuelt stoff, for eksempel fra krigen i Afghanistan.

Lise Tremblay (født 1957) skildrer landsbygden i Québec i et moderne perspektiv. Hun er oversatt til flere språk, blant annet til svensk. Også Elise Turcotte (født 1957) har oppnådd stor anerkjennelse både for lyrikk og for romaner. De fleste av bøkene hennes finnes i engelsk oversettelse. Som mange av forfatterne i sin generasjon har Turcotte skrevet bøker for barn og ungdom. Også Francine Pelletier (født 1959) henvender seg til ungdommelige lesere. Hun bruker mange elementer fra science fiction i romanene sine.

Blant mannlige forfattere fra denne generasjonen kan for eksempel nevnes Louis Hamélin (født 1959). Bøkene hans er preget av et sterkt økologisk engasjement. André Lamontagne (født 1960), som også er litteraturforsker, har ført videre den historiske tradisjonen i fransk-kanadisk litteratur, men han har både valgt andre emner og en mer eksperimentell form enn det som før har vært vanlig innenfor denne tradisjonen. Den skikkelsen som trolig er mest kjent, er Gaétan Soucy (1958–2013). Hans intense og utfordrende romaner kretser om spørsmål som skyld og soning, samtidig som han ønsker å avdekke de mytene som de vestlige, mannsdominerte samfunnene bygger på. Hans mest kjente bok er trolig La petite fille qui aimait trop les allumettes fra 1998 (norsk oversettelse Den lille piken som elsket fyrstikker fra 2008).

Ungdomslitteratur og fantasy

Et typisk trekk ved flere av de fransk-kanadiske forfatterne som er født på 1960-tallet og senere, er at de velger å skrive litteratur for barn og ungdom. Disse forfatterne henter ofte elementer fra sjangrer som fantasy og science fiction. Det er særlig mange unge kvinnelige forfattere som har dyrket disse sjangrene. Ofte har de begynt med å skrive korte fortellinger for barn og unge, og deretter har de gitt seg i kast med større og mer ærgjerrige bøker beregnet på voksne lesere. Flere av dem har også arbeidet for radio eller TV.

Blant forfattere som representerer en annen tendens, kan man nevne Louis Émond (født 1969). Hans verk er lite omfattende og vitner om en sterkt selvkritisk holdning. Han er særlig inspirert av den franske opplysningsfilosofen Denis Diderot (1713–1783). Bøkene til Émond er inspirert av libertinske idealer og har også trekk fra den engelske skrekkromanen. Derfor peker Émond tilbake til en av de første viktige skikkelsene i fransk-kanadisk litteratur, Philippe de Gaspé junior.

To tragiske skjebner

To av forfatterne fra denne generasjonen som vakte spesiell oppmerksomhet, men som også fikk et kort og tragisk liv, var Nelly Arcan (1973–2009) og Robert J. Mailhot (1977–2010). Arcan finansierte studiene ved å arbeide som eskortepike, og hun ble trukket stadig lenger inn i prostitusjon. Romanene hennes, som har mange selvbiografiske trekk, er blitt oversatt til en rekke språk, og man mener at ikke bare det skandalepregede innholdet, men også mange litterære kvaliteter gjorde bøkene til internasjonale bestselgere. Også temaet selvmord er fremtredende i Arcans bøker, og hun gjorde selv slutt på sitt liv. Det samme gjorde Mailhot. Han ble tidlig en av de mest anerkjente lyrikerne i sin generasjon, og han var også en svært lovende lege. Da han mistet foreldrene sine i en familietragedie, og en av bøkene hans samtidig ble utsatt for et voldsomt angrep i en Québec-avis, valgte han å ta sitt liv.

Tradisjon og fornyelse

Det finnes adskillige kriminalforfattere i dagens fransk-kanadiske litteratur, men kriminallitteratur har likevel ikke den samme plassen her som for eksempel i Norden. Det er også flere forfattere som skriver fiktive reiseskildringer, og handlingen her foregår gjerne i de nordligste og minst kjente delene av Canada, eller i andre deler av kloden som er lite utforsket. En forfatter som har dyrket denne sjangeren, er Ugo Monticore (født 1975), men han er også en av dem som har begynt å utforske hvilke muligheter datateknologi skaper for den litterære skapelsesprosessen.

En av mange forfattere som skriver ungdomsromaner, er Eric Gauthier (født 1975). Han blir også sett på som en «filosofisk humorist», og flere av bøkene hans for voksne er dialoger inspirert av Platon, der Sokrates og vennene hans diskuterer problemer som også er aktuelle for samtidens Canada. Jean-Simon DesRochers (født 1975) er blant annet inspirert av den franske forfatteren Honoré de Balzac (1799–1850), som lar mange skjebner og mange fortellinger veve seg inn i hverandre. I en av DesRochers romaner, Le Sablier des solitudes («Ensomhetenes sandkasse») fra 2011, får en rekke mennesker livet sitt snudd på hodet fordi de alle blandes inn i en kjedekollisjon. Også hans andre romaner er preget av kompliserte, men likevel oversiktlige strukturer. Blant kvinnelige forfattere kan nevnes Roxane Bouchard (født 1972), som har fått impulser fra den franske forfatteren Georges Perec (1936–1982). Hun har blant annet skrevet en humoristisk roman fra skolemiljø og en beretning om et hus på fem etasjer med en forfatter boende i hver etasje.

Teater, visekunst og komisk enetale

Også på teateret har det gjennom 1900-tallet skjedd en fornyelse med forfattere som Denise Boucher (født 1936), Marcel Dubé (1930–2016), Jean-Claude Germain (født 1939) og Robert Gurik (født 1932). Videre har mange toneangivende romanforfattere, blant dem Roch Carrier (født 1937) og Michel Tremblay (født 1942), skrevet skuespill som har oppnådd stor suksess.

Fransk-kanadisk visekunst hadde en oppblomstring i 1960- og 1970-årene og fikk et stort publikum også i Europa. Visekunsten i Québec på denne tiden er særlig beslektet med visekunsten i Paris fra mellomkrigstiden og senere. En av de første sentrale representantene var Félix Leclerc (1914–1988) som var sterkt samfunnkritisk, og som også utgav lyrikk og romaner. Hos Raymond Lévesque (født 1928) er tonen både mer romantisk og mer humoristisk. Gilles Vigneault (født 1928) er en forsvarer av Québecs selvstendighet, og sangen hans Mon pays («Mitt land») er blitt kalt en uoffisiell nasjonalsang for Québec. Vigneaults store forfatterskap omfatter også romaner og fortellinger. En skikkelse som fikk mye å si for yngre visediktere, var Jacques Blanchet (1931–1981). Blant de yngste visekunstnere kan nevnes Michel Rivand (født 1951). Flere av visedikterne gjorde seg også bemerket med «komiske enetaler», som er en populær sjanger i Québec.

I Québec har man også hatt mange fine kvinnelige visekunstnere. En skikkelse som regnes blant pionerene, var Muriel Milland (1922–2014). En annen sentral personlighet innenfor dette miljøet er Clémence DesRochers (født 1933), som også har oppnådd stor anerkjennelse for enetalene sine. Også Monique Miville-Deschenes (født 1940) har fått et stort navn både som visedikter og som sanger.

Det har i liten grad skjedd en fornyelse av den litterære visekunsten i tiden etter årtusenskiftet. Man mener at kommersialiseringen innenfor populærkulturen er en hovedgrunn til dette. Sangene som ble til under «den stille revolusjon», har fremdeles et publikum, men også i Québec har internasjonal popmusikk, særlig inspirert fra USA, overtatt mye av den plassen som visekunsten tidligere har hatt.

Internasjonale litterære miljøer

I tiden etter 1950 er det i det franskspråklige Canada grunnlagt en rekke forlag, tidsskrifter og kulturinstitusjoner som arbeider for å utvikle fransk-kanadisk kultur og litteratur og gjøre den bedre kjent i utlandet. Flere av disse forlagene og institusjonene har også etter hvert sett det som sin oppgave å utbre kjennskapen om litteratur fra hele verden som er skrevet på fransk. Etter «den stille revolusjon» ble Canada et land med stor intellektuell frihet, og mange kanadiere ser det derfor som viktig at landet fungerer som et fristed for forfattere fra miljøer der ytringsfriheten er truet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg