Sokrates' død

Sokrates ble ført for retten i 399 fvt., anklaget for å ikke tro på byens guder, og for å ha fordervet ungdommen på grunn av dette.

Av /The Met.

Ateisme er antakelsen om at gud eller guder ikke finnes. Ateisme er følgelig en reaksjon på teismen, da det ikke ville ha vært noen ateisme dersom ingen trodde på guder. Vanligvis forstås ateisme også som det å avvise all slags religion.

Faktaboks

Uttale
ateˈisme
Etymologi
fransk, av gresk ‘uten gud’

Ettersom det i historiens løp har vært ulike oppfatninger av hva som kan kalles gud eller guder, er ateisme blitt forstått på ulike måter. De som ikke trodde på den eller de guder som staten eller kirken anerkjente, ble ofte kalt ateister, selv om de var religiøse på annet vis. Det kunne få alvorlige følger hvis ateisme var straffbart, noe som stort sett har vært tilfelle.

Rettssaken mot Sokrates (469—399 fvt.) i Athen i 399 fvt. er et klassisk eksempel på det. Der var hovedanklagen at Sokrates ikke anerkjente bystatens guder, men holdt seg med sin egen religiøse mystikk. Han skulle også ha forledet ungdommen på grunn av dette. I Sokrates’ forsvarstale, som er skrevet av Platon (428—347 fvt.), nekter Sokrates for at han er ateist, men han ble like fullt dømt til døden.

Vår tids toneangivende ateister, som filosofen Bertrand Russell (1872—1970) og evolusjonsbiologen Richard Dawkins (f. 1941), mener i likhet med agnostikerne at Guds eller guders eksistens verken kan bevises eller motbevises logisk og empirisk. Men de sier ikke dermed som agnostikerne at spørsmålet om Guds eksistens ligger utenfor fornuftens fatteevne, slik at vi ikke kan ha noen mening om dette. De sier i stedet at sannsynligheten for at Gud eller guder finnes er så forsvinnende liten i lys av det vi nå vet om verden at det er teistene som har bevisbyrden: Det er de som må bevise at Gud eksisterer, mens ateister ikke trenger å bevise at Gud ikke eksisterer. De mener at så lenge teistene ikke har kommet med noe holdbart bevis, har mennesker all grunn til å leve ut fra antakelsen om at guder ikke finnes.

Er ateisme et livssyn?

Arnulf Øverland i 1962
Forfatter Arnulf Øverland holder foredrag for kristne studenter om «Kristendommen, den tiende landeplage» i 1962. Det var en revidert utgave av det foredraget han holdt i 1933 hvor han ble anmeldt for blasfemi, men ble frifunnet. Øverland gjorde seg bemerket som fritenker i Norge.
Av /NTB.

Enkelte filosofer, som Julian Baggini (f. 1968), hevder at ateisme er et eget livssyn. Men det fordrer en både omfattende og spesiell forståelse av ateisme som sammenfaller med moderne, ikke-religiøs humanisme eller humanetikk. En vanligere oppfatning er at ateismen kun er antakelsen om at det ikke finnes guder, noe som bare er ett av tilværelsens store spørsmål. Et livssyn handler om mer enn kosmologi; det må også ha en helhetlig oppfatning av menneskelivets etiske, eksistensielle og estetiske sider.

Som 1900-tallets historie har vist, er ateisme i ordets vanlige betydning forenlig med flere ulike livssyn og ideologier, deriblant nazisme og kommunisme. Særlig den kommunistiske statsateismen har vært lite tiltalende, humanistisk sett. Den ikke-religiøse humanismen vektla derfor kritikk av totalitære og antihumanistiske ideologier like mye som religionskritikk da den kom i organiserte former etter andre verdenskrig.

I løpet av de siste femti årene er de vestlige, og særlig skandinaviske, samfunn blitt stadig mer sekulære, mens gudstroen er i tilbakegang. En spørreundersøkelse fra 2018, utført av International Social Survey Programme, viste for eksempel at 26 prosent av de spurte ikke tror på Gud, mens 19 prosent oppga at man «ikke kan finne ut» om Gud eksisterer, mens en spørreundersøkelse fra 2019, utført av Institutt for kirke-, religions og livssynsforskning (Kifo), viste at kun en tredjedel av de spurte tror at det finnes et liv etter døden, og at kun en fjerdedel tror at man kan komme til himmelen. Den andre tredjedelen oppga at de ikke har noen gudstro, mens den siste tredjedelen svarte «vet ikke».

De som regner seg som kristne, ser dermed ut til å ha blitt en minoritet, mens de som ikke har noen gudstro eller ikke har noen mening om dette, utgjør mer enn halve befolkningen. Dette er en helt ny historisk situasjon som utfordrer den innarbeidede antakelsen om at vi mennesker er naturlig disponert for teisme, og at teisme og annen religiøsitet er en normaltilstand. Kanskje er det slik at folk flest kan ha et godt liv uten noen gudstro. Ateisme er iallfall blitt fullt ut akseptert i dagens skandinaviske samfunn, så lenge den ledsages av en tilslutning til humanistiske og demokratiske verdier.

Dette står i sterk kontrast til situasjonen på verdensbasis. I mange ikke-vestlige land er ateisme strengt forbudt, og i et vestlig land som USA er det fortsatt ugreit å stå fram som ateist.

Antikkens filosofiske ateisme

Ateisme, forstått som et filosofisk standpunkt, var velkjent i Den greske antikken. De joniske naturfilosofene aksepterte ikke lenger religiøse myter som forklaring på hvordan verden hang sammen, og forsøkte seg med alternative forklaringer basert på fornuft og empiriske antakelser, som en forløper for naturvitenskap. Særlig Anaxagoras (500—428 fvt.) fikk ord på seg for å være ateist, blant annet for å hevde at Sola er en rødglødende stein og at Månen er laget av jord, og at himmellegemene ikke er guddommelige. Også flere av sofistene på Platons tid problematiserte forestillingen om guder og benektet til dels at gudene eksisterer.

Den filosofiske ateismen drøftet på et åpent og undersøkende vis spørsmålet om guders eksistens, og tilhørende forestillinger som gudenes straff i et etterliv. Dette ble stort sett tolerert i det polyteistiske greske samfunnet, der det ikke fantes hellige skrifter og der prestenes rolle var å lede religiøse seremonier, og ikke å avgjøre hva som var den rette lære.

Platon hadde i likhet med Sokrates en annen oppfatning av det guddommelige enn bystatens polyteisme. Men han mente som grekere flest at oppslutning om statens religion var viktig for det sosiale samholdet. Derfor skrev han i alderdomsverket Lovene at ateisme må forbys i den idealstaten han der skisserer.

Filosofisk ateisme ble som oftest knyttet til en filosofisk materialisme, som er forestillingen om at alt som finnes, er materie. Den fremste talsmannen for et slikt syn var Epikur (341—270 fvt.), som dannet en filosofisk skole. Ifølge Epikur består både sjel og legeme av atomer som løser seg opp når døden inntreffer, og dermed finnes det neppe noe etterliv. Epikur hevdet like fullt at det finnes guder og nektet for at han var ateist. Det gjorde han trolig av frykt for å lide samme skjebne som Sokrates. Et sentralt anliggende for Epikur var å befri folk fra angsten for gudenes straff i et etterliv, og hans lære ble av de fleste oppfattet som ateistisk.

Også antikkens filosofiske skeptisisme bidro til å utbre ateisme. Skeptisismen var imidlertid mer agnostisk enn ateistisk ved å avstå fra å mene noe bestemt i spørsmålet om guders eksistens. Dens filosofiske metode var å finne gode argumenter både for og mot noe, for slik å vise at vi ikke kan ha sikker viten, men er henvist til å vurdere hva som er sannsynlig.

Skeptikeren Karneades (214—129 fvt.), som var leder av Akademiet i Athen, lagde en samling av alle kjente argumenter for og imot teisme. Disse argumentene skrev hans etterfølger Kleitomakos (187—110 fvt.) ned og utga som et eget skrift. Flere av de anti-teistiske argumentene går ut på at forestillingen om guder rommer så mange selvmotsigelser og andre problemer at den er uholdbar.

Kleitomakos’ skrifter er gått tapt, men romeren Sextus Empiricus (ca. 160—210) kjente til dem, og i sin fremstilling av skeptisismen gjenga han Kleitomakos’ argumentsamling for og imot teisme. Dette skriftet er bevart, og der fremstår ateisme som en anerkjent filosofisk retning med sin egen historie. Det hadde stor betydning for senantikkens intellektuelle liv, ved å være en motstemme til de hevdvunne teistiske argumentene som særlig stoikerne fremførte.

Ateisme og kristendom

Helt fram til kristendommen ble romersk statsreligion på 320-tallet var det vanlig for grekere og romere å anerkjenne guder fra flere religioner. Da kunne man både være kristen og noe annet i tillegg. Men sent på 300-tallet befestet keiser Theodosius den store (347—395) kristendommens posisjon som statens religion. I 392 forbød han all hedensk gudsdyrkelse, noe som førte til at antikkens olympiske leker ble arrangert for siste gang i 393 på grunn av deres hedenske karakter.

Et slikt monoteistisk trosmonopol var noe helt nytt i den gresk-romerske verden. Der hadde religion vært et nettverk av ulike kulter, uten noen forestilling om den rette lære. Den katolske kirkens trosmonopol skulle vare i mer enn tusen år i det vestlige Europa, helt fram til reformasjonen.

I middelalderen ble ateisme ikke betraktet som kjettersk, men bare som et ufornuftig og uopplyst standpunkt man knapt kunne ta alvorlig. Teologene kjente til anti-teistiske argumenter og brukte dem polemisk mot avvikende synspunkter i egne rekker, for å vise at de kunne føre til ateisme. Disse anti-teistiske argumentene ble plukket opp av senere tiders religionskritikere og brukt mot kristendommen.

Naturvitenskapens betydning

Kirken var i middelalderen og renessansen ingen motstander av naturvitenskap, eller naturfilosofi som dette da ble kalt. Teologene tok det for gitt at naturfilosofien ville bekrefte den kristne kosmologien. Men denne ble i stedet underminert av 1600-tallets vitenskapelige revolusjon, der Galileo Galilei (1564—1642) sto sentralt.

Galileo med flere påviste at Jorden ikke er universets sentrum, men går rundt Sola og ikke omvendt. Deretter påviste Isaac Newton (1643—1727) at mekanikkens lover gjelder like mye for universets himmellegemer som her på jorden. Newtons nye fysikk ga støtet til en mekanistisk kosmologi der Gud ikke har noen plass, selv om den dypt religiøse Newton insisterte på det motsatte.

Utover på 1700-tallet kom naturvitenskap til å fremme ateisme snarere enn kristentro, noe særlig opplysningstiden bar bud om. De fleste opplysningsfilosofer nektet imidlertid for at de var ateister. Voltaire (1694—1778) var for eksempel tilhenger av deismen, som går ut på at en gud har skapt verden, for så å ha trukket seg tilbake og overlatt verden til seg selv. Voltaire hevdet i tråd med dette at det forferdelige jordskjelvet i Lisboa i 1755, som krevde titusener av menneskeliv, ikke var noen straff fra Gud, men blott og bart en naturkatastrofe.

Deismen ble ansett som en naturlig og fornuftsbasert religion uten hellige skrifter og presteskap. Voltaire og hans likesinnede var ikke motstandere av religion i det store og hele, men bare av organisert religion og den intoleransen og trangsynet denne førte med seg. Kristne teologer hevdet på sin side at deisme er jevngodt med ateisme, eller siste stoppested på veien mot ateismen.

De eneste opplysningsfilosofene som kalte seg ateister, var Denis Diderot (1713—1784) og Baron d’Holbach (1723—1789) og de øvrige i deres krets. Også naturforskeren Georges-Louis Leclerc de Buffon (1707—1788), som var en av biologiens pionérer, fremmet et ateistisk syn på verden i et stort naturhistorisk verk der han kom med noen spekulative antakelser av filosofisk materialistisk art om hvordan verden og alt levende er blitt til.

Men det var først med utgivelsen av Charles Darwins (1809–1882) verk Om artenes opprinnelse i 1859 at en ateistisk forståelse av verden fikk økt troverdighet og gjennomslag. Darwins utviklingslære gjorde nemlig rede for hvordan vi mennesker og alt annet levende er blitt til gjennom en artenes evolusjon, som ikke har noe iboende formål eller endepunkt, og der Gud ikke har noen plass.

Fram til da hadde det såkalte designargumentet for Guds eksistens vært allment akseptert, også av en opplysningsfilosof som Voltaire. Det går ut på at verden og alt som finnes i den er så finurlig skapt at dette ikke kan ha blitt til ved en tilfeldighet; det må i stedet ha blitt skapt av noen, av en himmelsk designer. Men nå hadde Darwin lansert en fullgod alternativ forklaring, som i løpet av de siste 150 årene er blitt så solid empirisk og teoretisk bekreftet at den må anses som et tilværelsens faktum.

Den fritenkerske tradisjon

Richard Dawkins og erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams
Særlig etter utgivelsen av Gud. En vrangforestilling fra 2006 har evolusjonsbiologen Richard Dawkins (f. 1941) markert seg som en tydelig kritiker av religion. Han har ofte deltatt i debatter med troende eller geistlige. Bildet er fra en debatt i Sheldonian theatre i Oxford, 23. februar 2012. Debatten hadde tittelen «The Nature of Human Beings and the Question of their Ultimate Origin».

I 1670 utga Baruch Spinoza (1632—1677) et teologisk-politisk skrift med en uvanlig direkte religionskritikk av både jødedommen og kristendommen. Han avviste blant annet alle forestillinger om undere og profetier, og om en gud som lytter til menneskenes bønner. I hovedverket Etikk lanserte han en panteisme som teologene mente var ateistisk, og «spinozisme» ble sterkt fordømt.

Spinoza ble en viktig inspirasjonskilde for en gryende fritenkersk tradisjon som besto av ateister, deister, unitarer og andre religiøse dissidenter. Fritenkerne la sterk vekt på den menneskelige fornuft og godtok ikke religiøse dogmer og andre utsagn som ikke kan gis en rasjonell forklaring. Noen av dem, som Thomas Paine (1737—1809), var også forkjempere for ytringsfrihet, trosfrihet, menneskerettigheter og demokrati.

Mange fritenkere løp en stor personlig risiko ved at de kunne bli anklaget for blasfemi, som ble straffet strengt. Fritenkerne formulerte seg ofte polemisk, slik Richard Dawkins med flere gjorde på 2000-tallet, da de i skarpe ordelag kritiserte fundamentalistisk kristendom spesielt og teistisk religion generelt. Det var en gjenoppliving av den fritenkerske tradisjon som fikk betegnelsen nyateisme.

I Norge gjorde dikteren Arnulf Øverland (1889—1968) seg spesielt bemerket som fritenker med foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage», som han holdt i Studentersamfunnet i 1933. Han ble anklaget for blasfemi, men frikjent i lagmannsretten med knapt flertall.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Stein, G., red.: The encyclopedia of unbelief, 1985, 2 b.
  • Thrower, J.: A short history of Western atheism, 1971

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg