renessansen

Renessansen er en sentral epoke i europeisk historie. Den starter i Italia i begynnelsen av 1400-tallet, hovedsakelig i Firenze, og har ved begynnelsen av 1600-tallet spredt seg til store deler av Europa. I Norden gjør renessansen seg hovedsakelig gjeldende på 15- og 1600-tallet.                  

Renessanse (på italiensk Rinascimento) betyr gjenfødelse og viser til en ny interesse i antikkens kultur, filosofi og kunst. Man så til antikken med beundring og ønsket samtidig å distansere seg fra den umiddelbare fortid. Dermed ble tiden mellom antikken og renessansen kalt middelalderen (mellomalderen).

Viktige navn fra epoken er kunstnerne Leonardo da Vinci, Rafael og Michelangelo, ingeniøren og arkitekten Filippo Brunelleschi og filosofene Marsilio Ficino og Pico della Mirandola.

Renessansens billedkunst innførte naturalisme og illusjonisme som brøt klart med middelalderens estetiske uttrykk. Renessansens billedkunst preges av økende naturtrohet. Man skulle observere naturen og menneskets anatomi slik den virkelig var.

I tillegg ble kunstteoretikerne opptatt av studier i optiske lover, altså hvordan øyet fungerer. Kombinert med geometrien Evklid utviklet i antikken, gav optikken grunnlag for utviklingen av perspektivet i billedkunsten. I lineærperspektivet brukte man geometriske linjer for å skape en visuell illusjon om at det flate bildet hadde dybde og tre dimensjoner. Blant dem som først utforsket dette er kunstneren Masaccio, arkitekten Brunelleschi og kunstteoretikeren Alberti.

Kunsthistorisk skiller man gjerne mellom proto-renessansen (ca. 1300-1347), tidligrenessansen (ca. 1401/27-1493) og høyrenessansen (ca. 1490-1520) på bakgrunn av endringer i estetiske idealer.

Utbruddet av svartedauden i 1347 og de hyppige utbruddene av pest frem til tidligrenessansen i starten av 1400-tallet, bidro til at det ble produsert betydelig mindre kunst i denne perioden. Fra tidligrenessansen til høyrenessansen fikk kunstneren høyere status: Mens malere i middelalderen tradisjonelt var sett som utøvende håndverkere fikk de fra tidligrenessansen til høyrenessansen status som skapende kunstnere.

Billedkunsten nord for Alpene er i perioden i mindre grad påvirket av antikken. Spesielt i tysk og nederlandsk malerkunst preges kunsten av en høy grad av realistisk gjengivelse av personer, bymiljø og landskaper. Viktige kunstnere her er Robert Campin, Jan van Eyck, Rogier van der Weyden, Hugo van der Goes og Albrecht Dürer.

En betydelig gjensidig påvirkning mellom billedkunstnere nord og sør for Alpene preger imidlertid siste halvdel av 1400-tallet. I Skandinavia gjør Renessansens billedkunst seg hovedsakelig gjeldende i første halvdel av 1500-tallet , og inspirasjonen kommer spesielt fra tysk og nederlandsk maleri. Med trykkekunsten på 1500-tallet ble kunstverk i form av grafikk av anerkjente kunstnere, slik som Rafael og Dürer, tilgjengelig i store deler av Europa.    

Både maleriene og skulpturene i tidligrenessansen bar preg av økende grad av naturalisme, og modellering av kropper og draperi var basert på anatomiske studier og forbilder i antikk skulptur. Blant tidligrenessansens (1401- 1493) mest sentrale billedhuggere regnes Lorenzo Ghiberti, Donatello, Brunelleschi, Nanni di Banco, Jacopo della Quercia, og Andrea del Verrocchio.

Kirken, bystater og rike privatpersoner var viktige oppdragsgivere for kunstnerne i renessansen. På deres bestilling ble det produsert stadig flere skulpturer og relieffer i perioden. Portretter i form av byster og eller medaljonger ble spesielt populære fra midten av århundret.       

Middelalderens skulpturer var hovedsakelig malt. Fra høyrenessansen av ble den frittstående, ensfargede skulpturen spesielt populær, ikke minst etter at antikke skulpturer slik som Belvedere-torsoen og Laokoongruppen ble gjenoppdaget. Michelangelos skulpturer kan ses som et bindeledd mellom  høyrenessansens klassisk-inspirerte skulpturer til manierismens overdrevne effekter og anti-naturalistiske estetiske idealer.                                                                                           

Kunsthåndverk fra renessansen finnes blant annet som billedvever (tapisserier), glasert keramikk (maiolica), skåler (desco da parto), og medgifts-kister (cassoni). Disse er dekorert med sekulære og antikke mytologiske motiver, utformet i tråd med tidens klassiserende formspråk. Billedvever av stort format var svært kostbare, og vevningen var ofte gjort etter design av anerkjente kunstnere.

Nord for Alpene er skulpturer og kunsthåndverk, i likhet med maleriene, mer realistiske og i mindre grad påvirket av klassisk antikk skulptur.

Inspirasjon fra antikken gjør seg tidligst og tydeligst gjeldende i arkitekturen. En pioner var ingeniøren og arkitekten Filippo Brunelleschi. På bakgrunn av grundige studier i Romas antikke byggverk og ruiner i de første tiårene av 1400-tallet, skapte han et antikkinspirert formspråk. Hans arkitektur ble grunnleggende for renessansens byggekunst, et tidlig eksempel er barneasylet Ospedale degli Innocenti i Firenze fra 1410.

Grunnelementer i renessansen var de klassiske søyleordenene, buer, hvelv og overgripende kupler. Disse elementene fikk også stor betydning i senere epoker, fremfor alt i barokken og nyklassisismen. Brunelleschi forsto, og kunne gjenskape, byggetekniske prinsipper som hadde vært brukt i antikken, men som hadde gått tapt i middelalderen. Antikkens arkitekter hadde greid å bygge kupler med betydelige spennvidder, slik som i Pantheon i Roma. Brunelleschis konstruksjon av kuppelen på katedralen i Firenze ble starten på en ny epoke innen byggekunsten, basert på antikkens idealer og konstruksjonsprinsipper.                                              

Arkitekturens teoretiske grunnlag hadde også antikke forbilder. Spesielt viktig var den romerske forfatteren og arkitekten VitruviusTi bøker om arkitektur (De architectura libri decem, 27-23 fvt.) hvor han definerte et matematisk basert ideal om skjønnhet. Boken ble grunnleggende for Leon Battista Albertis arkitekturtraktat Om byggekunsten (De re Aedificatoria, 1445) som i neste omgang fikk stor betydning for senere arkitekturteori (Andrea Palladio, Sebastiano Serlio). Med utgangspunkt i enkle tallforhold som målestokk (ratio), formulerte Alberti et ideal om at arkitekturen skulle ha matematiske proporsjoner og harmoni mellom de enkelte elementene og helheten i bygget.                                       

Antikke tenkere som Pytagoras så matematisk harmoni som uttrykk for en kosmisk orden, og dette synet var også utbredt i renessansen. I renessansen forsøkte man imidlertid å forene antikkens estetiske idealer og symbolikk med teologi og kristen byggetradisjon (romansk arkitektur). Et epokegjørende bygg i så måte er Donato Bramantes Tempietto, monumentet over Sankt Peters henrettelsessted i Roma fra 1502.

Nyplatonismen er renessansens klart viktigste bidrag til filosofihistorien. Grunnleggelsen av det nyplatonske akademiet i Firenze (ca. 1440) under Cosimo de’ Medici (Gemistus Pletho, Marcilio Ficino) markerte starten på en filosofisk skole i renessansen.

Nyplatonismen i renessansen søkte å forene Platons idélære (og den antikke nyplatonismen) med samtidens teologi, men også andre antikke filosofiske skoler påvirket renessansens nyplatonister. En rekke antikke tekster ble oversatt fra hebraisk og gresk til latin. Særlig viktige var tekster om hermetismen og jødisk kabbala.

Nyplatonismen fikk også en viss betydning for kunstnere i siste halvdel av 1400-tallet, for eksempel Botticelli og Michelangelo. I et filosofihistorisk perspektiv hadde imidlertid nyplatonismen begrenset utbredelse, geografisk primært i Italia og tidsmessig ca. frem til Lorenzo de Medicis død i 1492. Forsøk på å sammenstille ulike filosofiske tradisjoner med teologi finner man også hos andre tenkere i tiden, som Pico della Mirandolo og Egidio da Viterbo.

Renessansens viktigste bidrag innenfor vitenskapen er å berede grunnen for de store vitenskapelige nyvinningene på 1600-tallet. Spesielt gjelder det periodens økende tiltro til mulighetene i mekanikk, her illustrert ved Leonardo da Vincis oppfinnelse fra 1480-82. 

Tegning av konstruksjon for å løfte vann av Leonardo da Vinci. Falt i det fri (Public domain)

I løpet av perioden blir et stort antall antikke tekster gjenoppdaget, studert, kopiert og systematisk oversatt fra gresk til latin. Den humanistiske strømning dannet dermed utgangspunktet for en tidlig moderne kritisk filologi, og hvor spesielt kunnskap om klassisk latin igjen ble viktig. Avgjørende impulser kom med Konstantinopels (Bysants) fall til tyrkerne i 1453 da en rekke lærde flyktet til Italia.

Utviklingen av boktrykkerkunsten (Gutenberg) i siste halvdel av 1400-tallet bidro også til en mangfoldiggjøring av manuskripter og kommentarlitteratur.                            

På kunstens område så man også til antikken som ideal og modell for etterligning:

  • formmessig, med en tiltagende arkeologisk interesse for klassisk stil;
  • innholdsmessig (ikonografisk og symbolsk), med dyp fascinasjon for gresk-romersk mytologi;
  • og teoretisk i form av en økende produksjon av kunstteoretiske traktater (Leon Battista Alberti, Lorenzo Ghiberti).

Traktatene om arkitektur, skulptur, maleri, og noe senere også om musikk, var  inspirert av antikkens estetiske idealer (Vitruvius) generelt, og for billedkunstens og arkitekturens vedkommende også av matematikk (Evklid, Pytagoras) og klassisk retorisk teori (Cicero, Quintilian) spesielt.                                                                                   

Rammer og viktige forutsetninger for tidens antikkorienterte humanistiske strømning var det økonomiske overskuddet som hadde tilfalt aristokratiet i løpet av det 14. og 15. århundret i de mange selvstyrte bystatene som den italienske halvøya bestod av.

Sekulariserings- og individualiseringsprosesser utfordret i renessansen tradisjonelle samfunnsstrukturer hvor individet i stor grad var kollektivt underlagt kirken. Dette var del av pågående strukturelle endringer fra middelalderen til tidlig moderne periode, fra et tradisjonelt landbruks- og føydalsystem til urbaniseringsprosesser, og fra en dominerende vare- og byttehandel til et tidlig moderne kapitalistisk system med internasjonal handelsvirksomhet og diplomati. Det ble i økende grad lagt til rette for akkumulasjon av kapital gjennom produksjon, handel og finans, noe som igjen bidro til en tiltagende politisk-borgerlig bevissthet (Coloccio Salutati) og et ideal (Vivere Civile) blant borgere om aktivt politisk engasjement, først i Firenze med etableringen av en tidlig moderne republikk.

Sammenlignet med tidligere epoker vokser det frem en ny epokal-historisk bevissthet om tiden man selv lever i. Dette uttrykkes spesielt i tidens politisk-strategiske tenkning fra for eksempel Machiavelli og Guicciardini, og renessansehumanistenes bruk av begrepet middelalder (italiensk Medievo) som en samlebetegnelse på den «mellomliggende» æra som skilte samtiden fra den antikke fortid.                                                                                                       

Plyndringen av Roma i 1527 under Karl 5 var del av  en tiltagende motstand mot paven og den romersk-katolske kirken i Nord Europa  (reformasjonen), samtidig som det markerte et skifte i mentalitet og holdning i forhold til den religiøse og økonomiske optimisme som hadde preget oppbyggingen av pavestaten i de forrige årtiene. Reformasjonen dannet i neste omgang utgangspunktet for Konsilet i Trient (1545-63) som siden har gått under navnet motreformasjonen i den Romersk-Katolske kirken.

Renessansens viktigste bidrag innenfor vitenskapen er å berede grunnen for de store vitenskapelige nyvinningene på 1600-tallet. Spesielt gjelder det periodens økende tiltro til empirisk observasjon, og til mulighetene i mekanikk og optikk (Leonardo da Vinci, Galileo Galilei). Nye navigasjonsinstrumenter var dessuten avgjørende for realisering av de store oppdagelsesreiser i det 16. århundret, fra Columbus sin første ekspedisjon i 1492. Oppdagelsene av nye verdensdeler og kontinenter av Columbus, Amerigo Vespucci og Vasco da Gama, ble i tiden også oppfattet som bekreftelser på egen vitenskapelig overlegenhet og utvikling.                                                   

Idéhistorisk skapte utviklingen og den raskt økende produksjon av mekaniske urverk fra de siste tiårene av 1400-tallet både sør og nord for Alpene en kollektiv bevissthet blant den økonomiske og intellektuelle eliten om abstrakt lineær tid. I motsetning til middelalderens kristne forestillinger om at tiden og historien beveget seg i en syklisk gang fra skapelse til dommedag, pekte renessansens tiltagende bruk av klokketid frem mot moderne parameter for tidserfaring og samfunnsorganisering. I et bredere kulturhistorisk perspektiv rommer derfor renessansen som epoke mer enn en humanistisk-kunstnerisk strømning rettet mot en gjenfødelse av den gresk-romerske antikken.

Renessansen som begrep ble først brukt av historikere i siste halvdel av 1800-tallet (Jules Michelet, Jacob Burckhardt), og har siden vært en av de mest diskuterte epokebetegnelser i vestlig historiografi. Dels skyldes det at renessansen som «gjenfødelsen» av antikkens kultur bare er en av flere karakteristiske trekk ved epoken. Mest kritisert er likevel oppfatningen av renessansen som et definitivt brudd med middelalderen. Denne kritikken har på den ene siden pekt på at avgjørende forutsetninger utvikles i middelalderen for de endringer som skjer i renessansen, intellektuelle (på 1300-tallet med dikterne Dante og Petrarca) og kunstneriske (den såkalte Karolingiske renessansen på 800-tallet og Giotto på 1300-tallet). På den andre siden, har man fremhevet at en rekke praksiser og institusjonaliserte kollektive ritualer som tradisjonelt oppfattes som «middelalderske» fortsetter å eksistere gjennom hele perioden, slik som astrologi og magi.                                                                          

I aktuell forskning har man beveget seg bort fra slike polariserte oppfatninger og fokuserer i større grad på renessansen som en overgangsperiode hvor nettopp motsetninger og spenninger mellom tradisjonelt middelalderske og tidligmoderne former for meningsproduksjon, utgjør tidens mest karakteristiske trekk. I europeisk kulturhistorie inntar på denne måten renessansen en særstilling mellom middelalderens kristne verdensbilde og moderne tids differensierende rasjonalitet og vitenskap.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.