Moulin Rouge (Røde Mølle) er et verdenskjent forlystelseslokale på Montmartre i Paris, anlagt 1889. Toulouse-Lautrecs litografi, La Goulue på Moulin Rouge, 1891, viser den karakteristiske cancan-dansen, som i en periode ble forbudt av myndighetene da den ble ansett som umoralsk.

Anon. begrenset

Fransk teater har en svært lang historie, og i perioder har den franske teaterutviklingen vært toneangivende for resten av Europa. Middelalderens franske variant av de religiøse mysteriespillene har vært preget av den frontale løsningen med spillestedene liggende ved siden av hverandre med front mot publikum. Franske moraliserende farser ble fremført på folkespråket fransk istedenfor latin allerede før 1200-tallet. De verdslige eller profane innslagene i mysteriespillene ble utover senmiddelalderen mer og mer dominerende, noe som førte til at de ble endelig forbudt på 1600-tallet. Det var såkalte brorskap fra håndverkerlaugene som hadde hatt rettighetene til disse spillene, og et av disse, Confrérie de la passion, hadde fått eneretten til mysteriespillfremføringer i 1402. De etablerte seg i 1548 med et fast teater, Hotel de Bourgogne, og de lot det gå over til trupper som spilte farser og barokke tragikomedier da mysteriespillene ble forbudt. Det var trupper som den til Vallerant-le-Conte og etter hvert Commedia dell'Arte-trupper.

Den italienske kulturinnflytelsen var sterk i Frankrike på 1500- og 1600-tallet, noe som bl.a. medførte at den italienske perspektivscenen ble innført av den italienske scenearkitekten Torelli på oppdrag av kardinal Richelieu. Théatre du Marais kom til å stå sentralt når det gjaldt fremføringen av tragikomedier, og fra midten av 1600-tallet ble den klassisistiske dramaturgien knesatt gjennom det franske akademiet med krav om enhet i sjangerne. Molière kom som truppleder og dramatiker til å få stor betydning gjennom sitt arbeid med den i utgangspunktet reisende Troupe Illustre, som etter at de var kommet tilbake til Paris, fikk sitt eget spillested. De franske truppene ble slått sammen i 1680 til det første nasjonalteater i verden, Comédie-Française. Commedia dell'Arte-truppen ble igjen på Hotel de Bourgogne under navnet Comédie Italienne.

1700-tallets franske teater var preget av en utvikling innenfor skuespillerkunsten fra det klassiske til det tidlig romantiske, og sjangerne ble til en viss grad tillatt blandet igjen, i og med fremveksten av de borgerlige sørgespill og tidlige tilløp til vaudeville og melodrama. Revolusjonen avskaffet til dels monopolet på det klassiske franske repertoar, og det skjedde en rivende utvikling av boulevardteatre.

Fra tidlig på 1800-tallet skjedde det en del scenetekniske nyvinninger som innføring av asymmetriske, transparente scenebilder i forbindelse med romantikkens romantiske scenerier samt at vokslys ble erstattet med gass. Tilløp til regiteater kom med fremveksten av ensemblespill slik som det ble utviklet av Montigny på Théâtre Gymnase, og det ble slutt med direkte henvendelse til publikum. Dette kulminerte med de nye retningene på slutten av 1800-tallet, slik som med naturalismen, som ble innført av André Antoine, inspirert av Zolas manifest for et naturalistisk teater. Det skjedde med åpningen av Théâtre Libre i 1887, og betegnelsen den fjerde vegg ble knyttet til dette teateret. Utviklingen av ensemblespill og bruk av regi kulminerte dermed.

Naturalismen fikk sin motretning i symbolismen, slik som med A. Lygné-Poes Théâtre de l'Oeuvre, som bygde på symbolisten Paul Forts Théâtre d'Art fra 1889. En sentral symbolistisk dramatiker var belgieren Maurice Maeterlinck, men også Henrik Ibsen ble satt opp i symbolistisk retning på teateret til Lygné-Poe. Symbolismen var med på å inspirere til en europeisk reteatraliseringsbevegelse hvor man ville tilbake til leken og spillet i teateret ved å utforske teateret før klassisismen, slik som i middelalderen og den opprinnelige Commedia dell'Arte. Den fremste eksponenten for denne utviklingen i Frankrike var Jacques Copeau med sitt teater Le Vieux Colombier fra 1913, hvor han brukte enkle, stiliserte sceneløsninger. Arvtakerne etter Copeau blir gjerne kalt kartellet, en generasjon som var aktive i 1920- og 1930-årene og som bestod av Louis Jouvet, Charles Dullin, Gaston Baty og Georges Pitoëff. Alle disse startet sine egne små scener.

Ut fra surrealistbevegelsen kommer en dramatiker som Henri Vitrac og en sentral fornyer av teateret på idésiden som Antonin Artaud. Han mente at det vestlige teater var for tekstorientert og at det måtte løsrive seg ved å legge større vekt på skuespillerens fysiske uttrykk. Ideene hans ble inspirerende for en ny generasjon teaterarbeidere. Det var på denne tiden, tidlig i 1950-årene, at absurdistene slo gjennom med sine stykker. Nyutviklingen av teateret hadde muliggjort dette. I det mer tradisjonelle teater kan det om denne tiden sies at Comédie Française fikk en ny arbeidsfordeling i 1946 ved at den gamle scenen i Rue Richelieu skulle spille klassikerne, mens et moderne repertoar skulle få sine muligheter på Odeon-teateret. Dette repertoaret bestod av dramatikere som Sartre, Claudel og Anouilh.

Med grunnleggelsen av Avignon-festivalen i 1947 og overtakelsen av Le Théâtre National Populaire i 1951 var Jean Vilar blitt en av de viktigste pilarer i nyere fransk teater. Dessuten ble teaterfestivalen Théâtre des Nations grunnlagt i Paris i 1954, og det var den som kort tid etter formidlet et gjestespill med Brechts Berliner Ensemble fra Øst-Berlin. Dette skulle få en skjellsettende betydning for bl.a. regissører som Roger Planchon og Antoine Vitez. Blant andre sentrale teaterfolk på denne tiden kan nevnes ekteparet Jean-Louis Barrault og Madeleine Renaud.

Den Brecht-inspirerte registilen til Roger Planchon fikk etter hvert stor betydning, og det var han som overtok ledelsen ved Théâtre National Populaire da det i 1972 ble flyttet til forstaden Villeurbanne utenfor Lyon. Den internasjonale teaterfestivalen i Nancy ble grunnlagt i 1963 av den senere kulturministeren Jacques Lang, og her skjedde det fra slutten av 1960-årene en internasjonal teaterformidling som fikk grunnleggende betydning. Høstfestivalen i Paris overtok denne posisjonen fra omkring 1980. Den italienske regissøren Giorgio Strehler ble sjef på Théâtre de l'Europe, som fikk tilholdssted på Odeon-teateret i Paris. Fra slutten av 1970-årene er det regissører som Lauvandant, Chéreau og Vincent som gjør seg gjeldende på de store teatrene i Paris med imponerende regiteateroppsetninger, slik som f.eks. den store Peer Gynt-oppsetningen til Chéreau. Peter Brook har ellers etablert seg med sitt internasjonale teaterverksted på det gamle Bouffes du Nord-teateret, hvor han lager forestillinger av betydning for teater i hele verden. Allerede i slutten av 1960-årene begynte Théâtre du Soleil å gjøre seg gjeldende under ledelse av Ariane Mnouchkine, et arbeid som har kulminert med produksjoner som revolusjonsstykkene 1789 og 1791 i begynnelsen av 1970-årene og med den store L'Age d'Or-forestillingen i 1975. Senere har det kommet en lang rekke produksjoner i denne typiske, stiliserte og teatrale stilen som de har utviklet.

Mot slutten av 1980-årene kom det til en viss stillstand i parisisk teater, men nye initiativ i tilknytning til kulturhusene rundt omkring i landet førte til en viss fornyelse. Théâtre du Radeau, som arbeider i Le Mans, er et eksempel på den fornyelsen som har kommet i fransk teater i senere år, med sin basis i en særegen og langsom, stilisert stil. De har flere ganger gjestespilt i Norge, og en regissør som Jacques Lasalle har hatt flere regioppdrag her. På den måten kan man snakke om en viss utveksling mellom fransk og norsk teater.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.