Louis Althusser

Faktaboks

Louis Althusser
uttale:
altysˈɛr
født:
16. oktober 1918, Bir Mourad Raïs, Fransk Algerie (nå Algerie)
død:
22. oktober 1990, La Verrière, Frankrike
Louis Althusser regnes som en av det 20. århundrets mest sentrale tenkere i marxismens historie.
.
Lisens: CC BY 2.0

Louis Althusser var en fransk filosof og samfunnsteoretiker. Han er kjent for å utvikle en «strukturalistisk marxisme» og regnes som en av det 20. århundrets mest sentrale tenkere i marxismens historie. Han har hatt stor innflytelse på en ny generasjon franske tenkere, blant andre Étienne Balibar, Jacques Rancière, Pierre Macherey, Roget Establet og Alain Badiou, og var sentral i den franske samfunnsdebatten især i 1970-årene.

Bakgrunn og karriere

Etter en katolsk oppvekst ble Althusser kjent med kommunismen i sitt femårige fangenskap i Nord-Tyskland under andre verdenskrig. Fra 1948 og frem til sin død var han medlem av det franske kommunistpartiet. Han var en uttalt kritiker av partiets stalinistiske tendenser, som han mente ga seg uttrykk i autoritært lederskap og overdreven tiltro til arbeiderklassen som autonomt politisk subjekt. Gjennom hele sin karriere var han professor ved École Normale Supérieure i Paris.

Althusser var i sitt voksne liv preget av manisk depresjon. I 1980 kvalte han sin kone Hélène Rytmann til døde, men ble ikke dømt skyldig på grunn av sin mentalt forstyrrede tilstand i gjerningsøyeblikket (denne franske loven har senere blitt endret). De siste ti årene av sitt liv var Althusser for det meste innlagt på psykiatrisk institusjon.

Filosofisk ståsted

Althusser gjorde seg bemerket i 1965 for sine nylesninger av Karl Marx i Lire le Capital («Å lese Kapitalen») og Pour Marx (i norsk oversettelse For Marx), der han tolket marxismen i lys av strukturalismen, en toneangivende tankestrømning i den franske debatten mellom 1940- og 1970-årene som forfekter at subjektets meningshorisont utledes av dets tilskrevne plass i sosiale strukturer. Han hentet inspirasjon fra Claude Lévi-Strauss' antropologiske strukturalisme, Jacques Lacans psykoanalyse og politiske tenkere som Niccolò Machiavelli og Baruch Spinoza.

Nylesningen av Marx

Althusser argumenterte for et epistemologisk brudd mellom Marx’ tidlige og sene forfatterskap. Den unge Marx vektla individets fremmedgjøring under kapitalismen og forsto derfor kommunismens frigjøringskamp som en realisering av menneskets iboende natur. Ifølge Althusser hadde marxismens historie vært preget av en slik humanistisk filosofi knyttet til Hegels «teleologiske» historieforståelse, som han mente forenklet de politiske motsetningsforholdene og ensrettet det revolusjonære historieforløpet. Den tyske ideologi (1845) markerte overgangen til det Althusser anså for å være Marx' «vitenskapelige» analyse av kapitalismen, der studiet av individets indre fremmedgjøring ble erstattet med analysen av kapitalens «autoritet» over samfunnsstrukturene.

Ideologisk interpellasjon

Althusser ble opptatt av hvordan det kapitalistiske samfunnet maktet å reprodusere klassestrukturene til tross for deres iboende motsetninger. Han avviste det tradisjonelle marxistiske begrepet om ideologien fordi det tilla arbeiderklassen en falsk ideologisk bevissthet. I stedet var ideologien å forstå som politiske, sosiale og økonomiske praksiser som former subjektenes selvoppfatning og samfunnets verdigrunnlag. Med sitt berømte begrep om ideologisk interpellasjon hevdet Althusser at individer blir til samfunnssubjekter gjennom måten disse praksisene «innkaller» individene til sosial deltagelse på. Han mente derfor at historien er «en prosess uten subjekt» i den forstand at mennesket ikke er aktør for sin egen historie, men et produkt av samfunnsstrukturenes praksiser. Den revolusjonære oppgaven består ikke i å bevisstgjøre en arbeiderklasse preget av falsk bevissthet, men i å endre på de sosiale praksisene som ligger til grunn for subjektdannelsen. Revolusjonene som driver historien fremover finner altså sitt virke i strukturenes mutasjoner.

Historisk «overdeterminasjon»

For å revurdere den revolusjonære strategien utviklet Althusser teorien om «historisk overdeterminasjon». Han hevdet at revolusjonen av kapitalismen ikke er en ensrettet og totaliserende bevegelse basert på det enkle motsetningsforholdet mellom kapitalister og arbeidere, men at det foreligger konstante spenningsforhold mellom samfunnspraksisene som kan sprenge løs i storstilte bevegelser ved hjelp av opprørske gnister. Althusser vektla derfor historisk vilkårlighet og spontane frigjøringskamper fremfor klassekampens «langsomme marsj».

Mot slutten av sitt liv gikk han ett skritt lenger med teorien om den «aleatoriske materialismen», der han argumenterte for at den revolusjonære overgangen mellom historiske samfunnsformer er tilfeldig og vilkårlig.

Sentrale utgivelser

  • Lire le Capital («Å lese Kapitalen»), 1965
  • Pour Marx, 1965
  • Lénine et la philosophie («Lenin og filosofien»), 1969
  • Réponse à John Lewis («Svar til John Lewis»), 1973

Althussers selvbiografi, L’avenir dure longtemps («Fremtiden varer lenge»), ble utgitt posthumt i 1992.

Oversatt til norsk

  • For Marx (oversettelse Dag Østerberg og Fredrik Engelstad). Forlaget Ny Dag, 1969
  • «Humanismekontroversen». Agora, 2010

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg