Radikal meningsforskjell har eksistert gjennom hele filosofiens historie, og på en måte ligger dette kanskje til filosofiens vesen. Dette er antakelig ikke til å komme utenom hvis filosofiske problemer er av en slik art at det ikke finnes definitive løsninger på dem, mens de likevel verken lar seg avskaffe eller avskrive. Hver ny tidsepoke må antakelig på egen hånd, men på historiens grunn, drøfte alle filosofiens klassiske problemer på nytt.
Filosofien har hatt like mange oppgaver som det finnes ulike filosofiske behov. Behovet for å forstå, for å finne mening i tilværelsen, er kanskje et slikt sterkt varierende filosofisk behov. Noen greier å slå seg til ro med de forklaringene vitenskapen kan gi og lar resten stå hen.
Andre synes ikke en forklaring fortjener navnet før den er del av et «helhetssyn» med eller uten religiøs forankring. Siden vitenskapen ikke kan gi dette, må det spørrende intellektet selv, tross all usikkerhet, våge forsøket på å finne frem til tilværelsens innerste vesen og ytterste mål via en filosofisk vei.
I dag er det tegn som tyder på at filosofer i forskjellige leirer gjør nye forsøk på å forstå hverandre, kanskje i troen på at all god filosofi tross ulikhet i målsettinger og metoder har et fellesskap som ikke bare omfatter skoler og fraksjoner i vår tid, men som går tilbake til de tidligste tider.
Sikkert er det at faglig filosofisk virksomhet ikke er mindre i dag enn tidligere, og tross landevinningene innenfor vitenskapene er det intet som tyder på at de filosofiske problemene vil bli borte eller vil opphøre å engasjere.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.