filosofi

Filosofi betyr egentlig kjærlighet til visdom. Betegnelsen stammer fra antikkens greske filosofer og omfattet opprinnelig ethvert forsøk på å forstå og forklare verden eller naturen og dens prosesser samt å utlede og begrunne forskrifter for livsførsel.

I moderne språkbruk viser begrepet filosofi til flere tradisjoner som stort sett har eksistert uavhengig av hverandre, blant annet østasiatisk filosofi, som innbefatter kinesisk, japansk og koreansk tradisjon, indisk filosofi og vestens filosofi.

I denne artikkelen behandles vestens filosofi. For de øvrige, se blant annet buddhismen (troslære, litteratur), indisk filosofi, Konfucius og taoismen.

Alle svar på spørsmålet om hva filosofi «egentlig» er, vil være omstridte, men en viss hjelp til å svare kan man få ved å ta for seg den tradisjonelle inndeling av faget i metafysikk, etikk, erkjennelsesteori, estetikk og logikk.

Denne inndelingen er noe skjematisk da en filosofisk teori eller tese sjelden eller aldri faller innenfor bare ett av områdene. Kanskje kan man si at filosofiens problemer er allmenne i en betydning som ikke gjelder for vitenskapene.

Når et problem kan stilles så konkret og presist at vi klart ser hvordan det kan besvares, for eksempel ved vitenskapelige metoder, opphører det ofte å være et filosofisk problem.

Allerede i antikken ble filosofiens problemstillinger mer spesialiserte. De ulike enkeltvitenskapene skilte seg ut, først naturvitenskap og matematikk og da spesielt geometrien som nådde sitt høydepunkt hos Evklid (4.–3. århundre fvt.).

Denne prosessen er ikke avsluttet; først forholdsvis nylig har for eksempel psykologi og sosiologi fått status som egne vitenskaper. Dermed oppstår problemet om hva filosofiens vesen og egenart består i, og dette er stadig ett av filosofiens sentrale problemer.

Mange av de filosofiske spørsmålene som ble diskutert for 2500 år siden er like aktuelle i dag, for eksempel grunnleggende spørsmål i erkjennelsesteori og etikk og problemene om hva virkelighet, kunnskap, sannhet, rettferdighet, religion og moral egentlig er.

Derfor kunne man også si at filosofiske problemer er de som kan stilles så klart at vår intellektuelle nysgjerrighet vekkes, men som ikke lar seg besvare med de metodene spesialvitenskapene rår over.

Dette sier intet om de filosofiske spørsmålenes innhold; det må tilføyes at problemene må oppleves som vesentlige i en eller annen forstand. Derfor defineres filosofiens problemer også ofte som tilværelsens allmenne, grunnleggende og vesentlige spørsmål, som søker virkelighetens, livets, kunnskapens, religionens, kunstens og moralens grunn eller mening.

Et slikt syn på filosofien som en «grunnvitenskap» finner vi allerede hos de greske filosofene med ideen om filosofien som «læren om det værende» eller «læren om alle tings årsak» – av Aristoteles (384–322 fvt.) betegnet som prote philosophia, «den første filosofi» eller metafysikken.

Filosofiske problemer har opptatt menneskene nesten så langt tilbake som våre historiske kilder går. Filosofiens verdi har ikke bare ligget i å gi opphav til nye vitenskaper eller i påvirkningen på politiske, sosiale og kulturelle ytringsformer – den har også en egenverdi som neppe kan måles, men som den fortsatte filosofiske virksomheten selv er et bevis for.

Radikal meningsforskjell har eksistert gjennom hele filosofiens historie, og på en måte ligger dette kanskje til filosofiens vesen. Dette er antakelig ikke til å komme utenom hvis filosofiske problemer er av en slik art at det ikke finnes definitive løsninger på dem, mens de likevel verken lar seg avskaffe eller avskrive. Hver ny tidsepoke må antakelig på egen hånd, men på historiens grunn, drøfte alle filosofiens klassiske problemer på nytt.

Filosofien har hatt like mange oppgaver som det finnes ulike filosofiske behov. Behovet for å forstå, for å finne mening i tilværelsen, er kanskje et slikt sterkt varierende filosofisk behov. Noen greier å slå seg til ro med de forklaringene vitenskapen kan gi og lar resten stå hen.

Andre synes ikke en forklaring fortjener navnet før den er del av et «helhetssyn» med eller uten religiøs forankring. Siden vitenskapen ikke kan gi dette, må det spørrende intellektet selv, tross all usikkerhet, våge forsøket på å finne frem til tilværelsens innerste vesen og ytterste mål via en filosofisk vei.

I dag er det tegn som tyder på at filosofer i forskjellige leirer gjør nye forsøk på å forstå hverandre, kanskje i troen på at all god filosofi tross ulikhet i målsettinger og metoder har et fellesskap som ikke bare omfatter skoler og fraksjoner i vår tid, men som går tilbake til de tidligste tider.

Sikkert er det at faglig filosofisk virksomhet ikke er mindre i dag enn tidligere, og tross landevinningene innenfor vitenskapene er det intet som tyder på at de filosofiske problemene vil bli borte eller vil opphøre å engasjere.

Man kan spørre om filosofien har gjort fremskritt gjennom sine 2500 år og om dens verdi ligger i slike fremskritt. Svaret er delvis «ja», men også bare delvis. Våre dagers leger og astronomer presterer bedre medisin og astronomi enn Hippokrates (460–377 fvt.) og Ptolemaios (cirka 100–168 evt.).

De fleste ville derimot betenke seg på å si at våre dagers filosofer presterer bedre filosofi enn Platon (427–347 fvt.) og Aristoteles. Forklaringen på dette er vanskelig å formulere; kanskje ligger årsaken i selve de filosofiske problemstillingenes allmenne natur. Kjensgjerningene selv er iøynefallende.

  • Skirbekk, Gunnar & Nils Gilje: Filosofihistorie, 8. utg., 2007
  • Svendsen, Lars Fr.H.: Hva er filosofi, 2003

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.