Marcel Proust, fransk forfatter; kom fra høyborgerskapet i Paris. Moren var av jødisk familie. Han led av astma, og var bare kjent som dandy og ubetydelig litterat før han i 1913 begynte å utgi À la Recherche du temps perdu, et romanverk som i stor grad bygger på forfatterens egne erfaringer og som også tar opp filosofiske, særlig estetiske, problemstillinger. Første del, Du Côté de chez Swann, som skildrer fortellerens barndom og ungdom, ble fulgt av À l'Ombre des jeunes filles en fleurs (1918), Le Côté de Guermantes (1920) og Sodome et Gomorrhe (1922). De avsluttende bindene La Prisonnière, Albertine disparue og Le Temps retrouvé, som rommer mye av verkets tankemessige innhold, var ferdigskrevet ved hans død og utkom 1923–27.

Verket gir et meget bredt og nyansert bilde av Frankrike fra 1890-årene til slutten av den første verdenskrig, og viser i særlig grad oppløsningstendensene innen de ledende sosiale klasser. Fortelleren er en forfatter som ser tilbake på sitt liv, og man kan undertiden få inntrykk av at han er Proust selv. Men mange trekk viser at dette ikke er tilfelle; blant annet var Proust homofil, mens fortelleren ikke er det. Hovedtemaet i verket er tidens gang og de virkninger dette øver på menneskesinnet. Personene i romanen sees uopphørlig i nye perspektiver; både de selv og fortellerens forståelse av dem er i stadig utvikling. Samtidig handler verket om kunstnerens kamp med sitt stoff og diktverkets vekst i skaperens sinn. I det fortelleren erindrer, erkjenner han tingene på nytt uavhengig av tid og forgjengelighet. Fremstillingen legger stor vekt på estetiske erfaringer; for fortelleren er det disse som gjør livet verdt å leve. Men Proust er også en skarp psykologisk iakttager i tradisjonen fra de klassiske franske moralistene. Hans menneskesyn virker pessimistisk og illusjonsløst, og fremstillingen er ofte preget av ironi.

Prousts setningskonstruksjoner kan virke tunge, men bidrar til at avsnittene i boken stadig reflekterer hverandre, og henvisninger til annen litteratur og kunst kaster hele tiden lys over stil og mening. Verket har hatt meget stor innflytelse på senere romandiktning, og moderne litteraturteoretikere har ofte brukt det som inspirasjon og eksempel. À la Recherche du temps perdu er oversatt til norsk av Anna-Lisa Amadou (På sporet av den tapte tid, 1963–92).

Flere manuskripter av Proust er utgitt posthumt. Særlig viktig er Jean Santeuil (utgitt 1952), en omfangsrik roman, skrevet ca. 1900, som på mange måter foregriper hans hovedarbeid. Det er også blitt stadig større interesse for Prousts litteraturkritiske arbeider, først og fremst Contre Sainte-Beuve (skrevet ca. 1909), som peker frem mot viktige tendenser i litteraturteorien i annen halvdel av 1900-tallet. Likeledes er interessen for hans bruk av litterær parodi og pastisj stadig økende.

  • Amadou, Anne-Lisa: Dikteren og hans verk : en studie i Marcel Prousts estetikk, 1965
  • Bales, Richard, red.: The Cambridge companion to Proust, 2001
  • Davenport-Hines, R.P.T.: A night at the Majestic : Proust and the great modernist dinner party of 1922, 2006
  • Hayman, Ronald: Proust : a biography, 1990
  • Langeland, Henrik H.: Marcel Proust, 2001 (Ariadne-serien)
  • Painter, George D.: Marcel Proust : a biography, 1959-65, 2 b.
  • Reinton, Ragnhild Evang: På sporet av Marcel Proust : en litterær studie, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.