Lyrikk, den ene av de tre hovedsjangerne i litteraturen, ved siden av episk diktning og dramatikk. Det kan ofte synes vanskelig klart å bestemme hva som egentlig skiller de tre sjangerne, men det kan f.eks. hevdes at lyrikken ligger nærmere den sang/musikk-tradisjonen som den er utgått fra. Lyriske tekster kjennetegnes av en gjennomført stemning eller tone, og ikke av fortelling eller handling. Viktigst er den særegne språklige kvalitet som et lyrisk dikt har, og som uttrykker en bestemt dikterisk holdning både til verden og til språket som materiale.

Lyrikk er også blitt beskrevet som den mest «subjektive» av de tre sjangerne, slik at lyrikken er den diktarten hvor dikterens følelser og tanker kommer mest direkte til uttrykk. Forskjellige former for lyrikk er blant annet vise, hymne, ode, dityrambe, kantate, elegi; men formbegrepet for lyrikken er i moderne tid blitt kraftig utvidet, og de eldre lyrikkformene er blitt sprengt av mange modernistiske eksperimenter.

Den eldste lyrikken i vesterlandsk litteratur er den greske, der vi har tekster som kan dateres til ca. 800 f.Kr. Sapfos kjærlighetslyrikk fra ca. 600 f.Kr. skiller seg ut som en inderlig og personlig lyrikk, der korlyrikk og mer offentlige tekster hadde dominert. Faste strofemønstre og faste metriske mønstre basert på stavelseslengde ble etablert og har vært avgjørende som modell for senere lyrisk diktning. For den romerske lyrikken var grekerne et opplagt forbilde, slik de homeriske epos lå til grunn for Vergils Aeneiden. Horats' oder og Ovids Metamorfoser hører til det beste i lyrikken fra antikken.

Fra middelalderen finnes en rekke samlinger og enkeltdikt på latin ved siden av en folkediktning på mange språk og i mange land, ofte beslektet, og nedskrevet først langt senere. Med lyriske diktere som Petrarca, som benyttet folkespråket og skrev over 300 sonetter, får vi en inderlig kjærlighetslyrikk som både tematisk og formelt får stor betydning for ettertiden. Sonetteformen er et av de viktigste faste mønstre i lyrikktradisjonen, selv om det finnes flere varianter av den. Vagantviser og trubadurdiktning er viktige innslag i middelalderens lyrikk, men etter hvert som bøker blir vanlig med trykkekunsten og et lesende publikum etableres, blir tallet på forfattere og diktutgivelser på ulike former og uttrykksmåter uendelig stort.

Lyrikken er en viktig litteraturform i skiftende perioder og epoker, men har sin rikeste blomstringstid og får høystatus særlig i den romantiske perioden rundt år 1800 med diktere som Goethe og Schiller i Tyskland og Wordsworth og Coleridge i Storbritannia, etterfulgt av Byron, Shelly og Keats. Den franske symbolismen etter midten av 1800-tallet skapte et helt nytt lyrisk uttrykk med Baudelaire og hans etterfølgere. 1900-tallets lyrikk preges fremfor noe av mangfold og variasjon, der den ene «-isme» har avløst den andre. Lyrisk modernisme er likevel et fellesbegrep som uttrykker noe av viljen til fornyelse, eksperimentering og utprøving av nye former, og har direkte eller indirekte hatt betydning også for den mer tradisjonsbundne lyrikk på 1900-tallet.

I norsk litteratur er den eldste lyrikken skalde- og Edda-diktningen fra ca. 700 og utover, nedskrevet på 1200-tallet. Dette er formelt svært strengt oppbygd diktning, med emner fra islandsk og norsk vikingtid, men også fra europeisk heltesaga og norrøn mytologi. En rik folkevisediktning fantes også, selv om mye i denne diktningen er felleseie med andre nasjoner. Vår første store lyriker er Petter Dass, mens hans samtidige Dorothe Engelbretsdatter også fortjener å nevnes. I den dansk-norske felleslitteraturen finnes mye lyrisk diktning av norske forfattere, men det meste er forholdsvis ubetydelig, slik at det først er med de romantiske diktere Wergeland og Welhaven norsk lyrikk når et omfang og et nivå som virkelig betyr noe. 1800-tallet kjennetegnes ellers av mye lyrisk poesi knyttet til det nasjonale og til vår stolte fortid, selv om det også ble skrevet mye tanke- og idélyrikk. Viktig i norsk lyrikk blir etter hvert landsmålsdikterne etter at Ivar Aasen hadde vist hvor godt det nye språket fungerte i dikt. Vinje og Garborg er sentrale navn her, mens både Bjørnson og Ibsen også var betydelige lyrikere.

1890-årene innebar et skifte i lyrikken i Norge, for eksempel gjennom Obstfelders lyrikk, mens modernismen kom svært sent til Norge, i egentlig forstand først etter den annen verdenskrig. Norsk lyrikk stod ellers sterkt fra 1910 og utover med navn som Olaf Bull, Arnulf Øverland og Herman Wildenvey. Sentrale lyrikere på 1900-tallet er ellers Aslaug Vaa, Halldis Moren Vesaas, Paal Brekke, Rolf Jacobsen, Gunvor Hofmo og Olav H. Hauge.

Antologien Dikt fra antikken til vår tid. Vestens lyrikk gjennom 2700 år (redigert av J. Haarberg og H. H. Skei) ble utgitt 1994. Antologier over norsk lyrikk er K. Imerslunds Norske dikt i 1000 år (1997), I. Havneviks Den store lyrikkboken (1998 og tidligere utgave) og Stegane, Vinje, Aarseth: Norske tekster: Lyrikk (1998). Antologien Prosadiktet i Norge (redigert av H. H. Wærp) ble utgitt i 2002.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

7. juni skrev Karoline Braathen

Er ikke lyrikken den ene av de tre hovedsjangrene innenfor SKJØNNlitteraturen?

7. juni svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Karoline. Det er nok det som menes. Men det har vært vanlig å si litteratur om skjønnlitteratur, slik det står i artikkelen om litteratur. Med tanke på sakprosaens styrkede stilling kan det være på tide å revidere litteraturartikkelen og se på hvordan vi bruker ordet litteratur. Takk for tipset. Beste hilsen Kjell-Olav i redaksjonen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.