Trygve Skaug, 2021
Trygve Skaugs lyrikk kommer til uttrykk gjennom sanger, på Instagram og i diktsamlinger.
Av /TV2/NTB.
Charles Baudelaire
Charles Baudelaire var en fransk dikter og litteratur- og kunstkritiker, en av de mest fremtredende på 1800-tallet. Foto fra circa 1862.
Hofmo og Maier
Gunvor Hofmo (til venstre) og Ruth Maier fotografert på Drammensveien foran Odd Fellow-gården i 1942
Hofmo og Maier
Av /NTB SCANPIX.
Sapfo. Romersk kopi av gresk skulptur, Smyrna i Lilleasia. Det arkeologiske museum i Istanbul.

Lyrikk, dikt eller poesi er konsentrerte, subjektive tekster og kjennetegnes av språklig kreativitet. I lyrikken spiller klang, rytme og lydlige elementer en viktig rolle. Språket i lyrikken preges av billedbruk og skiller seg ofte fra det vi finner i dagligtalen.

Faktaboks

Uttale
lyrˈikk
Etymologi
av gresk ‘lyre’

Lyrikk regnes som en av de litterære hovedsjangrene. De andre er fortellende diktning (epikk), diktning for scenen (dramatikk) og sakprosa. Lyrikken blir ofte sett på som den mest subjektive av sjangrene, og et jeg er alltid til stede i en eller annen form.

Historisk har lyrikken blitt til i mange ulike sammenhenger, og vi finner tekster som deler lyrikkens kjennetegn både i diktsamlinger, regler, supportersanger, vuggeviser og popsanger. Det betyr at både Dorothe Engelbretsdatters «Afften Psalme» (1676), Karpes «Påfugl» (2012) og Gunvor Hofmos «Fra en annen virkelighet» (1948) er lyrikk.

Kjennetegn for lyrikken

  • Form og klang: Lyriske tekster er ofte korte og meningstette. Lyrikk har større vekt på lydlige elementer enn annen litteratur, for eksempel i bruken av rim, rytme og harde linjeskift.
  • Lyrisk jeg: Sentralt i lyrikken står en talende og sansende jeg-instans, som skaper en nærhet til både temaet og leseren.
  • Språkbilder: Lyrikk er kunstferdig formet språk, ofte med vekt på originale språklige bilder og brudd med hverdagslig språkbruk.

Ordene lyrikk, dikt og poesi

Lyrikk, dikt og poesi er ord med ulik opprinnelse, men som ofte brukes om det samme.

Lyrikk kommer fra strengeinstrumentet lyre, som i den greske antikken akkompagnerte fremføringen av diktene. Det sanglige og klanglige spiller en viktig rolle i lyrikken også i nyere tid.

Dikt kommer fra det gammelnedertyske ordet dichten, som betyr å 'sette sammen' eller 'komponere'.

Poesi kommer fra gammelgresk poieín, som betyr 'å skape'. Ordet «poesi» kan brukes om alle former for litterær «skapelse», men at vi ofte tenker på poesi og lyrikk som to sider av samme sak, henger sammen med at vi ser på lyrikken som en særlig kreativ form for språkbruk. Den er preget av originale språkbilder, som ofte får oss til å se kjente fenomener på nye måter.

Form og klang

Lyriske dikt oftest er korte. Dette peker i retning av en tanke om at diktet i særlig grad er preget av meningskonsentrasjon. Lyrikken er i stand til å si mye med få ord, og i det komprimerte og ladde ligger det både noe gåtefullt og noe assosiasjonsvekkende. Lyrikk skiller seg fra språket i fortellende prosa ved at dens linjeskifter er «harde» og dermed betydningsskapende. Linjene i lyrikk kaller vi verslinjer, mens avsnittene kalles strofer.

Rytme og rim er eksempler på at lyrikken ofte organiserer seg i tråd med et prinsipp om gjentakelse. Vers- og strofeformer er større grupperinger av slike gjentatte elementer. Prinsippet om systematisk organisering av rytmiske og lydlige elementer gjelder både for dikt skrevet i tradisjonelle former og for modernistisk lyrikk.

Rim

Det formelementet i lyrikken som ofte får mest oppmerksomhet, er rimet. Rim er lydlikhet mellom to eller flere ord, et ord som klinger sammen med et annet ord. Rim kan på bakgrunn av lydlig sammenfall skape uventede forbindelser mellom ord som betydningsmessig kan stå langt fra hverandre.

Den mest kjente rimformen er enderimet, som binder sammen verslinjer gjennom lydlike endestavelser. I norrøn dikting var ikke denne rimformen vanlig, og det dominerende rimet var der snarere stavrimet, som baserer seg på lydlikhet i begynnelsen av ord. Visse diktformer er knyttet til spesielle rytmiske mønstre, og på fagspråket kalles studiet av dette for verselære eller metrikk.

Rytme

Rytme er faste gjentakelser av lydlige fenomener. I lyrikken blir rytme ofte knyttet til naturlige rytmeformer, og det har vært vanlig å se bølgeslag, dryppende vann, pulsslag og pust som forbundet med sang og diktning. Rytme er slik sett det i lyrikken som trekker i andre retninger enn betydning.

Frie vers

I første tredjedel av det 20. århundret gjorde poeter innenfor ulike avantgardistiske og modernistiske retninger opprør mot tradisjonelle lyriske former. Den moderne lyrikkens «frie vers» mangler faste former og rytmiske mønstre, og dermed blir linjeskiftets betydning større. Dette er et eksempel på hvordan elementer som i annen språkbruk knapt blir lagt merke til (at linjen begynner på ny), i lyrikken får ny og utvidet betydning. Vi ser dette tydelig i Jan Erik Volds lille dikt om dråpen (fra kykelipi, 1970), som deler en vanlig setning i tre og dermed lager to effektfulle, betydningsskapende linjeskifter: «dråpen / henger der / ikke».

De tradisjonelle formene i lyrikken spiller likevel en viktig rolle i nyere dikting, både som referanse, som motstander og som materiale. Særlig i den skandinaviske 1960-tallsmodernismen (i Norge klarest representert ved diktere som Jan Erik Vold, Einar Økland og Stein Mehren) og senere postmodernismen (Karin Moe, Inger Elisabeth Hansen og Gro Dahle) blir tradisjonelle former både tematisert og gjort til utgangspunkt for formmessig lek, spott og kommentar.

Lyrisk jeg

Et viktig sjangerkjennetegn for lyrikken er et jeg som taler til, eller med, eller om omgivelsene sine. Dette jeg-et kaller vi et «lyrisk jeg», som ikke behøver å være identisk med forfatteren. Talesituasjonen i lyrikken har alltid en særegen nærhet til selve det språklige og lydlige. Også i tekster uten et tydelig jeg vil vi gå ut fra at det finnes en stemme eller et subjekt, selv om denne stemmen sier «du», «vi» eller «det» i stedet for «jeg». Jeg-et i diktet kan representere et historisk og biografisk jeg, eller et dramatisert jeg, et kollektivt jeg eller et ubestemt, åpent jeg.

Ofte tenker man at dikt mer enn andre typer tekster reflekterer en subjektivitet, en umiddelbar følelse eller liknende, som gir leseren opplevelsen av å se med, og ikke jeg-et i diktet. I nyere teori blir det imidlertid understreket at den subjektive holdningen man finner i et dikt, må oppfattes som et resultat av retoriske grep og etablerte sjangerforventninger. For lyrikken er ikke bare jeg-ets og subjektivitetens sjanger, det er også konvensjonenes og tradisjonenes sjanger, der det historisk innarbeidede formverket ofte legger sterke føringer, som konkrete vers- og strofeformer, eller ved å simpelthen representere noe som det nye kan distansere seg mot og bryte med.

Diktning som i hovedsak kretser rundt jeg-ets følelser, gjerne knyttet til store, tidløse temaer som kjærlighet og død, blir ofte kalt sentrallyrikk. Modernistene var ofte kritiske til slik diktning, og i de mer avantgardistiske delene av lyrikken finner vi en ganske annen tilnærming til det ekspressive. Denne kan vi i langt større grad karakterisere som brudd med, eller protest mot ekspressivitetstanken. I retninger som dadaisme, surrealisme, futurisme, situasjonisme og konseptualisme kan vi se selve utdrivelsen av det skapende jeg-et som en hovedtendens. I arbeidet med tekstkollasjer og readymade-elementer består dikterens kreative arbeid i å sette sammen allerede eksisterende elementer på nye måter. Men også her finnes det et jeg gjemt bak klipp-og-lim-formene: Noen holder alltid saksen.

Språklige bilder og vendinger

Lyrikkens språkbilder fastholder enten en observasjon, en tanke eller en følelse på en særlig tydelig måte, eller det fremviser den på en helt ny og uventet måte. Språkbildene er grunnleggende knyttet til det språklig-retoriske fenomenet at ord kan endre betydning når de blir brukt på bestemte måter.

De ulike retoriske elementene kaller vi ofte troper og figurer. Troper (av gresk tropos, 'vending') er enkeltstående språklige elementer, ofte enkeltord, som metaforer, metonymier, synekdoker, similer og allegorier. Den klassiske retorikkens oversikt over hundrevis av ulike språkvendinger fungerer som et kart over språkets muligheter. Lyrikken er den litterære sjangeren som i størst grad rendyrker og utnytter de formene for meningsutvidelse som slike språkbilder kan romme. I alle slike tilfeller skjer det en forskyvning eller utvidelse av ordenes betydning. Lyrikken er den av de litterære sjangrene som i størst grad bygger på slike språklige operasjoner.

Metafor

Metafor (av gresk overføring) er et retorisk bilde som baserer seg på overføring av betydning fra et felt til et annet, slik som når «Hjartesaar» i Aasmund Olavsson Vinjes «Langs ei Aa» (1861) flytter mening fra fysiologiens eller medisinens verden til kjærlighetslivets univers og brukes i betydningen «kjærlighetssorg».

Metonymi

Metonymi (av gresk omnevning) er et retorisk bilde som baserer seg på at en gjenstand benevnes med et ord, et begrep eller en forestilling fra dets eget felt, slik som når Henrik Wergeland i «Piken på Anatomikammeret» (1837) lar «Skjebnens Hånd» bli et bilde på overgriperen som har bidratt til å ødelegge den døde unge pikens liv.

Synekdoke

Synekdoke (av gresk med-forståelse) er et retorisk bilde som setter et begrep med smalere betydning i stedet for et med større, slik som når Bjørnstjerne Bjørnson i «Norsk Sjømandssang» (1868) lar «hvide Sejl» være et bilde på den norske handelsflåten.

Simile

Simile (av gresk sammenlikne) er et retorisk bilde som baserer seg på at to ulike fenomener bringes i forbindelse med hverandre gjennom sammenlikning.

Allegori

Allegori (av gresk å si noe annet) er en retorisk figur som baserer seg på å fremstille et fenomen ved å skildre et annet, slik som når Inger Hagerup i «Kvelden lister seg på tå» (1950) skildrer kveldens ankomst som en person som stille kommer vandrende gjennom kløverengen.

Sammenligning

Ved sammenligning kan to ulike elementer sammenliknes og bindes sammen.

Besjeling

Ved besjeling eller antropomorfisme (å gi menneskeform til noe ikke-menneskelig) kan naturelementer eller livløse gjenstander få menneskelige egenskaper. Et eksempel på dette er det spinkle løvtreet omkranset av tung granskog i Halldis Moren Vesaas' «Treet» (1947), som blir et bilde på det unge mennesket mot den alvorlige og truende voksenverdenen.

Lyrikkens undersjangre – et historisk overblikk

Antikken

I eldre tid var lyrikkens ulike undersjangre gjerne knyttet til bestemte anledninger eller temaer. I den greske antikken var oden et høystemt hyllestdikt, gjerne fremført av et sangkor som del av offentlige seremonier, som Pindars oder til seierherrene i de greske nasjonallekene (500–450 fvt.). Elegien var derimot et mollstemt sørgedikt, komponert etter bestemte regler og fremført som klagesang.

En tredje viktig dikttype var hymnen, som var en lovprisende sang til og om mennesker eller guder holdt i en enklere form. Hymnen har mye til felles med den jødisk-kristne salmen, som lovpriser jødedommens Jahve eller kristendommens Gud. I likhet med oden og elegien var hymner og salmer ofte komponerte til og fremførte i bestemte anledninger.

Siden antikken er alle disse gamle diktformene brukt av poeter i mange kulturer, men som regel uten de strenge kravene til form som preget dem i antikken. Og mens disse diktformene i eldre tid var myntet på fremføring for et publikum og bruk i kollektive anledninger, blir de i nyere tid i større grad sett som uttrykk for det enkelte individets tanker. Men også i antikken fantes det lyrikk der et tydelig jeg trer frem med sine holdninger og følelser. Her er diktet gjerne rettet til en spesifikk mottaker, som i kjærlighetsdiktet, eller det uten et tydelig definert publikum. De første i denne tradisjonen er Sapfo fra Lesbos og Arkhilokhos fra Paros, og begge er kun kjente gjennom overleverte fragmenter.

I motsetning til de høyverdige diktformene som var del av offentlige ritualer, står pastoralen (hyrdediktet), som skildrer det landlige livet gjennom glimt fra gjeternes liv og samtaler – gjerne om bylivet sett utenfra. I tekstene til diktere som grekeren Theokrit og senere romeren Vergil skildres den frie naturen som en motsetning til det anstrengte bylivet, og denne diktformen får slik en samfunnskritisk funksjon.

Skaldediktning og middelalderlyrikk

I den norrøne skaldediktningen var dråpen et hyllingsdikt forbeholdt konger og andre høye herrer, mens flokken var en mindre prestisjetung form, der også metrikk og rimformer var enklere. Begge disse formene var uttrykk for skaldens personlige holdninger, og sagaene forteller at et godt dikt kunne belønnes med både ære og rike gaver.

Middelalderens ballade (fra provençalsk ballada, 'dans') var fortellende viser som ble brukt i sosiale sammenhenger, i vekselsang mellom forsanger og de dansende. Disse tekstene er alltid episke og lyriske, med forsangeren som forteller, mens fellesskapet faller inn i refrenget. Ofte skjuler det seg dype eksistensielle spørsmål i dansen, slik som i balladen om «Olav og Kari». Dette trekantdramaet om mor, sønn og svigerdatter tematiserer forholdet mellom romantisk kjærlighet og lojaliteten til slekten, men tar også opp forholdet mellom kristendom og folketro.

Det mest kjente norske middelalderdiktet er «Draumkvedet», som har flere balladetrekk. Dette diktet er kun funnet i Norge og har vært overlevert muntlig fra generasjon til generasjon av kvedere inntil det ble innsamlet og nedtegnet på midten av 1800-tallet.

Haiku

Den japanske haikuen er en fortettet diktform som skal gi et naturbilde knyttet til en bestemt årstid. Denne undersjangeren ble til sent på 1600-talet, og haikudiktet er tradisjonelt bygget opp av tre linjer, med til sammen 12–17 stavelser. Disse kompakte diktene skal også romme et avsluttende «kutt» eller sprang der naturbildet får en eksistensiell undertone. Hos modernistene tidlig i det 20. århundret ble haikudiktene både en kilde til innsikt i østlig kultur og et forbilde i jakten på nye, språklige former.

Renessansen

I diktformene som kom til syne i skriftkulturene i Italia og Sør-Frankrike i den tidlige renessansen, ble de episke elementene mindre fremtredende, og denne lyrikken ble også mer orientert om dikterens inderlige følelser. Ofte handlet det om høvisk kjærlighet. Denne lyrikken er også utpreget skriftlig og ble ofte distribuert i brevform.

Sonetten (av italiensk sonetto, 'liten sang') er en stramt definert strofeform – 14 linjer delt inn etter et stramt skjema – som ble dyrket frem blant en liten gruppe diktere, men som vi senere finner i hele den vestlige kulturen. Blant de sentrale sonettdikterne finner vi Dante Alighieri og Francesco Petrarca, som ga form til den italienske sonettvarianten, og William Shakespeare, som definerte en engelsk versjon. Diktere har helt siden denne diktformens tilblivelse vekselvis latt seg utfordre av og irritert seg på sonettens stramme formkrav, som er et krevende puslespill av rim, metrikk og strofeoppbygging. Den mest kjente norske sonettsamlingen er kanskje Johan Sebastian Welhavens polemisk-satiriske Norges Dæmring (1834), en samling med 74 sonetter som har en ambisjon å vekke en nasjon som «slumrer i sit Sølvpantser» 20 år etter 1814.

Barokken

På 1600-tallet var lyrikken i Danmark-Norge både religiøs og sekulær, og det meste av norsk litteratur ble trykket og utgitt i København. Salmen var den vanligste formen til kirkelig bruk og fantes i en rekke former med spesifikk plassering i liturgien og ofte skrevet med utgangspunkt i spesifikke bibelsteder. Leilighetsdiktet var lenge en sentral form for sekulær aktualitetsdiktning, knyttet til spesifikke hendelser (som når Petter Dass skriver om bybrannen i Bergen 9. mai 1702), men som gradvis gikk av moten gjennom 1800-tallet.

1700-tallet

Norsk 1700-tallslyrikk viderefører både den religiøse og den verdslige diktningen fra 1600-tallet, men med større spenninger. Pietismen er en viktig impuls, som for alvor får litterære uttrykk i Hans Adolph Brorsons inderlige salmer. Fra midten av århundret gjør også en sterk klassisistisk impuls seg gjeldende, særlig i det København-baserte miljøet Norske Selskab, der Johan Herman Wessel var den viktigste av dikterne. Mot slutten av århundret ser vi en tydelig vending mot mer naturdyrkende og tidligromantiske elementer. Edvard Storms døleviser er skrevet på Vågå-dialekt, og i Christian Braunmann Tullins «Maj-Dagen» ser vi klare naturromantiserende elementer.

1800-tallet

Selv om lyrikken historisk også har bånd til skriftlige kortformer som epigrammet, er forståelsen av lyrikk som sang gyldig frem til renessansen. Herfra blir skriftaspektet ved lyrikken markant viktigere. Skriftbildet overtar dermed for lydbildet som lyrikkens hovedform. Skriftliggjøringen av lyrikken innebærer også en gradvis overgang fra høytlesning til innenatlesning, og slik blir diktet en enda mer personlig og intim litterær form. Konsekvensene er ikke bare at lyrikken får andre former, men også at diktningen kommer til å handle mindre om ytre musikalitet og mer om indre følelser. Slik skjer det for den lyriske diktingen også historisk en bevegelse bort fra litterære former utviklet for fellesskapet.

Denne utviklingen skyter fart på 1800-talet, i tråd med at romantikkens idealer krever at dikter-jeg-et stiller seg i forgrunnen. En konsekvens av dette er at lyrikken også formmessig flytter seg bort fra konvensjonelle krav til form og innhold. Gjennom første del av 1800-tallet oppstår det harde debatter om hvorvidt lyrikken skal få gjøre opprør mot de klassiske formene, som da Johan Sebastian Welhaven i 1830 innledet angrepet på sin hovedmotstander: «Hvorlænge vil Du rase mot Fornuften?». Diktet med tittelen «Til Henrik Wergeland» var et oppgjør med Wergelands moderne og opprørske omgang med lyrikkens etablerte konvensjoner. Samme type oppgjør fant sted på midten av 1850-tallet, da Bjørnstjerne Bjørnson angrep Welhaven-kretsen for sin svermeriske og gammeldagse diktekunst. Heretter ble romanens realisme mer og mer dominerende.

Modernismen

Frem mot og inn i det 20. århundret blir lyrikken stadig mer orientert mot det individuelle og det eksperimentelle både i form og i språk. I modernismens lyrikk, som kommer til syne like før århundreskiftet 1900, blir følelsen av fremmedgjøring fra både tradisjonell form og fra samfunnet et hovedpoeng. Det aller mest kjente eksempelet på dette er Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser», hvor jeg-et betrakter sine omgivelser og finner dem fremmede og ugjenkjennelige.

Med modernismens oppløsning av tradisjonelle lyriske former, fast rytme og rim, forsvant også mange av de etablerte undersjangrene. I vår tid opptrer de gjerne som historiske referanser, løsrevet fra de formmessige konvensjonene. Særlig i den skandinaviske 1960-tallsmodernismen (i Norge klarest representert ved diktere som Jan Erik Vold, Einar Økland og Stein Mehren) og senere postmodernismen (Karin Moe, Inger Elisabeth Hansen og Gro Dahle) blir tradisjonelle former både tematisert og gjort til utgangspunkt for formmessig lek, spott og kommentar.

Det 21. århundret

Noen av de historiske undersjangre dukker imidlertid opp igjen i nye varianter. Imidlertid har leilighetsdiktet fått fornyet aktualitet i krisetider. I anledning den første nasjonaldagen under okkupasjonen skrev Nordahl Grieg diktet med den berømte førstelinjen «I dag står flaggstangen naken» («17. mai 1940»), mens hans advarsel mot fascismens fremvekst i Europa i diktet «Til Ungdommen» (1936) er en tekst som hyppig har blitt hentet frem som en kollektiv påminnelse. I de siste årene har leilighetsdiktet vært knyttet til både globale og nasjonale kriser – her er klimatematiserende økopoesi et eksempel på det første, mens Cecilie Løveids «Straff», skrevet til rettssaken mot 22. juli-drapsmannen, er et eksempel på det andre.

Lyrikken tilpasser seg den teknologiske og mediemessige utviklingen, og mange møter i dag lyrikken gjennom sosiale medier. Man kan finne historiske dikt gjengitt eller sitert, eller man treffer på dikt skrevet spesielt for spesifikke medier. De mest leste av våre samtidslyrikere er instapoeter som Trygve Skaug og Aleksander Fallo, og denne formen for poesi etablerer en særlig nærhet mellom forfatter og leser gjennom det aktuelle sosiale mediet. Instapoesien har mange av lyrikkens tradisjonelle kjennetegn, men er ofte språklig enkel. Ofte har slike tekster mer til felles med et ordtak eller en god replikk enn med tradisjonell lyrikk.

I tradisjonen fra den historiske avantgarde-poesien finner vi også en mer eksperimentell elektronisk poesi, som utnytter det kreative potensialet i teknologien. I de digitale diktene til en poet som Monika Aasprong skaper randomiseringsteknikker sammen med leserens interaksjoner stadig nye og delvis tilfeldige tekster ut fra et gitt materiale. Den digitale poesien er like gjerne engelsk- som norskspråklig og beveger seg utenfor rammene av den tradisjonelle forlagsøkonomien.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Aviram, Amittai 1994. Telling Rhythm. Body and Meaning in Poetry. Ann Arbor: The University of Michigan Press.
  • Frye, Northrop 1985. «Approaching the Lyric», i Hosek, Chaviva and Parker, Patricia (eds.) 1985. Lyric Poetry. Beyond New Criticism. Ithaca and London: Cornell University Press, s. 31–37.
  • Janss, Christian og Refsum, Christian 2001. Lyrikkens liv. Innføring i diktlesning. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Kayser, Wolfgang 1948. Das Sprachliche Kunstwerk. Eine Einführung in die Literaturwissenschaft. Bern und München: Francke Verlag.
  • Karlsen, Ole 2011. «’Bare lerkene kan lese morgenen / den blå bokstaven / i en altfor stor resept’. Norsk lyrikk 2000–2012 i formperspektiv», i Karlsen, Ole (red.). Nordisk samtidspoesi. Særlig Øyvind Rimbereids forfatterskap. Vallset: Oplandske bokforlag, s. 98–115.
  • Kittang, Atle og Aarseth, Asbjørn 1998. Lyriske strukturer. Innføring i diktanalyse, 4. utg. – revidert og utvidet. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Kjørup, Frank 2003. Sprog versus sprog. Mot en versets poetik. København: Museum Tusculanum Press.
  • Lie, Hallvard 1967. Norsk verslære. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Mill, John Stuart 1976 [1833]. Essays on Poetry. Columbia: University of South Carolina Press.
  • Sejersted, Jørgen og Vassenden, Eirik 2011. Lyrikk. En håndbok. Oslo: Spartacus Forlag.
  • Gullestad, Anders et al. 2018. Dei litterære sjangrane. Ei innføring. Oslo: Det Norske Samlaget.

Kommentarer (4)

skrev Karoline Braathen

Er ikke lyrikken den ene av de tre hovedsjangrene innenfor SKJØNNlitteraturen?

svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Karoline. Det er nok det som menes. Men det har vært vanlig å si litteratur om skjønnlitteratur, slik det står i artikkelen om litteratur. Med tanke på sakprosaens styrkede stilling kan det være på tide å revidere litteraturartikkelen og se på hvordan vi bruker ordet litteratur. Takk for tipset. Beste hilsen Kjell-Olav i redaksjonen

skrev Elena Svensson

Er "lyrikk" (lyriske tekster) og "poesi" (poetiske tekster) synonymer, dersom "Lyriske tekster kjennetegnes av en gjennomført stemning eller tone (...)"?

svarte Mari Paus

Hei! Jeg er usikker på om lyrikk og poesi er synonymer, men begge ordene brukes i hvert fall om lyrisk diktning, og overlapper nok. Ifølge Naob er lyrikk en skjønnlitterær hovedsjanger (https://naob.no/ordbok/lyrikk) mens poesi er "lyrisk diktning". Vi bør nok forklare dette tydeligere i artiklene hos oss, takk for spørsmålet! Hilsen Mari i redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg