lyrikk

Det formelementet i lyrikken som ofte får mest oppmerksomhet, er rimet. Rim er lydlikhet mellom to eller flere ord, et ord som klinger sammen med et annet ord. Rim kan på bakgrunn av lydlig sammenfall skape uventede forbindelser mellom ord som betydningsmessig kan stå langt fra hverandre.

Den mest kjente rimformen er enderimet, som binder sammen verslinjer gjennom lydlike endestavelser. I norrøn dikting var ikke denne rimformen vanlig, og det dominerende rimet var der snarere stavrimet, som baserer seg på lydlikhet i begynnelsen av ord. Visse diktformer er knyttet til spesielle rytmiske mønstre, og på fagspråket kalles studiet av dette for verselære eller metrikk.

Rytme er faste gjentakelser av lydlige fenomener. I lyrikken blir rytme ofte knyttet til naturlige rytmeformer, og det har vært vanlig å se bølgeslag, dryppende vann, pulsslag og pust som forbundet med sang og diktning. Rytme er slik sett det i lyrikken som trekker i andre retninger enn betydning.

I første tredjedel av det 20. århundret gjorde poeter innenfor ulike avantgardistiske og modernistiske retninger opprør mot tradisjonelle lyriske former. Den moderne lyrikkens «frie vers» mangler faste former og rytmiske mønstre, og dermed er blir linjeskiftets betydning større. Dette er et eksempel på hvordan elementer som i annen språkbruk knapt blir lagt merke til (at linjen begynner på ny) i lyrikken får ny og utvidet betydning. Vi ser dette tydelig i Jan Erik Volds lille dikt om dråpen (fra kykelipi, 1970), som deler en vanlig setning i tre og dermed lager to effektfulle, betydningsskapende linjeskifter: «dråpen / henger der / ikke».

De tradisjonelle formene i lyrikken spiller likevel en viktig rolle i nyere dikting, både som referanse, som motstander og som materiale. Særlig i den skandinaviske sekstitallsmodernismen (i Norge klarest representert ved diktere som Jan Erik Vold, Einar Økland og Stein Mehren) og senere postmodernismen (Karin Moe, Inger Elisabeth Hansen og Gro Dahle) blir tradisjonelle former både tematisert og gjort til utgangspunkt for formmessig lek, spott og kommentar.

Metafor (av gresk overføring) er et retorisk bilde som baserer seg på overføring av betydning fra et felt til et annet, slik som når «Hjartesaar» i Aa. O. Vinjes «Langs ei Aa» (1861) flytter mening fra fysiologiens eller medisinens verden til kjærlighetslivets univers, og brukes i betydningen «kjærlighetssorg».

Metonymi (av gresk omnevning)er et retorisk bilde som baserer seg på at en gjenstand benevnes med et ord, et begrep eller en forestilling fra dets eget felt, slik som når Henrik Wergeland i «Piken på Anatomikammeret» (1837) lar «Skjebnens Hånd» bli et bilde på overgriperen som har bidratt til å ødelegge den døde unge pikens liv.

Synekdoke (av gresk med-forståelse) er et retorisk bilde som setter et begrep med smalere betydning i stedet for et med større, slik som når Bjørnstjerne Bjørnson i «Norsk Sjømandssang» (1868) lar «hvide Sejl» være et bilde på den norske handelsflåten.

Simile (av gresk sammenlikne) er et retorisk bilde som baserer seg på at to ulike fenomener bringes i forbindelse med hverandre gjennom sammenlikning.

Allegori (av gresk å si noe annet) er en retorisk figur som baserer seg på å fremstille et fenomen ved å skildre et annet, slik som når Inger Hagerup i «Kvelden lister seg på tå» (1950) skildrer kveldens ankomst som en person som stille kommer vandrende gjennom kløverengen.

Ved sammenligning kan to ulike elementer sammenliknes og bindes sammen.

Ved besjeling eller antropomorfisme (å gi menneskeform til noe ikke-menneskelig) kan naturelementer eller livløse gjenstander få menneskelige egenskaper. Et eksempel på dette er det spinkle løvtreet omkranset av tung granskog i Halldis Moren Vesaas’ «Treet» (1947), som blir et bilde på det unge mennesket mot den alvorlige og truende voksenverdenen.

I eldre tid var lyrikkens ulike undersjangre gjerne knyttet til bestemte anledninger eller temaer. I den greske antikken var oden ethøystemt hyllestdikt, gjerne fremført av et sangkor som del av offentlige seremonier, som Pindars oder til seierherrene i de greske nasjonallekene (500–450 f.v.t.). Elegien var derimot et mollstemt sørgedikt, komponert etter bestemte regler og fremført som klagesang. En tredje viktig dikttype var hymnen, som var en lovprisende sang til og om mennesker eller guder holdt i en enklere form.Hymnen har mye til felles med den jødisk-kristne salmen, som lovpriser jødedommens Jahve eller kristendommens Gud. I likhet med oden og elegien var hymner og salmer ofte komponerte til og fremførte i bestemte anledninger.

Siden antikken er alle disse gamle diktformene brukt av poeter i mange kulturer, men som regel uten de strenge kravene til form som preget dem i antikken. Og mens disse diktformene i eldre tid var myntet på fremføring for et publikum og bruk i kollektive anledninger, blir de i nyere tid i større grad sett som uttrykk for det enkelte individets tanker. Men også i antikken fantes det lyrikk der et tydelig jeg trer frem med sine holdninger og følelser. Her er diktet gjerne rettet til en spesifikk mottaker, som i kjærlighetsdiktet, eller det uten et tydelig definert publikum. De første i denne tradisjonen er Sapfo fra Lesbos og Arkhilokhos fra Paros, og begge er kun kjente gjennom overleverte fragmenter. I motsetning til de høyverdige diktformene som var del av offentlige ritualer, står pastoralen (hyrdediktet), som skildrer det landlige livet gjennom glimt fra gjeternes liv og samtaler – gjerne om bylivet sett utenfra. I tekstene til diktere som grekeren Theokrit og senere romeren Vergil skildres den frie naturen som en motsetning til det anstrengte bylivet, og denne diktformen får slik en samfunnskritisk funksjon.

I den norrøne skaldediktningen var dråpen et hyllingsdikt forbeholdt konger og andre høye herrer, mens flokken var en mindre prestisjetung form, der også metrikk og rimformer var enklere. Begge disse formene var uttrykk for skaldens personlige holdninger, og sagaene forteller at et godt dikt kunne belønnes med både ære og rike gaver.

Middelalderens ballade (fra provençalsk ballada: dans) var fortellende viser som ble brukt sosiale sammenhenger, i vekselsang mellom forsanger og de dansende. Disse tekstene er alltid episke og lyriske, med forsangeren som forteller, mens fellesskapet faller inn i refrenget. Ofte skjuler det seg dype eksistensielle spørsmål i dansen, slik som i balladen om «Olav og Kari». Dette trekantdramaet om mor, sønn og svigerdatter tematiserer forholdet mellom romantisk kjærlighet og lojaliteten til slekten, men tar også opp forholdet mellom kristendom og folketro.Det mest kjente norske middelalderdiktet er «Draumkvedet», som har flere balladetrekk. Dette diktet er kun funnet i Norge, og har vært overlevert muntlig fra generasjon til generasjon av kvedere inntil det ble innsamlet og nedtegnet på midten av 1800-tallet.

Den japanske haikuen er en fortettet diktform som skal gi et naturbilde knyttet til en bestemt årstid. Denne undersjangeren ble til sent på 1600-talet, og haiku-diktet er tradisjonelt bygget opp av tre linjer, med til sammen 12–17 stavelser. Disse kompakte diktene skal også romme et avsluttende «kutt» eller sprang der naturbildet får en eksistensiell undertone. Hos modernistene tidlig i det 20. århundret ble haikudiktene både en kilde til innsikt i østlig kultur og et forbilde i jakten på nye, språklige former.

I diktformene som kom til syne i skriftkulturene i Italia og Sør-Frankrike i den tidlige renessansen ble de episke elementene mindre fremtredende, og denne lyrikken ble også mer orientert om dikterens inderlige følelser. Ofte handlet det om høvisk kjærlighet. Denne lyrikken er også utpreget skriftlig, og ble ofte distribuert i brevform.

Sonetten (av italiensk sonetto: liten sang)er en stramt definert strofeform – 14 linjer delt inn etter et stramt skjema –som ble dyrket frem blant en liten gruppe diktere, men som vi senere finner i hele den vestlige kulturen. Blant de sentrale sonettdikterne finner vi Dante Alighieri og Francesco Petrarca, som ga form til den italienske sonettvarianten, og William Shakespeare, som definerte en engelsk versjon. Diktere har helt siden denne diktformens tilblivelse vekselvis latt seg utfordre av og irritert seg på sonettens stramme formkrav, som er et krevende puslespill av rim, metrikk og strofeoppbygging. Den mest kjente norske sonettsamlingen er kanskje Johan Sebastian Welhavens polemisk-satiriske Norges Dæmring (1834), en samling med 74 sonetter som har en ambisjon å vekke en nasjon som «slumrer i sit Sølvpantser» 20 år etter 1814.

På 1600-tallet var lyrikken i Danmark-Norge både religiøs og sekulær, og det meste av norsk litteratur ble trykket og utgitt i København. Salmen var den vanligste form til kirkelig bruk, og fantes i en rekke former med spesifikk plassering i liturgien og ofte skrevet med utgangspunkt i spesifikke bibelsteder. Leilighetsdiktet var lenge en sentral form for sekulær aktualitetsdiktning, knyttet til spesifikke hendelser (som når Petter Dass skriver om bybrannen i Bergen 9. mai 1702), men som gradvis gikk av moten gjennom 1800-tallet.

Norsk 1700-tallslyrikk viderefører både den religiøse og den verdslige diktningen fra 1600-tallet, men med større spenninger. Pietismen er en viktig impuls, som for alvor får litterære uttrykk i Hans Adolph Brorsons inderlige salmer. Fra midten av århundret gjør også en sterk klassisistisk impuls seg gjeldende, særlig i det København-baserte miljøet Norske Selskab, der Johan Herman Wessel var den viktigste av dikterne. Mot slutten av århundret ser vi en tydelig vending mot mer naturdyrkende og tidligromantiske elementer. Edvard Storms døleviser er skrevet på Vågå-dialekt, og i Christian Braunmann Tullins «Maj-Dagen» ser vi klare naturromantiserende elementer.

Selv om lyrikken historisk også har bånd til skriftlige kortformer som epigrammet, er forståelsen av lyrikk som sanggyldig frem til renessansen. Herfra blir skriftaspektet ved lyrikken markant viktigere. Skriftbildet overtar dermed for lydbildet som lyrikkens hovedform. Skriftliggjøringen av lyrikken innebærer også en gradvis overgang fra høytlesning til innenatlesning, og slik blir diktet en enda mer personlig og intim litterær form. Konsekvensene er ikke bare at lyrikken får andre former, men også at diktningen kommer til å handle mindre om ytre musikalitet og mer om indre følelser. Slik skjer det for den lyriske diktingen også historisk en bevegelse bort fra litterære former utviklet for fellesskapet.

Denne utviklingen skyter fart på 1800-talet, i tråd med at romantikkens idealer krever at dikterjeget stiller seg i forgrunnen. En konsekvens av dette er at lyrikken også formmessig flytter seg bort fra konvensjonelle krav til form og innhold. Gjennom første del av 1800-tallet oppstår det harde debatter om hvorvidt lyrikken skal få gjøre opprør mot de klassiske formene, som da Johan Sebastian Welhaven i 1830 innledet angrepet på sin hovedmotstander: «Hvorlænge vil Du rase mot Fornuften?» Diktet med tittelen «Til Henrik Wergeland» var et oppgjør med Wergelands moderne og opprørske omgang med lyrikkens etablerte konvensjoner. Samme type oppgjør fant sted på midten av 1850-tallet, da Bjørnstjerne Bjørnson angrep Welhaven-kretsen for sin svermeriske og gammeldagse diktekunst. Heretter ble romanens realisme mer og mer dominerende.

Frem mot og inn i det 20. århundret blir lyrikken stadig mer orientert mot det individuelle og det eksperimentelle både i form og i språk. I modernismens lyrikk, som kommer til syne like før århundreskiftet 1900, blir følelsen av fremmedgjøring fra både tradisjonell form og fra samfunnet et hovedpoeng. Det aller mest kjente eksempelet på dette er Sigbjørn Obstfelders dikt «Jeg ser», hvor jeget betrakter sine omgivelser og finner dem fremmede og ugjenkjennelige.

Med modernismens oppløsning av tradisjonelle lyriske former, fast rytme og rim, forsvant også mange av de etablerte undersjangrene. I vår tid opptrer de gjerne som historiske referanser, løsrevet fra de formmessige konvensjonene. Særlig i den skandinaviske sekstitallsmodernismen (i Norge klarest representert ved diktere som Jan Erik Vold, Einar Økland og Stein Mehren) og senere postmodernismen (Karin Moe, Inger Elisabeth Hansen og Gro Dahle) blir tradisjonelle former både tematisert og gjort til utgangspunkt for formmessig lek, spott og kommentar.

Noen av de historiske undersjangre dukker imidlertid opp igjen i nye varianter. Imidlertid har leilighetsdiktet fått fornyet aktualitet i krisetider. I anledning den første nasjonaldagen under okkupasjonen skrev Nordahl Grieg diktet med den berømte førstelinjen «I dag står flaggstangen naken» («17. mai 1940»), mens hans advarsel mot fascismens fremvekst i Europa i diktet «Til Ungdommen» (1936) er en tekst som hyppig har blitt hentet frem som en kollektiv påminnelse. I de siste årene har leilighetsdiktet vært knyttet til både globale og nasjonale kriser – her er klimatematiserende økopoesi et eksempel på det første, mens Cecilie Løveids «Straff», skrevet til rettssaken mot 22. juli-drapsmannen, er et eksempel på det andre.

Lyrikken tilpasser seg den teknologiske og mediemessige utviklingen, og mange møter i dag lyrikken gjennom sosiale medier. Man kan finne historiske dikt gjengitt eller sitert, eller man treffer på dikt skrevet spesielt for spesifikke medier. De mest leste av våre samtidslyrikere er instapoeter som Trygve Skaug og Aleksander Fallo, og denne formen for poesi etablerer en særlig nærhet mellom forfatter og leser gjennom det aktuelle sosiale mediet. Instapoesien har mange av lyrikkens tradisjonelle kjennetegn, men er ofte språklig enkel. Ofte har slike tekster mer til felles med et ordtak eller en god replikk enn med tradisjonell lyrikk.

I tradisjonen fra den historiske avantgarde-poesien finner vi også en mer eksperimentell elektronisk poesi, som utnytter det kreative potensialet i teknologien. I de digitale diktene til en poet som Monika Aasprong skaper randomiseringsteknikker sammen med leserens interaksjoner stadig nye og delvis tilfeldige tekster ut fra et gitt materiale. Den digitale poesien er like gjerne engelsk- som norskspråklig, og beveger seg utenfor rammene av den tradisjonelle forlagsøkonomien.