lyrikk

Lyrikk, den ene av de tre hovedsjangerne i litteraturen, ved siden av episk diktning og dramatikk. Det kan ofte synes vanskelig klart å bestemme hva som egentlig skiller de tre sjangerne, men det kan f.eks. hevdes at lyrikken ligger nærmere den sang/musikk-tradisjonen som den er utgått fra. Lyriske tekster kjennetegnes av en gjennomført stemning eller tone, og ikke av fortelling eller handling. Viktigst er den særegne språklige kvalitet som et lyrisk dikt har, og som uttrykker en bestemt dikterisk holdning både til verden og til språket som materiale.

Lyrikk er også blitt beskrevet som den mest «subjektive» av de tre sjangerne, slik at lyrikken er den diktarten hvor dikterens følelser og tanker kommer mest direkte til uttrykk. Forskjellige former for lyrikk er bl.a. vise, hymne, ode, dityrambe, kantate, elegi; men formbegrepet for lyrikken er i moderne tid blitt kraftig utvidet, og de eldre lyrikkformene er blitt sprengt av mange modernistiske eksperimenter.

Den eldste lyrikken i vesterlandsk litteratur er den greske, der vi har tekster som kan dateres til ca. 800 f.Kr. Sapfos kjærlighetslyrikk fra ca. 600 f.Kr. skiller seg ut som en inderlig og personlig lyrikk, der korlyrikk og mer offentlige tekster hadde dominert. Faste strofemønstre og faste metriske mønstre basert på stavelseslengde ble etablert og har vært avgjørende som modell for senere lyrisk diktning. For den romerske lyrikken var grekerne et opplagt forbilde, slik de homeriske epos lå til grunn for Vergils Aeneiden. Horats' oder og Ovids Metamorfoser hører til det beste i lyrikken fra antikken.

Fra middelalderen finnes en rekke samlinger og enkeltdikt på latin ved siden av en folkediktning på mange språk og i mange land, ofte beslektet, og nedskrevet først langt senere. Med lyriske diktere som Petrarca, som benyttet folkespråket og skrev over 300 sonetter, får vi en inderlig kjærlighetslyrikk som både tematisk og formelt får stor betydning for ettertiden. Sonetteformen er et av de viktigste faste mønstre i lyrikktradisjonen, selv om det finnes flere varianter av den. Vagantviser og trubadurdiktning er viktige innslag i middelalderens lyrikk, men etter hvert som bøker blir vanlig med trykkekunsten og et lesende publikum etableres, blir tallet på forfattere og diktutgivelser på ulike former og uttrykksmåter uendelig stort.

Lyrikken er en viktig litteraturform i skiftende perioder og epoker, men har sin rikeste blomstringstid og får høystatus særlig i den romantiske perioden rundt år 1800 med diktere som Goethe og Schiller i Tyskland og Wordsworth og Coleridge i Storbritannia, etterfulgt av Byron, Shelly og Keats. Den franske symbolismen etter midten av 1800-tallet skapte et helt nytt lyrisk uttrykk med Baudelaire og hans etterfølgere. 1900-tallets lyrikk preges fremfor noe av mangfold og variasjon, der den ene «-isme» har avløst den andre. Lyrisk modernisme er likevel et fellesbegrep som uttrykker noe av viljen til fornyelse, eksperimentering og utprøving av nye former, og har direkte eller indirekte hatt betydning også for den mer tradisjonsbundne lyrikk på 1900-tallet.