Samfunnspakten, betegnelse brukt i politisk filosofi, særlig på 1600- og 1700-tallet av de såkalte kontraksteoretikerne, om en postulert avtale mellom individene i den såkalte naturtilstanden om å etablere et samfunn.

De mest kjente samfunnspaktsteoretikere er Johannes AlthusiusThomas HobbesJohn Locke og Jean-Jacques Rousseau. Et av den sistnevntes hovedverker er Du Contrat Social (Om samfunnspakten, 1762).

Også i nyere tid har ideen om en form for samfunnspakt vært viet interesse, for eksempel av den amerikanske samfunnsfilosofen John Rawls i A Theory of Justice (1971).

Ideen om samfunnspakten eller -kontrakten springer ut av den mer individualistiske og sekulære tenkning som vokste frem i Europa i tiden etter renessansen.

Ifølge denne tenkning kan alle sosiale fenomener føres tilbake til individuelle handlinger eller valg. Samfunnet selv må derfor også sees på som en sekundær størrelse; det må en gang ha oppstått.

Det må altså ha eksistert en førsosial tilstand, en naturtilstand – det vil si en tilstand uten lov og rett. I denne tilstand var det frihet, men nød – ja, kanskje alles krig mot alle.

Samfunnspakten kan slik sees på som en avtale som menneskene i naturtilstanden inngikk frivillig. Det var i deres egen interesse å underkaste seg en felles regulerende autoritet. Men hvis denne autoritet, suverenen, ved sin atferd gikk ut over kontrakten, var også borgerne løst fra den; de hadde rett til å gjøre opprør.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.