vise

Den norske visesangeren Åse Kleveland med gitar og opptaksutstyr hjemme hos seg selv i 1966. Bildet er tatt av Rigmor Dahl Delphin som var fotograf i ukebladet Alle Kvinner.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY-SA 4.0

Alf Prøysen med gitar

.
Lisens: fri
Frida Ånnevik er en norsk musiker som blander vise med stilarter som jazz, soul og folkemusikk. Hun mottok i 2015 Prøysenprisen for sine innsats innen visekunsten.

Vise er i vanlig forstand et enkelt, metrisk dikt som synges til en enkel melodi. Ordet brukes dels synonymt med visesang, men det brukes også i snevrere forstand om sanger med et folkelig preg.

Visetyper

Viser deles i grupper på ulike grunnlag, slik at de vanligste betegnelsene dels overlapper hverandre. Ofte inndeles visene etter sitt innhold, for eksempel religiøse viser, politiske viser, kjærlighetsviser, drikkeviser med mer.

Andre vanlige måter å dele inn på er etter funksjon, for eksempel arbeidsviser, underholdningsviser, bånsuller med mer, etter hvilken befolkningsgruppe utøveren tilhører, for eksempel studentviser, sjømannsviser, rallarviser og så videre, og etter hvilken publikumsgruppe visen er innrettet mot, for eksempel barneviser. Det skjelnes videre mellom folkeviser, det vil si viser som lever på folkemunne, og som fjerner seg fra sin opprinnelige form gjennom stadig overlevering, og komponerte viser eller sanger med en fastlåst utforming.

Historikk

Musikalsk har visen gjennomgått forholdsvis liten utvikling opp gjennom historien. Typologisk er det også vanskelig å snakke om noen historisk utvikling; viser av nær sagt alle slag har oppstått til ulike tider. Likevel kan vi gjennom tidene spore skiftende betoning av ulike viseslag.

I høy- og senmiddelalderens Europa stod håndverks- og studentviser sterkt. På nordisk område foreligger fra 1100-tallet ulike typer av folkeviser, der sangen tjente som melodisk akkompagnement til dans. Fra og med reformasjonstiden finner vi en omfattende polemisk viselitteratur. Med barokken kom de religiøse eller åndelige visene, som i Norge fikk sin fremste representant i Petter Dass. På slutten av 1700-tallet oppstod de muntre selskaps- og drikkevisene. Her ble svensken Carl Michael Bellman toneangivende, men også danskene Knud Lyhne Rahbek og Jens Baggesen samt nordmennene Edvard Storm og Jens Zetlitz gjorde seg gjeldende.

Med romantikken på 1800-tallet kom folkevisen i fokus. Det ble gitt ut en rekke bøker med innsamlede folkeviser, for eksempel Ludvig Mathias Lindemans Norske Fjeldmelodier (1853) og Magnus Brostrup Landstads Norske Folkeviser (1853), og folkevisen nedfelte seg i produksjonen til flere av tidens komponister og diktere. Samtidig fikk kjøkkenvisene og skillingsvisene stor utbredelse. Fra rundt 1900 og frem til andre verdenskrig var revy- og kabaretvisene særlig populære; i Norge representert ved blant andre viseforfattere som Arne Svendsen, Tobias «Bias» Bernhoft, Finn Bø og Arild Feldborg.

I 1944 ble Visens venner dannet, etter mønster fra Sverige, som for øvrig har øvd sterk innflytelse på nyere norsk visekunst. Ledende viseforfattere var Alf Prøysen, Einar Skjæraasen, Jakob Sande, Otto Nielsen, Erik Bye, Vidar Sandbeck og Jens Gunderssen. Fra begynnelsen av 1960-årene fikk viser, og ikke minst protestviser, økt innpass hos et ungdommelig publikum, blant annet gjennom påvirkning fra amerikanske utøvere som Joan Baez, Bob Dylan og Pete Seeger. Engelskspråklig stoff vant et visst innpass, men det er likevel norsk språk som har vært dominerende, med utøvere som blant andre Alf Cranner, Lillebjørn Nilsen, Lars Klevstrand, Trygve Hoff, Ole Paus, Jan Eggum, Halvdan Sivertsen, Kari Bremnes og visepopgruppa Vamp.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg