Jacques Bénigne Bossuet

Bossuet utgav en rekke vesentlige teologiske og filosofiske verker og spilte en betydelig rolle i tidens religiøse debatt. Han bekjempet protestantismen, for eksempel i Exposition de la doctrine de l'église catholique (1671) og Histoire des variations des églises protestantes (1688). I La Politique tirée des propres paroles de l'Écriture sainte fremstiller han eneveldet som en guddommelig institusjon. I Discours sur l'histoire universelle (1679) fremlegger han sin historiefilosofi; de verdenshistoriske begivenhetene er alle vitnesbyrd om Guds plan med menneskene.

Bossuet var også talsmann for den såkalte gallikanismen, og det var han som stod bak utformingen av Déclaration sur les libertés de l'Église gallicane (1682), der den franske kirkes selvstendighet overfor pavestolen ble hevdet. I sine siste år var hans polemikk blant annet rettet mot Francois Fénelon og kvietismen.

Bossuet var sin tids betydeligste geistlige taler, og han regnes som en av de største mestrene i fransk prosa. Et hovedtema både i hans gravtaler (Oraisons funèbres) og i hans andre prekener (Sermons) er verdens forfengelighet og forgjengelighet og menneskenes nytteløse ambisjoner; han understreker at tilintetgjørelse og død er det som venter alt og alle. Ut fra dette grunnlaget lar han forestillingen om den frelsende Gud fremstå med både intellektuell og emosjonell nødvendighet. Han understreker også at den kristne har plikt til å hjelpe fattige og nødlidende, og med kraft angriper han samtiden for å glemme denne plikten.

Hans fremstillingsform forener stringent tankeutvikling og religiøs innlevelse, og hans språk er poetisk og billedrikt samtidig som det er klart og presist.

Bossuets samlede verker ble utgitt i 37 bind i årene 1862–1896.

• Frankrikes historie fra 1300 til 1789
• Frankrikes litteratur