Émile Verhaeren

Verhaerens første diktsamlinger var preget av naturalismens pessimistiske livsopplevelse. Tonen var direkte, for eksempel i omtalen av erotikk, og dette begeistret samtidens radikale diktere og kunstnere, men den katolske kirken reagerte negativt på flere av Verhaerens diktsamlinger. Dette førte til at han på slutten av 1880-tallet gjennomgikk en religiøs krise.

Men etter 1892, da han giftet seg, ble lyrikken hans igjen fylt av lysere stemninger. En gudstro uten dogmer, og en kjærlighet til medmenneskene som også var inspirert av anarkismen, erstattet nå den katolske overbevisningen han hadde mistet.

Verhaeren regnet seg etter hvert som udogmatisk sosialist. Diktene fra denne tiden viser særlig slektskap med Victor Hugo og Walt Whitman. Hans skildringer av de moderne storbyene er fylt både av uro og av begeistring for det nye. De gav blant annet impulser til de futuristiske dikterne i Italia. Samtidig er Verhaerens beskrivelser av det enkle livet blant bønder og arbeidere i Flandern preget av sterk sosial og menneskelig patos.

Verhaeren var pasifist og opplevde en ny krise da første verdenskrig brøt ut. Men under krigen skrev han patriotiske dikt og dikt til støtte for Frankrike og Storbritannia. Ved begynnelsen av forrige århundre var han en av Europas aller mest kjente lyrikere. Mange ventet at han ville fått Nobelprisen i 1911, da prisen gikk til hans venn Maurice Maeterlinck. Verhaeren omkom da folk som ville hylle ham, dyttet ham foran et tog på jernbanestasjonen i Rouen.