subjektivisme

Artikkelstart

Subjektivisme er en posisjon der det hevdes at ting som sannhet, kunnskap eller moralske vurderinger er riktige relativt til hva subjektet selv tenker eller mener om emnet. Subjektivisme benekter derfor eksplisitt eksistensen av objektivt eller intersubjektivt gitte standarder, men i motsetning til en skeptisk posisjon så holder subjektivisten fast ved at det finnes sannhet, kunnskap eller moralske vurderinger: det er bare det at de er gyldige relativt til subjektets egne oppfatninger.

Faktaboks

Uttale
subjektivˈisme
Etymologi
av subjektiv og -isme

Innenfor erkjennelsesteori og epistemologi finnes det subjektivister både om sannhet, kunnskap, begrunnelse og rasjonalitet. En kan være subjektivist om alle slike vurderinger. Det kalles global subjektivisme. Eller man kan være subjektivist om ulike mer begrensede tema eller fenomen, så som om oppfatninger om smak og behag, etikette, etikk og moral, eller kunnskap og sannhet. Det siste kalles gjerne lokal subjektivisme.

I dagligtale brukes subjektivisme også gjerne negativt om tilbøyeligheten en person kan ha til å la private meninger tre inn i stedet for en upartisk eller objektiv vurdering.

Global subjektivisme

Ifølge en global subjektivist eksisterer det ingen objektivt eller intersubjektivt rette svar. Tvert imot er alle vurderinger og oppfatninger riktige så lenge et subjekt har dem. En slik global subjektivistisk posisjon regnes gjerne som radikal eller ekstrem. Det følger dessuten at den subjektivistiske posisjonen selv bare er subjektivt riktig, noe som i sin tur leder til at det kan reises visse innvendinger mot posisjonen.

Solipsisme er en slik ekstrem form for global subjektivisme. Ifølge solipsismen er det kun en selv og ens egen bevissthet som eksisterer. Alle andre eksisterer kun som noe som ens egen bevissthet representerer for en selv. Ifølge solipsismen vil derfor alle sannheter og all kunnskap være subjektivistiske fordi også de kun eksisterer i kraft av subjektets egne bevissthetstilstander.

Lokal subjektivisme

Ifølge en lokal subjektivist om et tema eller felt X, eksisterer det ingen objektivt eller intersubjektivt rette svar om et nærmere avgrenset emne eller fenomen. En subjektivist om et tema X tenker at hva enn subjektet måtte mene om X, så vil denne oppfatningen være riktig. En kan si at det er subjektets egne oppfatninger som gjør denne vurderingen riktig. Ingen andre kan derfor overprøve eller korrigere subjektet om dette. Det følger videre at intet er sant eller riktig i og for seg om dette emnet X: tanker om dette er kun sant eller riktig relativt til en persons oppfatninger.

Dette er en posisjon en kan ha selv om en samtidig tenker at det finnes objektivet eller intersubjektive standarder for andre tema eller fenomen. Vurderinger av god og dårlig smak innen mat og drikke er for eksempel noe som mange er komfortable med å tenke at er subjektivt. En tenker da gjerne at subjektet og subjektets egne oppfatninger bestemmer hva som smaker godt eller dårlig for dem. Det samme hevder mange om estetisk smak innen kunst, musikk, klær eller arkitektur. Samtidig kan en altså tenke at det innen matematikk eller øvrige vitenskaper eksisterer fullt ut objektivt riktige svar.

Ulike former for subjektivisme

De mest vanlige formene for subjektivisme er de som er subjektivistiske om ulike tema eller fenomen. Man kan være subjektivister om fremtiden, om smak, religion, estetikk, etikk og så videre. Innen erkjennelsesteori og epistemologi er de mest vanlige variantene av subjektivisme de som er knyttet til ulike sentrale begreper, så som kunnskap, sannhet, begrunnelse eller rasjonalitet.

Paradokset subjektivisme

I likhet med diskusjoner om skeptisime og relativisme, blir det gjerne innvendt mot den radikale- eller globale subjektivismen at posisjonen er paradoksal, selvmotsigende og at den undergraver seg selv. Global subjektivisme om sannhet er for eksempel paradoksal i det at dersom den er sann så undergraver den seg selv samtidig, nettopp fordi dersom den ved å være sann gjør at det finnes minst én ikke-subjektiv sannhet: nemlig subjektivismen selv. Dette blir en paradoksal posisjon som motsier seg selv.

Når det derimot gjelder global subjektivisme om kunnskap og begrunnelse, er det mulig å ha en slik posisjon uten å falle direkte i selvmotsigelse. En subjektivist kan her forsvare seg med å trekke et skille mellom posisjonen eller den subjektivistiske konklusjonen i seg selv og det å begrunne eller stå inne for den. Som påstand eller konklusjon hefter det ingenting selvmotsigende ved å hevde at all kunnskap er subjektiv. Problemet dukker kun opp idet man gjør et forsøk på å bevise eller påstå at denne påstanden er ikke-subjektivt rett. En slik subjektivist risikerer å motsi seg selv, men det følger ikke at selve posisjonen er selvmotsigende. Subjektivisme om kunnskap og begrunnelse kan derfor være sant selv om en ville motsagt den ved å begrunne den eller hevde at den er sann.

Akkurat som med skeptisisme så minner svaret her om hvordan man analyserer det såkalte Moores paradoks. Man kan ikke uten selvmotsigelse si: «Det regner, men jeg vet ikke at det regner». Men det er likevel fullstendig mulig at dette er sant: at det regner uten at man vet at det regner. Påstandsinnholdet i Moores setning er derfor ikke selvmotsigende. Likevel havner man i selvmotsigelse ved å hevde at det regner samtidig som man nekter for å vite at det regner. Selvmotsigelsen kommer derfor av selve påstandshandlingen, snarere enn av påstandsinnholdet selv.

En subjektivist kan analogt med dette hevde at den globale subjektivismen om kunnskap i seg selv er fri for selvmotsigelse, selv om en påstandshandling der en går inn for posisjonen med nødvendighet leder til selvmotsigelse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg