Fabel er et litteraturbegrep med tre ulike betydninger.

1. Som sjanger er fabelen en kort, moralsk fortelling. Sjangeren er nært knyttet til eventyret og i sjangeren får ofte dyr, planter eller begreper menneskelige egenskaper, såkalt besjeling. Et viktig sjangertrekk er at fabelen har et moralsk poeng. Æsops fabler er blant de mest kjente, for eksempel fabelen om haren og skilpadda som løper om kapp.

2. Fabel brukes også om hovedhandlingen i en fortelling. I denne betydningen er fabelen en kombinasjon av plott og sammendrag.

3. Fabel brukes også mer generelt om en utrolig historie.

Nedenfor beskrives de tre betydningene av fabel mer utfyllende.

Fabelen er en episk didaktisk sjanger; en kort fortelling på vers eller prosa, der dyr, planter, livløse ting eller begreper personifiserer menneskelige egenskaper, det være seg laster, dyder eller praktisk livsvisdom. En fabel kan være satirisk vittig eller moralsk belærende. Den har ofte en slutt som oppsummerer innholdet i en mer resonnerende form, noe som tydeliggjør fabelens moral. Sjangeren er nært knyttet til eventyret.

Fabelen oppstod som sjanger i India. Særlig kjent er samlingen Panchatantra, skrevet mellom 100 og 500 e.Kr. Gjennom persiske og arabiske mellomledd nådde fabelen grekerne (Æsop) og romerne (Phaedrus og Avianus). Deres samlinger ble brukt som lesebøker i middelalderskolene. I europeisk litteratur er Æsops fabler særlig kjent. Disse greske fablene av uklar opprinnelse ble lenge overlevert muntlig. I Vest-Europa ble de i renessansen kjent blant annet gjennom Erasmus’ latinske utgave 1513.

Enkelte moderne forfattere har også brukt fabler som uttrykksmiddel. Franskmannen La Fontaine gav fabelen en elegant, skarpt poengtert form; hans fabler er blitt folkeeie i Frankrike. La Fontaine fikk etterlignere i Tyskland med forfatterne Christian Gellert, Johan Gleim og Gotthold Lessing og i Sverige med G. F. Gyllenborg. Også i Norge finnes samlinger av fabler av Lyder Sagen og Maurits Hansen. I Danmark ble Hans Vilhelm Kaalunds fabler kjent, og de gikk igjen i eldre norske lesebøker. I nyere litteratur er fabler blitt sjeldnere, men nyere forfattere som Tor Åge Bringsværd og Jon Bing har et nært forhold til sjangeren.

Fabel brukes om emnet som dikteren har bygd sitt verk over eller grunnplan over handlingsforløpet i en litterær tekst. Aristoteles skriver i Poetikken (kap. 6, ca. 340 f.Kr.) at «etterligningen av handlingen heter fabelen (mythos); med ‘fabel’ mener jeg sammenføyningen av begivenhetene i tragedien».  Relatert til moderne litteraturteori synes fabelbegrepet, slik Aristoteles bruker det, å inneholde elementer både av plott og historie. Med plott menes da hendelsene og handlingen i en dramatisk eller fortellende tekst slik disse presenteres med ulike litterære virkemidler. Med historie menes da et handlingssammendrag av og ut fra den litterære presentasjonen i plottet.

Fabel brukes mer løst om en utrolig historie. At en historie er utrolig kan da vise til at den er usannferdig (for eksempel: «han fortalte de villeste fabler») eller det kan vise til at historien inneholder utrolige eller fantastiske elementer.

Forfatterne Tor Åge Bringsværd og Jon Bing foreslo begrepet fabelprosa som et samlebegrep for historier som slekter på fabelen og har utrolige elementer, som science fiction, fantastisk litteratur og grøssere.

  • Jakob Lothe, Christian Refsum og Unni Solberg (2007) Litteraturvitenskapelig leksikon. Kunnskapsforlaget. 
  • Tor Åge Bringsværd og Jon Bing (1967) "Hva er fabelprosa" I Vinduet nr 2 1967 s 83 – 89. Fulltekstversjon.
  • Dag Gundersen (redaktør) Fremmedordbok. Tilgjengelig hos ordnett.no.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.