dramatikk, skuespill, litteratur hvor handlingen fremstilles i dialogs form, dvs. tale som blir fremført av to eller flere personer (replikker). Som regel er dramaet beregnet på å bli fremført på scenen. Dramaet utgjør sammen med epikk og lyrikk skjønnlitteraturens tre hovedsjangere.

Tragedien og komedien er dramaets grunntyper. Men ved siden av dem finnes utallige varianter: farse, lystspill, vaudeviller, melodramaer osv. Allerede i det greske drama skjelnet man mellom en tragedie hvor handlingen skrider fremover mot en katastrofe, det syntetiske drama, og tragedien som avslører en handling fra fortiden, det analytiske drama. Etter handlingen kan man også trekke skillelinjer mellom karakterdramaet, hvor handlingen bestemmes av personenes karakter, og situasjonsdramaet, hvor en overmenneskelig skjebne, samfunnets krefter eller mer eller mindre vilkårlige ytre begivenheter bestemmer handlingens gang. En mellomting mellom drama og episk diktning er lesedramaet, som har dramaets form, men som ikke er beregnet på oppførelse på scenen.

Ordet drama kan også referere til en spesiell type skuespill. Den franske filosofiske forfatteren Denis Diderot brukte ordet om det «borgerlige skuespill» i motsetning til den franske klassisistiske tragedie. Romantikkens teoretikere brukte det om en dramatisk diktning som skulle være en sammensmeltning av tragedien og komedien.

Historisk synes dramaet å ha sine forutsetninger i det dramatisk-mimiske element som finnes i de fleste religioner. Mennesket forsøker i sine ritualer å påvirke overnaturlige makter ved å imitere deres opptreden i danser og sanger, mimisk utført av personer som skjuler sin identitet bak masker og kostymer. De to hovedformene av det europeiske dramaet, tragedien og komedien, sprang ut av Dionysos-dyrkelsen i Athen på 500-tallet f.Kr. Tragedie betyr egentlig bukkesang. Bukken var Dionysos' hellige dyr, og i kor-dansene (dityramben) som tragedien utviklet seg fra, opptrådte satyrer, menn kledd som bukker. I tilknytning til Dionysos-kulten ble det holdt konkurranser om de beste skuespilltekstene. Tragediene ble formet som trilogier, dvs. tre skuespill med stoff fra mytene om Dionysos og andre guder og helter, etterfulgt av et komisk satyrspill. Ved at episoder med dialog mellom enkeltpersoner skiftet med korpartier, oppstod aktinndelingen.

Aristoteles fastla i sitt verk Poetikken reglene for tragedien og det tragiske. Han beskriver tragedien som etterligning av en alvorlig, i seg selv avsluttet handling. Tragediens uløselige konflikt skal skyldes krefter i personene selv, f.eks. overmot (hybris), og konflikten må være av visse dimensjoner, og menneskene må vise en viss opphøyethet i kampen mot sin skjebne for at dens ubønnhørlighet skal kunne vekke frykt og medlidenhet og fremkalle den renselse, katharsis, som Aristoteles så som tragediens hensikt. De tre greske tragedieforfatterne Aiskhylos, Sofokles  og Evripides skapte den greske tragedien slik vi kjenner den i dag. Gjennom den romerske forfatteren Seneca ble den greske tragedien formidlet til renessansen.

Komedien bestod opprinnelig av grove farseløyer ivevd korpartier med menn kledd som dyr eller andre groteske vesener. Aristofanes' komedier har skarp satire, og gjenspeiler politiske forhold i det greske demokratiets storhetstid på 400-tallet f.Kr. Under hellenismen forsvant korpartiene, komediene mistet sin forbindelse med Dionysos-kulten, og kom til å handle om vanlige mennesker med forvekslinger og intriger. Menander var foregangsmann for den nye komedien. Denne komedieformen overtok romerne på 200-tallet f.Kr. fra grekerne. Typer og handlingsopplegg fra den nye greske komedien, formidlet gjennom romerske forfattere som Plautus og Terents, finnes igjen i Molières og Ludvig Holbergs komedier.

Middelalderens skuespillformer representerte et brudd med den antikke tradisjonen. Hovedtypene var mysteriespill, som hentet sitt stoff fra Bibelens beretninger, mirakelspill, som skildret helgeners gjerninger, moraliteter, som i allegorisk form presenterte menneskets dyder og laster i personifisert form, og de ikke-sakrale farsene. Felles for middelalderskuespillene var at de ikke tok hensyn til regler for komposisjon og oppbygning, men fritt føyde episode til episode.

Det elizabethanske drama i England med Christopher Marlowe, Ben Jonson og William Shakespeare, likesom spansk 1500- og 1600-talls drama med Lope de Vega og Pedro Calderón de la Barca, beholdt mye av middelalderspillenes åpne form, selv om antikkens mønstre også her øvde påvirkning. Hos Shakespeare er det f.eks. ikke noe strengt skille mellom komedie og tragedie, blankvers skifter med prosapartier, det er flere parallellhandlinger og et nesten ubegrenset antall personer, handlingen skifter fra sted til sted og kan strekke seg over lengre tidsrom. Shakespeares dramatikk ble «gjenoppdaget» under romantikken på 1800-tallet, og ble et forbilde under reaksjonen mot den klassisistiske dramatradisjonen. I komedien gjorde på 1500-tallet en annen tradisjon seg gjeldende, den italienske improvisasjonskomedien commedia dell'arte, med faste rolletyper.

Tragedietradisjonen fra antikken ble også ført videre på 1600-tallet. Den franske klassisistiske tragedie, med Corneille og Racine som de fremste representanter, ble mønstergivende for europeisk tragediediktning i lang tid fremover. De tre enheter som Aristoteles omtaler, handlingens, tidens og stedets enhet, ble strengt overholdt. Scenene ble regelmessig og symmetrisk ordnet i fem akter. Det opptrådte et begrenset antall personer, alle hovedpersoner var av høy byrd, og temaene ble hentet fra historien eller fra antikke og bibelske myter, formet i aleksandrinske vers. Den franske klassisismens tredje store navn er Molière, som i sine komedier fremstiller moralske og sosiale problemer og tegner en rekke psykologisk skarpskårne portretter.

En reaksjon mot de klassisistiske idealene var 1700-tallets «borgerlige drama», som skildret vanlige samtidsmennesker som regel i rørende og sterkt sentimentale situasjoner. I annen halvdel av 1800-tallet gjorde for alvor samtidsdramaet sitt inntog, først og fremst i Frankrike. Samfunnsutviklingen med industrialisering, nye kommunikasjoner og en ny, mektig overklasse, den rike borgerstanden, gav dramatikerne stoff til det nye samfunnsdramaet. Det var realistisk i formen, med dialog i konversasjonsstil, og med en elegant salong som ramme – derav uttrykket salongdrama. Samtidig oppstod en ny form for intrigedrama kalt la pièce bien faite, intrigestykket, som f.eks. Henrik Ibsen lærte mye av. I det hele står Ibsen sentralt i dramaets utvikling. Han gav det borgerlige dramaet en ny dimensjon ved å bruke den retrospektive teknikken vi kjenner fra den klassiske tragedien. Mot slutten av århundret kom også en reaksjon mot dette, med naturalismens skuespill, som ville gi avkall på all sinnrik konstruksjon og presentere et direkte utsnitt av virkeligheten (Émile Zola, Lev Tolstoj, Gerhart Hauptmann).

Fra omkring 1900 begynte dramatikerne å søke sitt stoff i legende, drøm og visjon, som William Butler Yeats og Maurice Maeterlinck i sine symbolistiske dramaer og August Strindberg i sin høyst originale drømmespillsdramatikk. Strindberg spilte en avgjørende rolle for det ekspresjonistiske dramaets utvikling i Tyskland, hvor det virket som et karakteristisk tidsbilde i årene omkring den første verdenskrig, med sine depersonaliserte skikkelser i en fremmedgjort verden. Surrealismens og dadaismens alogiske dialog, groteske situasjoner og fordreide virkelighet kom som forløpere for absurdismen etter den annen verdenskrig. Det absurde drama beskriver en tilsynelatende irrasjonell verden, der menneskelig handling virker meningsløs og ordene har mistet sin fornuftige betydning (Samuel Beckett, Eugène Ionesco, Harold Pinter). I 1920- og 1930-årene ble det også skapt mange former for kamp- og agitasjonsdramatikk. Her finnes forutsetningene både for «dokumentardramaet» og for Brechts «episke» drama, som han videreutviklet i teori og praksis etter den annen verdenskrig. Der er fortellende og kommenterende partier skutt inn i handlingen, som – motsatt katharsis-prinsippet – skal hindre at publikum emosjonelt lever seg inn i det som skjer, og isteden vurderer det med sin fornuft for å trekke politiske slutninger av det. I utviklingen av dramaet på 1900-tallet var også de amerikanske dramatikerne Eugene O'Neill og Tennessee Williams betydningsfulle.

Likesom det greske oppstod det kinesiske drama ved at handlingselementer ble innført i rituelle sanger og danser. Men her utviklet det seg ikke noe skarpt skille mellom komedie og tragedie. Episoder og bihandlinger kunne føyes til som det passet, slik som i europeiske middelalderspill. Ofte rommet kinesiske skuespill et «episk» element ved at en beretter introduserte personene i stykket og bandt handlingen sammen med fortelling, eller ved at personene selv fortalte hvem de var, hva de ville gjøre og hvorfor. I eldre tid hentet kinesisk dramatikk sitt stoff fra historie og legende, men kom også til å skildre hverdagens hendelser. Som regel var det en lykkelig utgang som også rommet en god moral.

No er Japans tradisjonelle dramaform, som oppstod på 1400-tallet. No-dramaene er lange enaktsstykker i et arkaisk hoffspråk med tematikk fra historie og legende, og med moral preget av buddhistisk tro. 5–7 no-dramaer kunne presenteres på en aften, med komiske mellomspill kalt kyogen. Kabuki danner en mer folkelig tradisjon, med livlig handling fra dagligliv og historiske begivenheter.

Sanskrit-dramaet representerer Indias klassiske tradisjon, som utviklet seg på 300- og 400-tallet i tilknytning til hoffkulturen, med Kalidasa som den fremste representant. Også her hentes stoff fra historie og legende, og de skjebnesvangre hendelsene får på eventyrvis en lykkelig utgang.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.