Marcel Pagnol, fransk forfatter og filmskaper, medlem av Det franske akademi 1946. Han gjorde verdenssuksess med komedien Topaze (1928), om pengenes fordervende makt. Meget populære ble også de sentimentalt-humoristiske skuespillene fra Marseilles havnekvarter, Marius (1929), Fanny (1931) og César (1937). Som prosaforfatter er Pagnol best i sine barndomserindringer, som La Gloire de mon père (1957, norsk overs. Fars store dag, 1961), Le Château de ma mère (1957, norsk overs. Min mors slott, 1962) og Le Temps des secrets (1960, norsk overs. Den første kjærlighet, 1963). Dessuten er han kjent for romanen Jean de Florette (2 bd., 1963–64, norsk overs. Kilden i Provence, 1964, og Manon og kilden, 1965).

Pagnol var også en sentral og populær filmskaper i 1930-årene, og flere av hans romaner er blitt filmatisert av ham selv og andre. Etter debuten som filmregissør 1933 gjorde han seg særlig bemerket med Angèle (1934), som ble et eksempel til etterfølgelse for de italienske neorealistene, og med den første filmatiseringen av Topaze (1936). Etter den annen verdenskrig laget han en ny versjon av Topaze (1951), og filmatiserte – med mindre hell – Manon des sources (1952). Claude Berris Jean de Florette (Kilden i Provence, 1986) og Manon des sources (Manon og kilden, 1987) ble store kinosuksesser.

I Pagnols diktning skifter stemningen raskt fra idyll til satire eller melodrama; hans verk preges også av provençalsk lokalkoloritt. Han utgav også oversettelser av Shakespeare og Vergil.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.