Maktfordelingsprinsippet, eller bare maktfordeling, er et politisk-juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende.

Prinsippet om maktfordeling ble lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet de L'Esprit des Lois («Lovenes ånd»), som kom ut i 1748.

Montesquieus utgangspunkt var observasjonen at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Han foreslo derfor å la makt stanse makt, eller balansere makt.

Dette mente han burde gjøres ved at de tre naturlige statsoppgaver ble lagt til uavhengige organer:

Maktfordelingsprinsippet har hatt betydelig innflytelse på den statsrettslige utviklingen i vestlige land. Det spilte blant annet en viktig rolle ved utarbeidelsen av den norske Grunnloven i 1814.

I Norge som i mange andre land kom imidlertid folkesuverenitetsprinsippet etter hvert til å trenge maktfordelingsprinsippet noe til side. Ved parlamentarismens gradvise innførelse på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet ble den utøvende makt gjort direkte avhengig av den lovgivende, Stortinget.

De fleste vestlige land preges likevel fortsatt av at makt stanser makt. Delvis uavhengig av forfatningsmessige regler er det vokst frem komplekse politiske systemer preget av en vanskelig beskrivbar fordeling av makt mellom en lang rekke organer.

Disse organer er, foruten de som er knyttet til nasjonalforsamling og regjeringforvaltningsetater, partier, interesseorganisasjoner, store foretak, adhoc-bevegelser og massemedia. På grunn av denne maktfordelingen omtales ofte moderne politiske systemer i vest som pluralistiske.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.