Ifølge maktfordelingsprinsippet bør statsmakten fordeles på tre uavhengige institusjoner: den lovgivende myndighet hos en folkevalgt forsamling (Stortinget), den utøvende myndighet hos Kongen/regjeringen og den dømmende myndighet hos domstolene. Illustrasjon av Erik Dyrhaug, CC BY-NC 3.0

.
Lisens: fri

Maktfordelingsprinsippet, eller bare maktfordeling, er et politisk og juridisk prinsipp som går ut på at statsmakten skal fordeles på tre uavhengige institusjoner: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt.

Maktfordelingsprinsippet er nedfelt i grunnlovene til mange land, også i den norske Grunnloven. Det er imidlertid store forskjeller mellom land, når det kommer til hvordan makten reelt sett er fordelt mellom et lovgivende parlament, en utøvende regjering og dømmende domstoler.

Makten er som regel nøye fordelt mellom disse institusjonene i land med presidentsystem, der man har en folkevalgt president som er både statsoverhode og regjeringssjef, som for eksempel USA. I land med parlamentariske systemer, som Tyskland og Norge, er maktfordelingsprinsippet moderert av at parlamentet bestemmer regjeringens sammensetning, slik at utøvende makt ikke er helt uavhengig av lovgivende makt.

Historikk

Montesquieu

Prinsippet om maktfordeling ble lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet de L'Esprit des Lois («Lovenes ånd»), som kom ut i 1748.

Montesquieu
Av /Album du Centenaire.

Prinsippet om maktfordeling, i den form vi kjenner den i dag, ble lansert av den franske statsrettsfilosofen Montesquieu i arbeidet De l'esprit des lois («Om lovenes ånd»), som kom ut i 1748. Lignende ideer hadde imidlertid vært diskutert tidligere, av blant annet den britiske filosofen John Locke i boken Two Treatises of Government («To avhandlinger om statsmakten») fra 1689.

Montesquieus utgangspunkt var observasjonen at «den som har makt, er tilbøyelig til å misbruke den». Han foreslo derfor å la makt stanse makt, eller å la makt balansere og utligne makt. Når ingen institusjon eller enkeltperson har det siste ordet i alle saker, mente han, tvinges ulike deler av samfunnet og statsapparatet til å finne omforente løsninger som de fleste kan godta.

Montesquieu så for seg at dette burde gjøres ved at tre naturlige statsoppgaver ble lagt til ulike, uavhengige organer:

  • Lovgivningsmakten måtte legges til en folkevalgt forsamling
  • Den utøvende makten skulle ligge hos kongen (nå regjeringen)
  • Domsmakten skulle legges til domstoler sammensatt av personer valgt ved loddtrekning blant folket og for kort tid

Maktfordelingsprinsippet har hatt betydelig innflytelse på den statsrettslige utviklingen, både i vestlige land og ellers i verden. Det spilte blant annet en viktig rolle ved utarbeidelsen av den norske Grunnloven i 1814, og det har dannet mønster for en lang rekke grunnlover i tiden etter.

Folkesuverenitet

I Norge som i mange andre land kom imidlertid folkesuverenitetsprinsippet etter hvert til å trenge maktfordelingsprinsippet noe til side. Parlamentarismen ble gradvis innført på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, og da ble den utøvende makten gjort direkte avhengig av den lovgivende, Stortinget.

Generelt ble det vanskeligere å opprettholde et strengt prinsipp om maktfordeling etter hvert som kravene om et mer demokratisk styresett vant fram i stadig flere land utover på 1900-tallet.

Pluralistiske systemer

De fleste vestlige land preges likevel fortsatt av at makt stanser og utligner makt. Delvis uavhengig av forfatningsmessige regler er det vokst frem komplekse politiske systemer preget av en fordeling av makt mellom en lang rekke organer som er vanskelig å beskrive i korte ordelag.

Disse organene er, foruten de som er knyttet til nasjonalforsamlingen og regjeringen: forvaltningsetater, partier, interesseorganisasjoner, store foretak, adhoc-bevegelser og massemedia. På grunn av denne maktfordelingen omtales ofte moderne politiske systemer i vestlige land som pluralistiske.

Maktfordeling i vår tid

I statsvitenskap brukes begrepet maktfordeling ikke bare om horisontal fordeling av makt mellom ulike nasjonale myndigheter, men også om den vertikale fordelingen av makt mellom lokale og regionale myndigheter, for eksempel kommuner og fylker, og nasjonale myndigheter. Kombinasjonen av både horisontal og vertikal maktfordeling gjør at mange stater i vår tid er preget av en relativt høy grad av maktspredning eller pluralisme, sammenlignet med politiske systemer i tidligere tider.

Økende maktspredning kan imidlertid noen ganger møtes med kritikk, fordi det kan føre til rettsliggjøring av samfunnet og fragmentering av demokratiet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg