Georges Bernanos, fransk forfatter; en av de betydeligste representantene for moderne katolsk litteratur i Frankrike. Hans sympatier var opprinnelig tradisjonalistiske og rojalistiske, og han sluttet seg derfor til L'Action Française. Sine synsmåter gav han uttrykk for i La grande Peur des bien-pensants (1931). Under den spanske borgerkrigen inntok Bernanos først en positiv holdning til Franco-regimet, men i det polemiske mesterverket Les grands Cimetières sous la lune (1938) tok han klart avstand og innrømmet samtidig den katolske kirkes medansvar. I mange essays angrep han moderne demokrati og fremskrittstro.

Bernanos' første roman var Sous le Soleil de Satan (1926; filmatisert 1987), som straks høstet stor anerkjennelse. Hans intense stil og mystikertemperament viser seg allerede i denne romanen, som anslår et hovedmotiv i forfatterskapet: menneskets stilling mellom det onde, som er en virkelig eksisterende metafysisk kraft, og Guds nåde. Bernanos' hovedverk Le Journal d'un curé de campagne (1936; mesterlig filmatisert 1950 i regi av Robert Bresson) ble belønnet med Goncourtprisen (norsk overs. Underet i de tomme hender, 1951). Hovedpersonen er en landsbyprest, tilsynelatende en ubetydelig mann, ikke særlig begavet, skrøpelig av helse, dømt til å dø ung. Han er omgitt av en uforbederlig menighet som fortæres av last og kjedsomhet. Men prestens indre reisning, hans evne til å «gjøre front» og til å ta inn over seg de andres angst og svik, gjør ham likevel til en verdig kjemper, og i ham kan større makter føre sin strid.

Av Bernanos' tidligste romaner må nevnes L'Imposture (1927), La Joie (1929) og Un Crime (1935). Kunstnerisk fremragende er den korte romanen Nouvelle Histoire de Mouchette (1937, norsk overs. Miserere, 1984), som tar opp et motiv fra debutromanen. Gjennomgangstemaer i romanene er den «verden uten nåde» som han anså som dømt til undergang, videre det ondes mystiske manifestasjoner i menneskelivet, den desperate kamp mot det onde, og den mulighet mennesket har, når det er svakt og fornedret, til kontakt med en oversanselig virkelighet. Bernanos eier i sine betydeligste verker en inntrengende evne til psykisk dybdeboring som ikke alltid følger de vanlige mønstre, da det i siste instans alltid regnes med Guds nåde som en reelt virkende kraft. Romanen Monsieur Ouine (1946, norsk overs. 1982) er Bernanos' mest gåtefulle verk; ondskapens allestedsnærværelse virker også inn på fortellermåten, fortellingen spaltes opp og mister et helhetsskapende prinsipp. Dermed foregriper Bernanos teknikker bl.a. anvendt i «le nouveau roman». Skuespillet Dialogues des Carmélites (1949) og romanen Un mauvais Rêve (1951) ble utgitt posthumt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.