Richard Wagner var en tysk komponist og den fremste skikkelsen innen tysk opera i andre halvdel av 1800-tallet. Wagners operaer ble sett på som svært moderne og kontroversielle i sin samtid, og de hadde stor betydning for operaformen langt utover Tysklands grenser. Wagner utviklet en ny form for musikkdrama som han kalte das Gesamtkunstwerk, der tekst, musikk, det dekorative og det sceniske går opp i en høyere estetisk enhet.

Wagner kom til å øve en svært stor innflytelse på store deler av vestens kulturliv til langt inn på 1900-tallet. Både komponister, teaterfolk, malere og forfattere ble påvirket. Wagners lineær-kromatiske stil – tydeligst i Tristan og Isolde – har preget store deler av den senere musikken. I Tristan og Isolde er funksjonsharmonikken bragt til et punkt der tonaliteten går mot oppløsning.

Wagner var både selvbevisst og selvopptatt. Han anså seg for å være en viktig filosof og politisk reformator i tillegg til en genial komponist og dikter. Han kom på kant med svært mange og måtte rømme landet på grunn av sin politiske virksomhet. Dessuten hadde han også et svært anstrengt forhold til mange av sine komponistkollegaer.

I tillegg til hans musikalske virke hadde også hans litterære produksjon en innflytelse på tidens åndsliv. Svært omdiskutert er Das Judentum in der Musik – en bok med antisemittisk innhold som nazistene kom til å sette høyt. Wagner var i tillegg Adolf Hitlers favorittkomponist. Det er imidlertid viktig å nevne at Wagner hadde flere gode jødiske venner, blant andre pianisten Joseph Rubinstein (1847–1884) og dirigenten Hermann Levi (1839–1900). Man må heller ikke glemme at han nektet å skrive under på protestskrifter mot jødenes rettigheter, som sirkulerte i Wagners egen samtid.

Wagners verkliste er omfattende; Wagners-Werk-Verzeichnis nevner 113 verk med smått og stort. Det er først og fremst hans 13 operaer som er mest kjent og som fremdeles holder seg på repertoaret: Den flygende hollender, Tannhäuser, Lohengrin, de fire operaene i Nibelungens ring, Tristan og Isolde, Mestersangerne i Nürnberg samt Parsifal.

Wagners første operaforsøk i 1832, Die Hochzeit, ble ikke fullført. Hans andre opera, Die Feen, ble fullført, men uroppført først etter hans død. Dette er en typisk tysk romantisk opera i Carl Maria von Webers stil. I 1835 fulgte Das Liebesverbot, en opera i imitert italiensk Donizetti-stil, helt ulik alle andre av Wagners operaer. De tre nevnte operaene har imidlertid én ting til felles: Han skrev selv librettoene, noe han fortsatte med i alle sine senere operaer. Hans første operaer oppnådde ingen egentlig suksess. De neste fire har i seg kimen til Wagners videre utvikling. Rienzi er skrevet som en «grand opera» for Paris og som et forsøk på å være mer «meyerbeersk» enn Giacomo Meyerbeer selv. Operaen ble en suksess da den ble satt opp i Dresden i 1842. I partituret fins mange antydninger om den Wagner som skulle komme.

Den flyvende hollender kom i 1843 og var også en relativt tradisjonell opera i Weber-tradisjonen. Handlingen foregår i Norge. Både Rienzi og Den flyvende hollender ble uroppført i Dresden. Den suksessen som disse operaene hadde, førte til at Wagner ble ansatt som direktør for operaen i Dresden.

I Den flyvende Hollender finner man elementer som Wagner kom til å utvikle i de senere operaene. Librettoen baserer seg på en legende, og handlingen foregår med et opprørt hav som bakgrunn. Dessuten får dramaet sin oppløsning ved at helten reddes av den selvoppofrende kjærligheten som den kvinnelige hovedpersonen Senta viser.

Sentas ballade er sentral i operaen, og motiv herfra finnes i ouverturen, i skildringen av stormen og i de kontrastfylte motivene i fremstillingen av forbannelse og frelse. Tema fra balladen finnes også flere andre steder i operaen, men ikke på en så gjennomført og systematisk måte som i de senere operaene.

I Tannhäuser, som ble oppført i Dresden i 1845, forsterker Wagner det følelsesmessige uttrykket i fremstillingen av synd og nåde med sterkere bruk av harmoniske og orkestrale virkemidler. I tillegg anvender han tematisk gjentagelse meget effektivt samt en deklamatorisk og fleksibel ariosopreget melodilinje.

Lohengrin er den siste toneangivende tyske romantiske operaen. Den ble komponert mellom 1845 og 1848 og går videre på den veien Tannhäuser begynte på. Handlingen baseres på middelaldersk folklore og legende, men Wagners behandling av stoffet er en generell fordypning av det symbolske innholdet – mer enn i de foregående operaene. Musikken har betydelig mindre oppdelte avsnitt enn tidligere, og i stedet et mer strømmende preg med betydelig lengre, sammenhengende avsnitt.

Den arioso-deklamatoriske melodilinjen får enda større plass, og den tematiske gjentagelsen er videreutviklet. Tonaliteten har fått større betydning. Lohengrins toneart er A-dur og Elsas er Ass-dur eller Ess-dur, mens de ondskapsfulle personene har fiss-moll som hovedtoneart. Det er påfallende at musikken har lite av kromatikk og i hovedsak er diatonisk med modulasjoner vanligvis til mediantplanet.

I ti år, fra 1849 til 1859, oppholdt Wagner seg som flyktning i Sveits. Her skrev han Das Kunstwerk der Zukunft i 1849 og Oper und Drama i 1850–1851. I disse to verkene formulerer han sitt grunnleggende syn på opera som drama. Under oppholdet i Sveits komponerte han også Rhingullet i 1854 og Valkyrien i 1856 samt deler av Siegfried. Alle tre er en del av syklusen Nibelungens ring. Den siste av de fire operaene i Ring-syklusen er Ragnarokk (Götterdämmerung), som ble ferdig i 1874. Før dette hadde han komponert Tristan og Isolde i 1857–1867 og Mestersangerne i Nürnberg i 1862–1867. Hans siste opera, Parsifal, ble ferdig først i 1882.

De fire operaene som inngår i Nibelungens ring har sin opprinnelige bakgrunn i at Wagner i 1848 avsluttet en operalibretto som han kalte Siegfrieds død. Denne operaen forelå i omarbeidet form som Ragnarokk i 1874. Etter å ha gjort ferdig librettoen til Siegfrieds død fant Wagner ut at det var nødvendig å fortelle Siegfrieds egen historie. Det var også nødvendig å gå tilbake til Siegfrieds opprinnelse. Dette førte til at Wagner måtte klargjøre den ytre sammenhengen i historien om Siegfried, og slik oppsto de fire operaene som utgjør Nibelungens ring.

Tristan og Isolde handler om hovedpersonene i en meget utbredt, fransk middelalderfortelling. Sagnene om Tristan finnes også i engelsk, spansk, italiensk, gresk og slavisk litteratur, men opprinnelig stammer stoffet fra Irland. Kjernen i handlingen er i forkortet form: Tristan er kongesønn og blir sendt til Irland av sin onkel, kong Marke, for på hans vegne å beile til prinsesse Isolde. Ved en feiltagelse drikker Tristan og Isolde en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har blandet til Marke og Isolde. Tristan og Isolde blir dermed lidenskapelig forelsket i hverandre. Marke gifter seg imidlertid med Isolde, men hun bedrar ham med Tristan. De blir oppdaget og Tristan jages bort.

De tidligste skissene til Mestersangerne i Nürnberg, Wagners eneste komiske opera, stammer fra 1845. Det tragiske dramaet Tannhäuser ble uroppført samme år. Wagner kom derfor på ideen om å behandle mestersanger-stoffet som et komisk vedheng, siden handlingene var så like. Mestersangerne i Nürnberg ble først ferdig i 1867.

Handlingen i Parsifal bygger på Wolfram von Eschenbachs versroman fra 1200–1210. Den baserer seg på den kristne legenden om at Josef fra Arimatea samlet Jesu blod i en gral. Gralen oppbevares av riddere på slottet Montsalvat i Spania, sammen med spydet som gjennomboret Jesu side. Gjenstandene var hellige og skulle gi evig liv til ridderne. Handlingsforløpet i Parsifal er statisk og domineres av et religiøst alvor.

Wagners idé om det han kalte das Gesamtkunstwerk, som løst kan oversettes til «totalkunstverket», søker enhet mellom drama og musikk. Teksten, musikken, det dekorative og det sceniske søkes realisert i en høyere enhet og den dramatiske handlingen får et indre og et ytre uttrykk. Det indre uttrykket er orkesterets område, mens teksten – de sungne ord – er handlingens ytre uttrykk. Dermed blir orkester og sang likestilt i den musikalske handlingen, og sangen blir del av den polyfone stemme-veven. Musikken forløper kontinuerlig gjennom hver akt, uten oppdeling i resitativer eller arier. Dette er en utvikling som foregår over tid og er tydeligst i Nibelungens ring, Tristan og Isolde og Parsifal.

Wagner skaper enhet og indre sammenheng i handlingen ved hjelp av hovedsakelig to virkemidler. Det første er det såkalte ledemotivet (Leitmotif). Dette er et musikalsk kjennetegn som, første gang det opptrer i musikken, knyttes til en person, en bestemt handling eller et objekt. Betegnelsen ledemotiv er ikke oppfunnet av Wagner, men hans bruk av motivet gjør at det knyttes til hans verk – først og fremst operaene som inngår i Nibelungens Ring. Motivene kan beskrives som en type «magneter som tiltrekker seg mening» og får betydning ved at de kan opptre på forskjellige steder senere i operaen. De skal da minne om personen de er knyttet til, uten at personen er rent fysisk nærværende i handlingen.

Wagner varierer, utvikler og transformerer ledemotivene i pakt med handlingens drama og følelsesmessige uttrykk. Ledemotivene utvikler seg også i samsvar med naturstemningene som skildres og de egenskapene, ideene og symbolene som beskrives. Karakteristisk for ledemotivene er at de er korte og konsise, og intimt og tett knyttet til handlingsforløpet.

Det andre virkemiddelet for å skape enhet og indre sammenheng er formstrukturen som Wagner benytter seg av. Aktene er gitt en bestemt form. Som regel handler det om AAB-formen, også kalt barformen, eller ABA-formen, også kalt bueformen. I disse store og lange operaene er formforløpet så omfattende at det egentlig bare kan observeres rent analytisk. Det er ikke en umiddelbar hørbar form det handler om.

Wagners estetiske og politiske skrifter er på mange tusen sider og gjorde ham i høyeste grad kontroversiell. Hans litterære produksjon omfatter teaterstykker, anmeldelser, kulturanalyser, ideer om oppførelse- og komposisjonspraksis, memoarer, debattartikler og uttalelser om tysk nasjonalisme med et sterkt innslag av antisemittisk tankegods. Nazistene hentet inspirasjon fra Wagners skrift Das Judentum in der Musik (Jødedommen i musikken). Skriftet ble en betydelig inspirasjonskilde for Adolf Hitler, som var til stede ved Bayreuth-festivalen hver sommer fra 1933 til 1939.

Wagner ble født i Leipzig 22. mai 1813. I barndommen og i sine tidligste ungdomsår ble han påvirket av at flere av hans eldre søstre ble skuespillere og operasangere. Unge Wagner var imidlertid ingen ivrig skoleelev ved Kreuzschule i Dresden og Nikolaischule i Leipzig. Derimot var han en ivrig konsertgjenger. Han lærte selv å spille klaver og studerte komposisjon på egenhånd. Han studerte også komposisjon under Christian Theodor Weinlig (1780–1842), kantor ved Thomasskolen, i et halvt års tid. Hans virkelige skolering bestod av egne studier av de store mestrenes verker, fremfor alt Beethovens kvartetter og symfonier. I 1833 fikk Wagner oppført sin egen symfoni i C-dur på en av Gewandhaus-konsertene. Tidlig på 1830-tallet begynte han også å skrive om kunst og musikk.

Wagners grunnleggende musikkestetiske syn går igjen i hele hans karriere. I starten jobbet han som dirigent blant annet i Riga i Litauen (1837), men på grunn av stor gjeld måtte han flykte derfra i 1839. Flukten gikk med båt, og tre ganger i løpet av reisen kom båten ut i forrykende storm. Da han søkte nødhavn på norskekysten, fikk Wagner høre sagnet om den flyvende hollender av norske sjømenn – sagnet som ble til handlingen i operaen med samme navn.

I begynnelsen av 1840-årene levde Wagner i Paris under meget vanskelige forhold både kunstnerisk og økonomisk. I 1842 flyttet han til Dresden, men hans deltagelse i politiske aktiviteter gjorde at han måtte flykte derfra til Sveits i 1849. Han slo seg ned i Zürich og ble boende der i ti år. Den første tiden gikk med til å utforme de musikkestetiske teoriene som etter hvert materialiserte seg i Das Gesamtkunstwerk.

I 1854 skjedde det en radikal endring av Wagners livssyn da han leste Arthur Schopenhauers bok Die Welt als Wille und Vorstellung. Boken gav Wagner en filosofisk avklaring som førte til at hans politiske opprørslyst måtte vike for det kunstneriske.

Wagner flyttet tilbake til Tyskland i 1862. I 1864 kom han under beskyttelse av kong Ludvig 2 av Bayern. Med stor og uvurderlig hjelp fra kongen begynte Wagner på byggingen av sitt operahus i Bayreuth nær München. Det skulle bygges nøyaktig etter hans egne tegninger og instruksjoner, slik at huset imøtekom alle kravene som hans Gesamtkunstwerk stilte. Operahuset i Bayreuth ble innvidd med uroppførelsen av Der Ring des Nibelungen 13. august 1876, der blant andre Edvard Grieg var til stede. Operahuset og de årlige Festspillene i Bayreuth er nærmest blitt en helligdom for alle tilhengere av Wagners kunst.

Wagner var gift to ganger. Først giftet han seg i 1836 med skuespillerinnen Christine Wilhelmine «Minna» Planer (1809–1866), og deretter med Franz Liszts datter Cosima Francesca (1837–1930) i 1870.

  • Die Feen (1833–1834)
  • Das Liebesverbot (1834–1836)
  • Rienzi (1837–1840)
  • Der fliegende Holländer (1840–1841)
  • Tannhäuser (1842–1845)
  • Lohengrin (1845–1848)
  • Tristan und Isolde (1857–1859)
  • Die Meistersinger von Nürnberg (1845–1867)
  • Parsifal (1864–1882)

Nibelungens ring:

  • Das Rheingold (1851–1854)
  • Die Walküre (1851–1856)
  • Siegfried (1851–1871)
  • Götterdämmerung (1848–1874)
  • Konsertouverture nr. 1 i d-moll (1831)
  • Konsertouverture nr. 2 i C-dur (1832)
  • Symfoni i C-dur (1832)
  • Siegfried-Idyll (1870)
  • Hyllingsmarsj til Ludwig II av Bayern (1864–1871)
  • Wesendonck-Lieder, fem sanger for sopran og klaver (1857–1858)
  • Sonate i B-dur, opus 1 (1831)
  • Sonate i A-dur, opus 4 (1832)
  • Sonate i Ass-dur, tilegnet Mathilde Wesendonck (1853)
  • Eine Pilgerfahrt zu Beethoven (1840)
  • Die Kunst und die Revolution (1849)
  • Das Kunstwerk der Zukunft (1849)
  • Das Judentum in der Musik (psevdonym 1850, fullt navn 1869)
  • Oper und Drama (1850–­1851)
  • Zukunftsmusik (1860–1861)
  • Mein Leben (fire bind 1870­–1880)
  • Dahlhaus, Carl: Richard Wagner’s Music Dramas. Cambridge University Press 1979.
  • Saffle, Michael: Richard Wagner: A guide to research. Psychology Press New York 2002.
  • Brener, Milton: Richard Wagner and the jews. Jefferson, N. C. and McFarland & Co. 2006.
  • Millington, Barry: The New Grove Guide to Wagner and His Operas. Oxford University Press 2006.
  • Carr, Jonathan: The Wagner Clan, Faber & Faber London 2007.
  • Deathridge, John: Wagner Beyond Good and Evil. Berkeley: University of California Press 2008.
  • Grey, Thomas S.: The Cambridge Companion to Wagner. Cambridge University Press 2008.
  • Nebelong, Henrik: Richard Wagner: Liv, værk, politik. Forlaget Vandkunsten København 2008.
  • Fischer, Jens Malte: Richard Wagner und seine Wirkung. Zsolnay-Verlag Wien 2013.
  • Scruton, Roger: The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner’s Ring of the Nibelung. The Overlook Press, 2017.
  • Wagner Journal (musikkvitenskapelig tidsskrift).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.