Richard Wagner. I likhet med mange andre fremstillinger av Wagner viser tegningen ham med yndlingshodeplagget, en vid beret i mørk fløyel, som signaliserer både folkelighet og kunstnerisk ambisjon.

Fri. fri

Richard Wagner, tysk komponist, den fremste skikkelsen innen tysk opera i andre halvpart av 1800-tallet. Wagners operaer ble sett på som svært moderne og kontroversielle i sin samtid. De hadde stor betydning for operaformen langt ut over Tyskland. Wagner utviklet et nytt musikkdrama – Das Gesamtkunstwerk – der tekst, musikk, det dekorative og det sceniske går opp i en høyere estetisk enhet hvor summen er større enn de enkelte delene.

Wagner kom til å øve en svært stor innflytelse på store deler av vestens kulturliv til langt inn på 1900-tallet – både komponister, teaterfolk, malere og forfattere ble påvirket. Wagners lineær-kromatiske stil – tydeligst i Tristan og Isolde– har preget store deler av den senere musikk. I Tristan og Isolde er funksjonsharmonikken bragt til et punkt der tonaliteten går mot oppløsning.

Wagner var både selvbevisst og selvopptatt og anså seg for ikke bare å være genial komponist og dikter, han så seg selv også som en viktig filosof og politisk reformator. Han kom på kant med svært mange og for sin politiske virksomhet måtte han rømme landet. I tillegg hadde han et svært anstrengt forhold til mange av sine komponistkollegaer.

Nøye forbundet med den musikalske siden av hans virksomhet er den inflytelse hans litterære produksjon kom til å få på tidens åndsliv. Svært omdiskutert er hans bok Das Judentum in der Musik med et antisemittisk innhold som nazistene kom til å sette høyt. Wagner var i tillegg Adolf Hitlers favorittkomponist. Til dette bildet hører imidlertid at Wagner hadde flere gode venner som var jøder, for eksempel pianisten Joseph Rubinstein og dirigenten Herman Levi. Man skal heller ikke glemme at han nektet å skrive under på protestskrifter mot jødenes rettigheter, protestskrifter som sirkulerte i Wagners egen samtid.

Wagners verkliste er omfattende, Wagners-Werk-Verzeinichs nevner 113 verk med smått og stort. Men det er først og fremst hans 13 operaer som er mest kjent og som fremdeles holder seg på repertoaret: Den flygende Hollender, Tannhäuser, Lohengrin, de fire operaene i Nibelungens Ring, Tristan og Isolde, Mestersangerne i Nürnberg samt Parsifal er de mest kjente.

Wagners første operaforsøk, Die Hochzeit, i 1832 ble ikke fullført. Hans andre opera, Die Feen,ble fullført, men uroppført først etter hans død. Dette er en typisk tysk romantisk opera i Carl Maria von Webers stil. I 1835 fulgte Das Liebesverbot, en opera i imitert italiensk Donizetti-stil helt ulikt alle andre av Wagners operaer. De tre nevnte operaene har imidlertid en sak felles: han skrev selv librettoene, noe han fortsatte med i alle sine senere operaer. Hans første operaer oppnådde ingen egentlig suksess. De neste fire bærer imidlertid i seg kimen til Wagners videre utvikling. Rienzi er skrevet som en ”grand opera” for Paris og som et forsøk på å være mer meyerbeersk enn Meyerbeer selv. Operaen ble en suksess da den ble satt opp i Dresden 1842. I partituret fins mange antydninger om den Wagner som skulle komme.

Den flyvende Hollenderkom i 1843 og var også en relativt tradisjonell opera i Weber-tradisjonen. Handlingen i Hollenderen foregår i Norge. Både Rienziog Hollenderen ble uroppført i Dresden, og den suksess som de operaene hadde, førte til at Wagner ble ansatt som direktør for operaen i Dresden.

I Hollenderen finner man elementer som Wagner kom til å utvikle i de senere operaene: librettoen baserer seg på en legende, handlingen skjer med et opprørt hav som bakgrund og dramaet får sin oppløsning ved at helten reddes ved den selvoppofrende kjærlighet som Senta, den kvinnlige hovedperson, viser.

Sentas ballade er sentral i operaen og motiv herfra finnes i ouverturen, i skildringen av stormen og i de kontrasterende motiv i fremstllingen av forbannelse og frelse. Tema fra balladen finnes også flere andre steder i operaen, men ikke på en så gjennomført og systematisk måte som i de senere operaene.

I Tannhäuser,som ble oppført i Dresden 1845, forsterker Wagner det følelsesmessige uttrykk i fremstllingen av synd og nåde med sterkere bruk av harmoniske og orkestrale virkemidler. I tillegg anvender han tematisk gjentagelse meget effektivt samt en deklamatorisk og fleksibel ariosopreget melodilinje.

Lohengrin, den siste toneangivende tyske romantiske opera, ble komponert 1845–1848 og går videre på den vei Tannhäuser hadde påbegynt. Handlingen baseres på middelaldersk folklore og legende, men Wagners behandling av stoffet er en generell fordypning av det symbolske innholdet, mer enn i de foregående operaene. Musikken har betydelig mindre av oppdelte avsnitt enn tidligere, den har et mer strømmende preg enn i Tannhäuser med betydelig lengre sammenhengende avsnitt.

Den arioso-deklamatoriske melodilinjen får ennda større plass og den tematiske gjentagelse er utviklet videre. Tonaliteten har fått større betydelse – Lohengrins toneart er A-dur, Elsas er Ass-dur eller Ess-dur, mens de ondskapsfulle personer har fiss-moll som hovedtoneart. Det er påfallende at musikken har lite av kromatikk, den er i hovedsak diatonisk med modulasjoner vanligvis til mediantplanet.

I 10 år fra 1849 oppholdt Wagner seg som flyktning i Sveits. Her forfattet han i 1849 Das Kunstwerk der Zukunft og i 1850–1851 Oper und Drama, to verk der han formulerer sitt grunnleggende syn på opera som drama. I pakt med dette komponerte han under oppholdet i Sveits Rhingullet (1854) og Valkyrien (1856) samt deler av Siegfried. Alle tre er del av Nibelungens Ring.Den siste av de fire operaene i Ring-syklusen er Ragnarokk (Die Götterdämmerung) som forelå ferdig i 1874. Før dette hadde han 1857–1867 komponert Tristan og Isolde og Mestersangerne i Nürnberg 1862–1867. Hans siste opera, Parsifal, forelå først i 1882.

De fire operaene som inngår i Nibelungens Ring har sin opprinnelige bakgrunn i at Wagner i 1848 avsluttet en operalibretto han kalte Siegfrieds død, en opera som i omarbeidet form forelå som Ragnarokk (Die Götterdämmerung) i 1874. Etter å ha gjort ferdig librettoen til Siegfrieds død i 1848 fant Wagner ut at det var nødvendig å berette Siegfrieds egen historie. Men ikke bare det, det var også nødvendig å gå tilbake til Siegfrieds opprinnelse noe som førte til at det i tillegg var nødvendig å klargjøre den ytre sammenheng i historien om Siegfried. Slik oppsto de fire operaene som utgjør Nibelungens Ring.

Handlingen i Tristan og Isolde omhandler hovedpersonene i en meget utbredt fransk middelalderfortelling. Sagnene om Tristan finnes i også i engelsk, spansk, italiensk, gresk og slavisk litteratur. Opprinnelig stammer stoffet fra Irland. Kjernen i handlingen er i forkortet form: Tristan er kongesønn og blir av sin onkel, kong Marke, sendt til Irland for på hans vegne å beile til prinsesse Isolde. Men ved en feiltagelse drikker Tristan og Isolde en kjærlighetsdrikk som Isoldes mor har blandet til Marke og Isolde. Tristan og Isolde blir lidenskapelig forelsket i hverandre. Marke gifter seg imidlertid med Isolde, men hun bedrar ham med Tristan. De blir oppdaget og Tristan jages bort.

De tidligste skisser til Mestersangerne i Nürnberg, Wagners eneste komiske opera, stammer fra 1845, året da Tannhäuser ble uroppført. Likheten i handlingen gjorde at Wagner kom på idéen å behandle mestersanger-stoffet som et komisk vedheng til det tragiske drama som handlingen om minnesangeren Tannhäuser er. Det var først i 1867 at Mestersangerne i Nürnberg forelå ferdig.

Handlingen i Parsifal – Wagners libretto bygger på Wolfram von Eschenbachs versroman fra 1200–1210 – har som basis den kristne legenden om at Josef av Arimatea samlet Jesu blod i et beger (Graal). Graal-begeret sammen med spydet som gjennomborret Jesu side oppbevares av riddere på slottet Montsalvat i Spania. Gjenstandene var hellige og skulle gi evig liv til ridderne. Handlingsforløpet i Parsifal er statisk og domineres av et religiøst alvor.

Wagners idé om det han kalte das Gesamtkunstwerk – noe som løst kan oversettes til allkunstverket – søker enhet mellom drama og musikk – tekst, musikk, det dekorative og det sceniske søkes realisert i en høyere enhet. Den dramatiske handling får et indre og ytre uttrykk: det indre uttrykk er orkestrets område, mens teksten, de sungne ord, er handlingens ytre uttrykk. Dermed blir orkester og sang likestilt i den musikalske handling – sangen blir del av den polyfone stemme-veven. Musikken forløper kontinuerlig gjennom hver akt, uten oppdeling i resitativer eller arier. Dette er en utvikling som foregår over tid og er tydligst i Nieblungens Ring, Tristan og Isolde og Parsifal.

Wagner skaper enhet og indre sammenheng i handlingen ved i hovedsak to midler. Det første er det såkalte ledemotivet (leitmotif), et slags musikalsk kjennetegn eller musikalsk-tematisk motiv som første gang det opptrer i musikken knyttes til en person, en bestemt handling eller objekt. Betegnelsen ”ledemotiv” er ikke oppfunnet av Wagner, men hans anvendelse av motivet gjør at det knyttes til hans verk, først og fremst operaene som inngår i Nieblungens Ring. Motivene, som er beskrevet som en slags ”magneter som tiltrekker seg mening”, får betydning ved at det kan oppptre på forekjellige steder senere i operaen og har da til hensikt å minne om personen det er knyttet til uten at personen er nærværende i handlingen rent fysisk. Wagner varierer, utvikler og transformerer ledemotivene i pakt med handlingens drama og følelsesmessige uttrykk, de naturstemninger som skildres, de egenskaper, ideer og symboler som beskrives. Karakteristisk for ledemotivene er at de er korte og konsise og intimt og tett knyttet til handlingsforløpet.

Det andre midlet for å skape enhet og indre sammenheng er den formstruktur Wagner benytter. Aktene er gitt en bestemt form. Som regel handler det om AAB-formen, den såkalte bar-formen, eller ABA-formen eller bueformen. Formforløpet er i disse store og lange operaene så omfattende at formen egentlig bare lar seg utlese rent analyttisk – det er en ikke umiddelbar hørbar form det handler om.

Wagners estetiske og politiske skrifter, som omfatter mange tusen sider, gjorde ham i høyeste grad kontroversiell. Hans litterære produksjon omfatter teaterstykker, anmeldelser, kulturanalyse, ideer om oppførelse- og komposisjonsspraksis, memoarer, debattartikler og uttalelser om tysk nasjonalisme der et sterkt innslag av antisemittisk tankegods gjør seg gjeldende. Nazistene hentet inspirasjon fra Wagners skrift Das Judentum in der Musik (Jødedommen i musikken), og skriftet ble en betydelig inspirasjonskilde for Adolf Hitler som hver sommer fra 1933 til 1939 var til stede ved Bayreuth-festivalen.

Wagner ble født i Leipzig 22. mai 1813. I barndommen og tidligste ungdomsår tok han inntrykk av flere av sine eldre søstre som ble skuespillere og operasangerinner. Unge Wagner var imidlertid ingen ivrig skoleelev ved Kreuzschule i Dresden og Nicholaischule i Leipzig. Derimot var han en ivrig konsertgjenger, lærte selv i spille klaver og studerte kompoisisjon på egenhånd. Han studerte et halvt års tid komposisjon for Theodor Weinlig, kantor ved Thomasskolen. Hans virkelige skolering bestod av egne studier av de store mestres verker, fremfor alt Beethovens kvartetter og symfonier. I 1833 fikk han oppført sin egen symfoni i C-dur på en av Gewandhaus-konsertene. Tidlig på 1830-tallet begynte han også å skrive om kunst og musikk.

Gjennom hele karrieren eksemplifiserer hans musikk hans grunnleggende musikkestetiske syn. Han virket til å begynne med som dirigent blant annet i Riga i Litauen 1837, men på grunn av stor gjeld måtte han flykte derfra i 1839. Flukten gikk med båt og tre ganger i løpet av reisen kom båten ut i forrykende storm. Da man søkte nødhavn på norske-kysten fikk Wagner av norske sjømenn høre sagnet om den flyvende hollenderen, sagnet som ble til handlingen i operaen av samme navn.

I begynnelsen av 1840-årene levde Wagner i Paris under meget vanskelige forhold kunstnerisk og ekonomisk. I 1842 flyttet han til Dresden, men hans deltagelse i politiske aktiviteter gjorde at han måtte flykte derfra til Sveits i 1849. Han slo seg ned i Zürich og ble boende der i 10 år. Den første tiden gikk med til å utforme de musikkestetiske teorier som etterhvert materialiserte seg i Das Gesamtkunstwerk.

I 1854 skjer det en radikal endring av Wagners livssyn da han leste Schopenhauers bok Die Welt als Wille und Vorstellung. Den filosofiske avklaring som boken skapte, ga som resultat at hans politiske opprørslyst helt måtte vike for et det kunstneriske.

I 1862 flyttet han tilbake til Tyskland. I 1864 kom han under beskyttelse av kong Ludwig II av Bayern, og med stor og uvurderlig hjelp fra kongen begynte Wagner på byggingen av sitt operahus i Bayreuth nær München. Det skulle bygges nøyaktig etter hans egne tegninger og instruksjoner slik at huset skulle imøtekomme alle de krav som hans Gesamtkunstwerk stilte. Operahuset i Bayreuth ble innvidd i 1876 med uroppførelsen av Der Ring des Nibelungen 13. august. Edvard Grieg var til stede ved uroppførelsen. Operahuset er nærmest blitt en helligdom for alle tilhengere av Wagners kunst.

Wagner var gift to ganger, først med skuespillerinnen Minna Planer (1809–1866) i 1836, deretter giftet han seg i 1870 med Franz Liszts datter Cosima (1837–1930).

  • Die Feen (1833/34)
  • Das Liebesverbot (1834–1836)
  • Rienzi (1837–1840)
  • Der fliegende Holländer (1840–41)
  • Tannhäuser (1842–1845)
  • Lohengrin (1845–1848)
  • Tristan und Isolde (1857–1859)
  • Die Meistersinger von Nürnberg (1845–1867)
  • Parsifal (1864–1882)

Nibelungens ring:

  • Das Rheingold (1851–1854)
  • Die Walküre (1851–1856)
  • Siegfried (1851–1871)
  • Götterdämmerung (1848–1874)
  • Konsertouverture nr. 1 i d-moll (1831)
  • Konsertouverture nr. 2 i C-dur (1832)
  • Symfoni i C-dur (1832)
  • Siegfried-Idyll (1870)
  • Hyllningsmarsj til Ludwig II av Bayern (1864–1871)
  • Wesendonck-Lieder, fem sanger for sopran og klaver (1857–1858)
  • Sonate i B-dur, op. 1 (1831)
  • Sonate i A-dur, op. 4 (1832)
  • Sonate i Ass-dur, tilegnet Mathilde Wesendonck (1853)
  • Wagner, Richard: Eine Pilgerfahrt zu Beethoven (1840)
  • Wagner, Richard: Kunst und Revolution (1849)
  • Wagner, Richard: Das Kunstwerk der Zukunft (1849)
  • Wagner, Richard: Das Judentum in der Musik (psevdonym 1850, fullt navn 1869)
  • Wagner, Richard: Oper und Drama (1850­1851)
  • Wagner, Richard: Zukunftsmusik (1860–1861)
  • Wagner, Richard: Mein Leben (4 bd. 1870­–1880)
  • Dalhaus, Carl: Richard Wagner’s Music Dramas. Cambridge 1979.
  • Saffle, Michael: Richard Wagner: a guide to research.New York 2002.
  • Brener, Milton: Richard Wagner and the jews. Jefferson, N. C., 2006.
  • Millington; Barry: The New Grove Guide to Wagner and His Operas. New York 2006.
  • Carr, Jonathan: The Wagner Clan, London 2007.
  • Deathridge, John: Wagner Beyond Good and Evil. Berkeley 2008.
  • Grey, Thomas S.: The Cambridge companion to Wagner. Cambridge 2008.
  • Nebelong, Henrik: Richard Wagner: liv, værk, politik.København 2008.
  • Fischer, Jens Malte: Richard Wagner und seine Wirkung. Wien 2013.
  • Scruton, Roger: The Ring of Truth: The Wisdom of Wagner’s Ring of the Nibelung. Overlook Press 2017.
  • Wagner Journal (musikkvitenskapelig tidskrift).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.