Kvinnelitteratur, i videste forstand litteratur skrevet av kvinner, om kvinner og for kvinner i den betydning at kvinners situasjon, spesielt som undertrykte i et mannssamfunn, blir beskrevet ut fra et kvinnesynspunkt og med kvinner som målgruppe. Begrepet står sentralt i 1970- og 1980-årenes litterære og litteraturkritiske debatt og er blitt aktualisert gjennom den økende interessen for kvinnesak og likestillingsproblematikk. Kvinnelitteraturen kan synes å ta for seg områder og erfaringer, ofte fra privatsfæren, som mannlige forfattere har vist liten interesse for. Som sjanger-betegnelse kan kvinnelitteraturen vise seg vanskelig å avgrense, men som betegnelse for en ofte oversett del av litteraturen har begrepet en klar og viktig funksjon.

Viktig i forskningen omkring kvinnelitteratur er påvisningen av at betydelige kvinnelige forfattere er blitt «glemt» av litteraturkritikken og litteraturhistorien, og hvilke mekanismer som kan forklare det. I tillegg har en viktig del av kvinnelitteraturforskningen vært mer språkorientert, med undersøkelser av forholdet mellom kjønn og språk og av en egen form for kvinnelig skrift. Med utgangspunkt i psykoanalytiske teorier har det særlig på fransk grunn utviklet seg en sterk og teoretisk avansert feministisk litteraturforskning, med navn som Julia Kristeva, L. Irigeray og Hélène Cixous. Se også feministisk litteraturteori

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.