Giuseppe Verdi (1886)
Giuseppe Verdi (1886). Av /La Galleria Nazionale Roma. Falt i det fri (Public domain)

Giuseppe Verdi

Faktaboks

Giuseppe Verdi
Giuseppe Fortunino Francesco Verdi
Uttale
vˈerdi
Født
10. oktober 1813, Le Roncole i kommunen Busseto i provinsen Parma
Død
27. januar 1901, Milano
Giuseppe Verdi, ca. 1870

Giuseppe Verdi, ca. 1870

Giuseppe Verdi, ca. 1870
Av .

Artikkelstart

Giuseppe Verdi var en italiensk komponist. Verdi regnes som en av verdens aller fremste operakomponister og komponerte i alt 28 operaer mellom 1839 og 1893; berømt er også hans «Messa di requiem» fra 1874. Til disse kommer noen få kirkelige verk, noen få sanger og en strykekvartett.

Verdi ble i tillegg et av Italias store nasjonalsymboler, tydeliggjort med det patriotiske utropet «Viva Verdi» som betyr «Viva Vittore Emanuel Re d’Italia» – «Lenge leve Viktor Emanuel, Italias konge».

Verdis skapende operavirksomhet skjedde med den italienske operatradisjonens svært høye status som bakgrunn. Den ofte konfliktfyllte motsetning mellom den enkelte kunstner og kultursamfunnet eksisterte praktiskt talt ikke i det italienske samfunnet.

Den komponisten Verdi beundret mest av alle og tok sterkest inntrykk av, var Ludwig van Beethoven. Samtidig så han også forbilder hos de førende komponistene i den italienske operatradisjonen. Han viser i tillegg påvirkning fra Giacomo Meyerbeers harmonikk og Meyerbeers bruk av orkestret.

Estetikk

Den italienske operatradisjonens betydning

I Verdis operaer finner man intet radikalt utviklingsbrudd eller nye grunnleggende teorier slik man kan finne i tysk og fransk operatradisjon. I stedet fremstår den italienske operatradisjonen som en ubrutt utvikling der Verdis operaer representerer en forfinet utvikling av mål og midler med en utvikling som resulterer i en perfeksjon som senere tider ikke har klart å overtreffe. Verdi skaffet den italienske og europeiske operatradisjonen en dynamikk og vitalitet som mer eller mindre hadde manglet.

De nasjonale temaer

Politisk tegning med påskriften «Viva Verdi»

Operaen Nabucco (1842) hadde konflikten mellom Italia og Østerrike som bakteppe. Verdi var aktiv i kampen for et forent Italia, og Nabucco var en skjult kritikk av Østerrike, som hadde stor innflytelse på de italienske småstatene. Verdis navn ble senere brukt i agitasjonen for uavhengighet: slagordet «Viva Verdi» var både en hyllest til Verdi og en forkortelse for Viva Vittorio Emanuele Re D’Italia ('Leve, Viktor Emmanuel, Konge av Italia'). Tegning fra 1850-årene.

Hovedtemaet i mye av den italienske operatradisjonen handler om nasjonale temaer. Her var Verdi kompromissløs – hans hoveoppfatning var at en nasjon skulle dyrke den musikken som springer ut av sitt eget lands nasjonale musikk. Allerede i flere av hans tidligste operaer finner man korpartier som mer eller mindre er fordekt patriotisme der kampen for nasjonal enhet og mot utenlandsk dominans kan merkes.

Musikk-estetiske grunntrekk

Verdis stil og kunstnerisk uttrykksform er kraftig og meget dramatisk med en rik melodisk overdådighet som hovedsak, blodfull, lidenskapelig, ærlig og direkte. Han gikk ikke av veien for å bli oppfattet som musikalsk vulgær. Hans hovedsak var at musikken måtte være intens, karakterfull, sann, direkte og så virkningsfull som mulig. Her ligger hemmeligheten til Verdis musikks brede appell; hans musikk er musikk for det brede publikum.

Verdi og Wagner

Verdi hadde ambivalente holdninger til Wagner — han kunne beundre Wagners musikk, men tok avstand fra Wagners teorier. Og Verdis utgangspunkt er essensielt forskjellig fra Wagners. Hos Wagner ligger den sentrale betydning i orkestret. Hos Verdi er sangstemmene det sentrale. Sangstemmene står ikke i en spesiell stilling hos Wagner, hos Verdi er sangstemmen det avgjørende melodibærende element — melodien har de rikeste uttrykksmidlene. Verdi ville aldri, slik Wagner gjorde, kunne flytte hendelsenes sentrum fra scenen ned i orkestergraven. Verdis kjærlighet til sangen var altfor inngrodd og hevdvunnet til å kunne gjøre noe lignende. Mens sangstemmen er stillet på lik linje med de andre musikalske elementene hos Wagner, er den stadig strømmende melodiske vokallinjen hovedsaken hos Verdi og orkestersatsen er utarbeidet med stor omtanke og nøyaktighet for å tjene og fremheve vokallinjen.

Librettoenes betydning

Verdi var meget nøye med de tekstene han skulle sette musikk til. Hans krav til librettoene var at innholdet skulle beskrive sterke følelser og inneholde kraftfulle kontraster. Et absolutt krav var at handling måtte vise en tydelig fremdrift.

Til forskjell fra den romantiske og mytologiske symbolismen man finner i Tyskland og den orkestrale og kormessige prakten som preger fransk opera, viser Verdis operaer et musikalsk ildfullt og lidenskapelig uttrykk. I det menneskelige drama som en Verdi-opera er, vokser den fabelaktige melodikken ut av en psykologisk innsikt der tekstens handling hovedsakelig tjener til å utvikle og fremheve den stadig strømmende melodiske og sangbare linjen. På grunn av handlingens krav til forståelig progresjon finner man derfor i Verdis operaer langt mindre av den markante og tydlige oppdelingen i resitativ, arier og ensemble-avsnitt som man ofte finner i eldre operaer. Verdi søker å binde over slike oppdelinger for at operaen skal danne en langt mer sammenhengende enhet enn tidligere operaer.

Verdis tre perioder

Det er vanlig å inndele Verdis operaer i tre perioder – den første går fra 1839 frem til 1853 med «Il trovatore» («Trubaduren») og «La traviata», den andre går til og med «Aïda» i 1871, mens den siste omhandler bare to operaer, nemlig «Otello» i 1887 og «Falstaff» i 1893. Bortsett fra den tidlige komiske operaen «Un giorno di regno» fra 1840, som ble en ren fiasko, og «Falstaff», som også var en komisk opera, er alle Verdis operaer av det dramatiske slaget.

Første periode

Den første perioden strekker seg frem til «Trubaduren», en av Verdis mest populære operaer. De mest typiske og viktigste trekkene i Verdis tidligste operaer er å finne i «Trubaduren». Særlig karakteristisk for operaene i denne perioden er et musikalsk-følelsesmessige uttrykk av det mer enkle og opprinnelige slag, noen ganger til og med omtalt som uforedlet eller ubearbeidet.

I tillegg er de tidlige operaene kjent for sine korpartier — «Nabucco» (1842), «I Lombardi» (1843), «Giovanna d’Arco» (1845) og «La battaglia di Legnano» (1849). Allerede i «Luisa Miller» fra 1849 kan man begynne å ane en gradvis utvikling i Verdis personkarakteristikk — personligheten tegnes med en finere psykologisk tydelighet og de musikalske emosjoner blir tegnet mer forfinet enn tidligere. I «Rigoletto» fra 1851 blir personkarakteristikken forsterket og den dramatiske enheten gradvis enda tydeligere.

Andre periode

Med «La traviata» skaper Verdi en tydeligere intim atmosfære enn tidligere. I tillegg får melodikken et nytt uttrykk med et mer smidig og mer uttrykksfullt arioso, et fenomen som Verdi utviklet videre i «Otello».

I den andre perioden blir Verdis operaer mindre frekvent. Mellom de 14 årene mellom 1839 og 1853 komponerte han hele 18 operaer, mens han i de 18 årene som ligger mellom 1853 og 1871 bare komponerte ni. I disse 18 årene foretok han en forsiktig eksperimentering: solo-, ensemble- og korpartier ble friere anvendt i den dramatiske oppbygningen, harmonikken ble dristigere, mens orkestret og instrumentasjonen anvendes med større omhu og blir mer egenartet og typisk for Verdi.

I «Un ballo in maschera» («Maskeradeballet») og «La forza del destino» («Skjebnens makt») anvender han i tillegg et fenomen som han hadde anvendt allerede i «Rigoletto». Fenomenet ble brukt av en hel rekke andre operakomponister på 1800-tallet, nemlig det å bruke ett eller flere gjenkjennelsesmotiv på avgjørende punkter i handlingen for å forsterke den dramatiske og musikalske sammenhengen. Verdi anvender denne teknikken med stor effekt. I «Aïda» er det som om han samler sammen de viktigste utviklingstrekkene fra den andre perioden i én og samme opera.

Tredje periode

Giuseppe Verdi, 1886

Giovanni Boldinis maleri fra 1886 er kanskje det mest kjente portrettet av Verdi.

Av /La Galleria Nazionale, Roma.

Den tredje perioden strekker seg over bare seks år, med «Otello» fra 1887 til «Falstaff» fra 1893.

«Otello» kan synes å skille seg fra de tidligere operaene ved at hver enkelt akt nærmest er en eneste sammenhengende musikalsk enhet. Men de nærmest umerkelige overgangene er likevel å finne, det er bare det at den melodiske bevegelse sammen med orkestrets sammenbindende effekt gjør overgangene nesten ikke merkbare; solo-, ensemble- og korpartier kjedes sammen på et subtilt vis. Harmonikken, instrument- og orkesterbruken forblir levende og dynamisk uten at det melodiske og det sanglige blir uforståelig eller vanskelig å oppfatte.

Verdi avslutter sine operaer med «Falstaff», en komisk opera der de språklige kvikkhetene kombineres med en forfinet og variert orkesterbakgrunn og avslutter med en fuge med teksten «tutto nel mondo è burla» – «verden er en spøk, alle mennesker er dumme».

Biografi

Barn og ungdom og de første musikkstudiene

Guiseppe Verdi ble født i Le Roncole i kommunen Busetto der hans far drev et lite vertshus og der hans slekt hadde vært bønder i mange generasjoner.

Hans foreldre oppdaget tidlig at Guiseppe var musikalsk og kjøpte et gammelt piano til ham. Tre år gammel fikk han musikkundervisning hos organisten Pietro Baistrocchi i Le Roncole. Her ble Guiseppe antatt som korgutt i kirken og ti år gammel fikk han ansettelse som organist i kirken. For pengene han tjente, betalte han sin skolegang ved jesuittskolen i Busseto. Verdi fikk fortsette sine musikkstudier hos musikklæreren ved skolen, domorganisten Ferdinando Provesi. Provesi ledet musikkskolen, byens blåseorkester og byens filharmoniske selskap og Verdi ble medlem av selskapet og komponerte etter hvert musikk for det filharmoniske selskapet.

De videre musikkstudiene

I Busseto ble Verdi klaverlærer hos kjøpmannen Antonio Barezzi som i tillegg også ansatte ham i Barezzis forretning. Etter en tid ble Verdi forlovet med Barezzis datter, Margherita. Barezzi ordnet så Verdi i 1832 fikk et musikkstipendium og dro sammen med Margherita til Milano. Men Verdi kom ikke inn på konservatoriet i Milano. I stedet fikk han studere komposisjon privat i tre år hos Vincenzo Lavigna en elev av Paisiello. Med Lavigna fikk Verdi studere eldre italiensk musikk og nyere og samtidig tysk musikk. I Milano besøkte han dessuten La Scala-operaen så ofte han kunne. Dette ga ham god kunnskap om opera, operaoppførelser og ikke minst om italiensk operatradisjon. I 1834 flyttet Verdi og Margherita tilbake til Busetto. Innen han flyttet fikk han en ikke ubetydelig suksess som dirigent på Teatro Filodrammatico med Joseph Haydns «Skapelsen».

«Oberto» den første operaen — en liten suksess fulgt av stor tragedie og fiasko

Tilbake i Busetto giftet Verdi seg i 1836 med Margherita. Han ble leder for Busettos filharmoniske selskap og begynte å komponere for byens blåseorkester. Han begynte også å skrive på en opera, «Rocester», en opera som trolig er blitt innlemmet i «Oberto» og som Verdi forgjeves forsøkte å få antatt ved teatret i Parma.

I 1839 flyttet Verdi tilbake til Milano og mot slutten av året ble hans «Oberto» fremført med såpass suksess at impresarioen Bartolomeo Merelli (1794–1879) skrev kontrakt med ham for flere nye operaer. I september 1840 uroppførte han sin første av disse med tittelen «Un giorno di regno». Operaen ble imidlertid en fiasko. Verdi komponerte operaen under en av sine aller vanskeligste perioder – hans første barn døde i 1838, hans andre i 1839 og Margherita døde i 1840. Tragedien holdt på å slå bena under ham og han var i ferd med å forlate komponistkarrieren.

Nøkkelen til Verdis publikumsuksess

Karikatur av Verdi, 1859
Karikatur av Verdi fra Vanity Fair, 15. februar 1879.
Av /Vanity Fair.

Den som klarte å få ham på andre tanker, var impresarioen Merelli som ga han librettoen til «Nabucco» av Temistocle Solera (1815–1878). Tekstens patriotiske tema tente Verdi så til de grader at «Nabucco» ble ferdig på kort tid og resulterte i stor suksess på La Scala under karnevalssesongen i 1842.

Verdi har fortalt hvordan Soleras tekst forvandlet seg til musikk i ham. Da han leste teksten, falt hans øyne blant annet på strofen 'Va, pensiero, sull'alli dorate...' (‘Far tanker, på gyllne vinger’) — den strofen som innleder korpariet på det berømte «Slavekoret». «Jeg leser ett avsnitt, jeg leser to, men fast bestemt på ikke lenger å komponere, lukket jeg tekstboken og gikk til sengs. Men jeg klarer ikke å slippe ‘Nabucco’, jeg ligger våken, jeg står opp og begynner å lese librettoen på nytt, ikke bare en gang, nei to, tre, flere ganger. Om morgenen har jeg lært teksten utenat.»

«Nabucco» er fortellingen om det israelske folkets lengsel tilbake til Jerusalem under det babylonske fangenskapet. Allerede ved premieren, som ble en enorm suksess, forstod man at de undertrykte israelerne representerte det italienske folket og babylonerne de okkuperende østerrikerne.

Nøkkelen til Verdis store suksess ligger i at hans tekster kan forstås enkelt og direkte som nasjonale, politiske eller psykologiske temaer. De fremste operahusene var etter dette villige til å sette opp hans operaer, og fra og med «I Lombardi» fra 1843 og «Ernani» og «I due Foscari» fra 1844 ble Verdi oppfattet som den ledende komponisten blant Italias yngre operakomponister.

Komponist, bonde og mesen

I 1848, det såkalte revolusjonsåret, befant Verdi seg i Paris. Bortsett fra flere reiser – Verdi arbeidet i perioder i Paris — gikk tiden med komponering i tillegg til å være bonde. Hans suksesser ga ham gode inntekter.

Han levde på denne tiden sammen med sangerinnen Guiseppina Strepponi (de giftet seg først i 1859). I 1849 slo de seg ned på eiendommen Sant’Agata i nærheten av Busseto. Her fant Verdi arbeidsro. Roen resulterte i noen av hans mest berømte operaer — «Rigoletto» i 1851 og «Trubaduren» og «La traviata» begge fra 1853.

Neste omfattende verk ble «Un ballo in Machera» («Maskeradeballet»), operaen om mordet på Gustav III, fra 1859. De neste større verk ble «La Forza del Destino» («Skjebnens makt») fra 1862, «Don Carlos» og «Aida» fra henholdsvis 1867 og 1871. Verdi avsluttet sin operavirksomhet med to mesterverk – «Otello» fra 1887 og «Falstaff» fra 1893.

I sine senere år viste Verdi stor interesse for kirkemusikk – særlig ble han opptatt av Palestrinas (1525–1594) musikk og i «Quatro Pezzi sacri» fra 1889–1897 fremstår Verdi som en polyfoniens mester.

Et omfattende utviklingsprogram på på sin Sant’Agata-eiendom gjorde Verdi til en viktig godseier. Når han var på reise, sendte han hjem detaljerte instrukser om hvordan jordbruket skulle behandles. I tillegg ga han bøndene på naboeiendommene gode råd og viste dem om hvordan et rasjonelt jordbruk skulle drives. Selv var han stadig på markedet for å ta ut livdyr.

I tillegg grunnla Verdi veldedighetsstiftelser — den aller viktigste og mest kjent er «Casa di Riposo per Musicisti», et hjem for pensjonerte musikere, en institusjon som fremdeles er i full virksomhet i Milano den dag i dag.

Verdis operaer

  • Oberto, conte di San Bonifacio, (Oberto, greve av San Bonifacio) libretto Antoni Piazza (1839)
  • Un giorno di regno, ossia il finto Stanislao (Konge for en dag eller Den falske Stanislav), libretto Felice Romani (1840)
  • Nabucco, (Nebukanesar) libretto Temistocle Solera (1842)
  • I Lombardi alla prima crociata (Lombarderne i det første korståget), libretto Solera (1843)
  • Ernani, libretto Francesco Maria Piave (1844)
  • I due Foscari (De to Foscari), libretto Piave (1844)
  • Giovanna d’Arco (Jeanne d’Arc), libretto Solera (1845)
  • Alzira, libretto Salvadore Cammarano (1845)
  • Attila, (Hunnerkongen Attila), libretto Solera (1846)
  • Macbeth, libretto Piave (1847)
  • I masnadieri (Røverne), libretto Andrea Maffei (1847)
  • Jérusalem, libretto Alphonse Royer og Gustave Vaëz (1847)
  • Il Corsaro (Korsaren), libretto Piave (1848)
  • La battaglia di Legnano, (Slaget ved Legnano) libretto Cammarano (1849)
  • Luisa Miller, libretto Cammarano (1849)
  • Stiffelio, libretto Piave (1850)
  • Rigoletto, libretto Piave (1851)
  • Il trovatore (Trubaduren), libretto Cammarano (1853)
  • La traviata, libretto Piave (1853)
  • I vespri siciliani (Den sicilianske aftensangen), libretto Eugène Scribe (1855)
  • Simon Boccanegra, libretto Piave (1857)
  • Aroldo, libretto Piave (1857)
  • Un ballo in maschera (Maskeradbalen), libretto Antonio Somma (1859)
  • La forza del destino (Skjebnens makt), libretto Piave (1863)
  • Don Carlos, libretto Joseph Méry og Camille du Locle (1867)
  • Aïda, libretto Antonio Ghislanzoni (1871)
  • Otello, libretto Arrigo Boito (1887)
  • Falstaff, libretto Boito (1893)

Utvalgte andre verk av Verdi

  • Seks sanger (1838)
  • Seks sanger (1845)
  • Strykekvartett (1873)
  • Messa da requiem (1874)
  • Quattri pezzi sacri:
  • Ave Maria, for blandet kor (1889)
  • Laudi alla Vergine Maria, for firestemt damekor (1887)
  • Te Deum, for dobbeltkor og orkester (1896)
  • Stabat Mater, for kor og orkester (1897)

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Balthazar, Scott L., red.: The Cambridge companion to Verdi, 2004, isbn 0-521-63535-7, Finn boken
  • Budden, Julian: The operas of Verdi, rev. ed., 1992, 3 b., Finn boken
  • Budden, Julian: Verdi, rev. ed., 1993, isbn 0-460-86111-5, Finn boken
  • Cristofoli, Francesco: Giuseppe Verdi : myten, mennesket og komponisten, 2000, isbn 87-00-47368-5, Finn boken
  • Osborne, Charles: The complete operas of Verdi, 1985, isbn 0-575-03591-9,Finn boken
  • Phillips-Matz, Mary Jane: Verdi : a biography, 1993, isbn 0-19-313204-4, Finn boken
  • Qvamme, Børre: Giuseppe Verdi, 1997, isbn 82-560-1093-2, Finn boken
  • Rosselli, John: The life of Verdi, 2001, isbn 0-521-66957-x, Finn boken
  • Van, Gilles de: Verdi's theater : creating drama through music, 1998, isbn 0-226-14370-8, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg