karneval

Det var pave Gregor den store (590–604) som bestemte at fasten skulle begynne på askeonsdag. I likhet med andre kirkelige ledere var han bekymret for utskeielsene som fant sted under karnevalstiden. Det var ikke bare fråtseri, kildene forteller at folk hadde begynt å kle seg ut som dyr eller viste seg offentlig i klær fra det motsatte kjønn. Det ble nå slått fast at karnevalsfeiringen skulle være avsluttet før fastetiden. Gregor ville ha et klart tidsskille mellom festligheter på den ene side og anger og bot på den andre.

Mye tyder på at trekk ved karnevalsfeiringen har røtter i hedensk fruktbarhetskultus. I romerske saturnalier var det for eksempel elementer av festing, rollebytting, midlertidig sosial utjevning, masker og bryting av gjeldende normer.

Noen av de mest kjente utslag av feiringen, karnevalopptog og maskeradeball, omtales for første gang i Venezia. Fra Italia spredte karnevalstradisjonen seg til Spania, Portugal og Frankrike.

Både kirkelige og verdslige autoriteter ble utfordret og latterliggjort. Etablerte hierarkier ble snudd opp ned, folk gjorde narr av det høytidelige og hellige. Også landets konge kunne rammes. Slik sett kunne karnevalet fungere som en ventil som slapp ut oppdemmet sosial aggresjon. I senmiddelalderens Roma gikk det hardt ut over jødene, som ble latterliggjort på teateret og tvunget til å løpe nakne i gatene.

Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe ga i 1788 en etnografisk beskrivelse av et romersk karneval, kalt Das römische Carneval. Gatene ble som store saler for folket, og lydnivået var øredøvende. Her var ikke folket passive tilskuere, de sørget selv for underholdningen. På et gitt signal kunne alle og enhver oppføre seg så galt eller tosket som han ville. Nesten alt var tillatt, men slåssing og knivstikking ville man ikke ha noe av. Goethe brøytet seg frem gjennom den maskerte folkemengden, «som til tross for alle kunstneriske intensjoner, ofte ga et frastøtende, skremmende inntrykk».

Portugiserne og spanjolene brakte kristendommen og karnevalet til Sør-Amerika. Det mest berømte karnevalet i verden foregår nå i Rio de Janeiro i Brasil. Karnevalet feires i fem dager med flotte opptog, praktfulle kostymer, musikk, sambadans og festing døgnet rundt. De viktigste paradene finner sted på den såkalte «sambadromen». Her er det hard konkurranse mellom de tolv beste sambaskolene, som satser store ressurser på kostymer og det som skal til for en vellykket parade. I hvert opptog er det mellom 3000 og 5000 deltakere. Karnevalet i Rio har også stor økonomisk betydning, da det trekker til seg 400 000 besøkende hvert år.

Også i Europa blir det arrangert årlige karnevaler med stor oppslutning. I Belgia har man karnevalet i Binche, som kan føres tilbake til 1300-tallet. Her foregår det parader i tre dager før fasten. De viktigste deltagerne er de såkalte Gilles, som bærer svært spesielle drakter på fetetirsdag og kaster blodappelsiner til tilskuerne. Denne festivalen er på Verdensarvlisten over immateriell kultur.

Lange tradisjoner har også karnevalet i Nice, som omtales allerede på slutten av 1200-tallet. Karnevalet trekker til seg en million besøkende i de to ukene før fasten. Karnevalet i Venezia nevnes allerede i 1268. Karnevalet her stoppet opp da byen ble erobret av Napoleon på slutten av 1700-tallet og senere kom under Østerrike. Det ble imidlertid gjenopplivet på slutten av 1900-tallet.

Da Norge ble et protestantisk land i 1537, forsvant mange ritualer og skikker knyttet til katolisismen. Med karneval tenker nordmenn først og fremst på maskerade, da man tar på seg masker og kostymer.

Noen studenter som hadde sett feiringen i Paris, innførte omkring midten av 1800-tallet karnevalsarrangementer i Christiania. Kunstnerforeningen holdt årlige ball i byen fra 1863. Fra 1988 har studentorganisasjonen Tårnseilerne arrangert maskeradeball med masker og opptog i Oslo.

I årene 1983–1986 ble det arrangert et stort karneval i Oslo sentrum med mellom 50 000 og 100 000 deltakere. Initiativet ble tatt av en anarkistisk gruppe som kalte seg «Brødre og søstre». Det første året var karnevalet først og fremst orientert mot deltagerne selv. Allerede samme år ble det nedsatt en ny og bredere sammensatt karnevalskomité. Oslo-karnevalet tilbød de følgende år ulike arrangementer for publikum med økonomisk støtte fra Oslo kommune. Karnevalet, som gikk av stabelen i månedsskiftet mai-juni, var godt besøkt. Det oppstod imidlertid økende problemer med forsøpling og fyll, noe som gjorde at Oslo-karnevalet – etter en evaluering av 1986-årgangen – ble besluttet avviklet.

Den mest massive feiringen i Norge er det barnehage- og småskolebarn som står for. Svært mange barnehager har sitt eget karneval i februar. Barna kler seg ut og går i opptog, det synges og danses, og noen steder slår man også «katta ut av sekken». I tidligere tider hadde man en levende katt i en tønne. Når tønna ble slått i stykker, hoppet katten ut. Det symboliserte at vinteren måtte vike for våren. Noen barnehager har ikke karneval på grunn av kjøpepresset som følger med anskaffelse av kostymer.

• blåmandag
• faste
• fastelavn
• fetetirsdag
• askeonsdag

• Åke Andrén: Fasta. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bind 4. 1981.
• Helen De Bellis: Karneval. Drakter og masker, historie og tradisjon. Oslo 1985.
• Johann Wolfgang von Goethe: Das römische Carneval. 1788.
• Helge Ridderstrøm: Karneval