Rousseau ble født i Genève og mistet sin mor som nyfødt. Hans far var urmaker. Som 16-åring flyktet Rousseau fra Sveits og førte et omflakkende liv i Frankrike og Italia med en rekke strøjobber, og flere lange vandringer som han skriver om i de første fire delene av sitt selvbiografiske verk Bekjennelser (Les Confessions) fra 1781–1789. I 1742 kom han til Paris hvor han ble kjent med Voltaire, Denis Diderot og andre ledende encyklopedister. Disse var en tid hans venner, før han begynte å oppleve dem som motstandere.
I 1749 vant han en priskonkurranse ved akademiet i Dijon med skriftet Discours sur les sciences et les arts, som fikk stor oppmerksomhet og sikret ham en plass blant tidens ledende tenkere.
I senere år levde Rousseau som landflyktig i Sveits og Storbritannia på grunn av sin bekjennelse til en rasjonalistisk-teistisk tro, noe som ikke falt i god jord verken blant tidens rasjonalister eller hos kirkens menn. I motsetning til de fleste av tidens forfattere, som publiserte anonymt, signerte Rousseau sine tekster – også de mest vågale – fordi han var svært opptatt av å være autentisk.
Rousseau er kjent for å ha havnet i en rekke konflikter. Mest kjent er krangelen som oppstod mellom ham og den skotske filosofen David Hume. Denne startet i en privat korrespondanse og ble offentlig etter hvert som brevene begynte å sirkulere i Paris' salonger.
Rousseau var også sanger, komponist, blokkfløytespiller og musikklærer og hadde sin eneste regelmessige inntekt som noteskriver. Han komponerte operaballetten Les muses galantes i 1745 og sangspillet Le devin du village i 1752 samt andre musikkverker. Han utga Dictionnaire de musique i 1768, som ble oversatt til en rekke språk.
Fra 1762 viet han en betydelig del av livet til å samle planter og skrive om botanikk. I Bekjennelser (bok V) beskriver han studiet av planter som det studiet i verden som er best tilpasset hans egen naturlige smak. Våren 1778 flyttet Rousseau til Ermenonville, noen mil nord for Paris, for å botanisere. Legen hans hadde rådet ham til å forlate Paris, da han som 66-åring følte seg svimmel og svak. Han døde tidlig i juli og ble begravet i Ermenonville-parken. Han fikk raskt en kult-status, og mange valfartet til gravstedet hans. Det oppstod en rekke spekulasjoner omkring dødsårsaken, med påstander om både selvmord og mord. Legen og Rousseau-eksperten Jean Starobinski har senere konkludert med at det trolig var snakk om en naturlig død.
I 1794 ble hans aske, etter vedtak i Nasjonalforsamlingen, overført til Panthéon i Paris – de nasjonale helters gravkammer.
Kommentarer (2)
skrev Magnus Leirvik Bog
svarte Mari Paus
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.