Jean-Jacques Rousseau

Faktaboks

Jean-Jacques Rousseau
Uttale
rusˈå
Født
28. juni 1712, Genève, Sveits
Død
2. juli 1778, Ermenonville, Frankrike
66 år

Jean-Jacques Rousseau fremstilt idet han betrakter naturens skjønnhet i et sveitsisk landskap. Etter et stikk publisert i 1797.

Rousseau, Jean-Jacques
Av /Kunnskapsforlaget/NTB Scanpix ※.
J.-J. Rousseau
Av /Album du Centenaire.

Jean-Jacques Rousseau var en sveitsisk filosof og forfatter som bosatte seg i Frankrike og ble en av 1700-tallets mest berømte og omstridte tenkere. Hans originalitet beror særlig på at han så negativt på fornuften og vitenskapens fremskritt midt i opplysningstiden. Gjennom sin dyrking av naturen og det indre liv, som særlig kommer til uttrykk i hans fiksjon (Julie, eller den nye Héloïse) og i hans selvbiografiske tekster (Bekjennelser, Drømmerier), er han sterkt assosiert med romantikken.

Han er feilaktig assosiert med uttrykket «Tilbake til naturen».

Rosseau hevdet selv at han ble forfatter mot sin vilje, som følge av kontroverser han havnet i, som gjorde at han stadig måtte skrive mer til sitt forsvar. Gjennom forfatterskapet kom han med en rekke forslag til reformer innenfor henholdsvis politiske og sosiale institusjoner (Om samfunnspakten), religion og utdannelse (Emile). Frihet er et sentralt begrep i hans filosofi, og flere ulike frigjøringsbevegelser har sitert de kjente åpningsordene i Om samfunnspakten: «Mennesket er født fritt, overalt er det i lenker.» Hans innflytelse på moderne europeisk idéhistorie er betydelig. Immanuel Kant lot seg inspirere sterkt av hans tanker og hevdet at Rousseau var en moralfilosofiens Isaac Newton.

Biografi

Rousseau ble født i Genève og mistet sin mor som nyfødt. Hans far var urmaker. Som 16-åring flyktet Rousseau fra Sveits og førte et omflakkende liv i Frankrike og Italia med en rekke strøjobber, og flere lange vandringer som han skriver om i de første fire delene av sitt selvbiografiske verk Bekjennelser (Les Confessions) fra 1781–1789. I 1742 kom han til Paris hvor han ble kjent med Voltaire, Denis Diderot og andre ledende encyklopedister. Disse var en tid hans venner, før han begynte å oppleve dem som motstandere.

I 1749 vant han en priskonkurranse ved akademiet i Dijon med skriftet Discours sur les sciences et les arts, som fikk stor oppmerksomhet og sikret ham en plass blant tidens ledende tenkere.

I senere år levde Rousseau som landflyktig i Sveits og Storbritannia på grunn av sin bekjennelse til en rasjonalistisk-teistisk tro, noe som ikke falt i god jord verken blant tidens rasjonalister eller hos kirkens menn. I motsetning til de fleste av tidens forfattere, som publiserte anonymt, signerte Rousseau sine tekster – også de mest vågale – fordi han var svært opptatt av å være autentisk.

Rousseau er kjent for å ha havnet i en rekke konflikter. Mest kjent er krangelen som oppstod mellom ham og den skotske filosofen David Hume. Denne startet i en privat korrespondanse og ble offentlig etter hvert som brevene begynte å sirkulere i Paris' salonger.

Rousseau var også sanger, komponist, blokkfløytespiller og musikklærer og hadde sin eneste regelmessige inntekt som noteskriver. Han komponerte operaballetten Les muses galantes i 1745 og sangspillet Le devin du village i 1752 samt andre musikkverker. Han utga Dictionnaire de musique i 1768, som ble oversatt til en rekke språk.

Fra 1762 viet han en betydelig del av livet til å samle planter og skrive om botanikk. I Bekjennelser (bok V) beskriver han studiet av planter som det studiet i verden som er best tilpasset hans egen naturlige smak. Våren 1778 flyttet Rousseau til Ermenonville, noen mil nord for Paris, for å botanisere. Legen hans hadde rådet ham til å forlate Paris, da han som 66-åring følte seg svimmel og svak. Han døde tidlig i juli og ble begravet i Ermenonville-parken. Han fikk raskt en kult-status, og mange valfartet til gravstedet hans. Det oppstod en rekke spekulasjoner omkring dødsårsaken, med påstander om både selvmord og mord. Legen og Rousseau-eksperten Jean Starobinski har senere konkludert med at det trolig var snakk om en naturlig død.

I 1794 ble hans aske, etter vedtak i Nasjonalforsamlingen, overført til Panthéon i Paris – de nasjonale helters gravkammer.

Ulikhet og samfunnspakten

I Discours sur les sciences et les arts hevdet Rousseau at mennesket av naturen er godt, men at kulturen har gjort det slett og har ødelagt følelses- og instinktlivets umiddelbare lykke.

Dette engasjerende skriftet gjorde ham med ett slag til Frankrikes førende forfatter, og han gjentok suksessen med Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag i 1755, hvor han hevdet menneskenes likhet og forfektet synspunkter som har spilt stor rolle for utviklingen av det moderne demokratiet.

De politiske ideene fra Om ulikheten mellom menneskene utdypes i Om samfunnspakten, som ble utgitt i 1762. Denne har også blitt kalt den franske revolusjons katekisme.

Rousseau mente at samfunnspakten som ligger til grunn for statsdannelser, er å forstå som en avtale individene inngår for å beskytte sin frihet og sine rettigheter. Derved overdrar den enkelte sin vilje til en allmennvilje. Allmennviljen er en overindividuell og enhetlig vilje rettet mot det felles beste.

Denne forståelsen av samfunnspakten skiller seg fra Thomas Hobbes, som ut fra et liknende kontraktteoretisk utgangspunkt mente at individene ga autoritet til en leviathan, en hersker.

Allmennviljen som Rousseau kaller volonté générale, skiller seg fra alles vilje, volonté de tous. Alles vilje er summen av enkeltindividenes egoistisk motiverte viljer. Det er allmennviljen, og ikke alles vilje, som gir opphav til legitim maktutøvelse.

Den utøvende og styrende makten, som forvalter maktutøvelsen, skal derfor være organ for og avhengig av allmennviljen. Denne læren fikk store konsekvenser for frigjøringskriger og revolusjoner på 1700- og 1800-tallet, blant annet arbeidet for et selvstendig Norge i 1814.

Emile, eller om oppdragelse

I 1762, samme år som Om samfunnspakten, kom Rousseaus hovedverk Emile – eller om oppdragelse, hvor han argumenterte for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet. Ved å søke dypt inn i sin egen natur finner man den rette veien å gå. Slik unngår man også å bli den mennesketypen Rousseau foraktet på det sterkeste, etterapende smiskere.

Med sin understrekning av barnets selvstendige verdi og at opplæringen ikke skal skje på autoritetsbud, har dette verket dannet en epoke i pedagogikken. Med dette er også Emile et verk som er helt i tråd med opplysningstidens sentrale tanke om å stole på sin egen dømmekraft.

Barnet skal ha rett til å lære tingene og verden å kjenne gjennom sin egen aktive virksomhet, ikke bare gjennom bøker og autoriteters ord. En viktig rolle for oppdrageren blir å forebygge villfarelser og laster. Siste bok av dette verket inneholder også Rousseaus tanker om kvinnens oppdragelse, som har blitt kritisert for å være kvinneundertrykkende.

Paradoksets mann

Rousseau opplevde selv å få kritikk for å være en paradoksets mann, blant annet fordi han valgte å sette bort sine fem barn samtidig som han skrev om barneoppdragelse. Han har også fått motstridende karakteristikker, som for eksempel paranoid og ekshibisjonistisk. Han skrev dessuten en av sin samtids mest leste romaner, Julie, eller den nye Héloïse, samtidig som han forkastet romanen som genre og hevdet at den fordervet leserne. Som et svar på kritikken han fikk for sine paradokser, skrev Rousseau at han foretrakk å være paradoksets mann fremfor å være fordommenes mann.

Den berømte brevromanen

Tittelsiden til førsteutgaven av brevromanen «Julie ou la Nouvelle Héloïse» fra 1761.
.

Rousseaus brevroman Julie ou la Nouvelle Héloïse fra 1761 ble tidens mest leste roman i Frankrike. Den fikk også stor innflytelse på andre lands forfattere, som for eksempel Johann Wolfgang von Goethe. Verket påvirket romantikken og fornyet sansen for naturskildringen. I tillegg til å inneholde en tragisk kjærlighetshistorie der plikten er i konflikt med lidenskapen, er verket gjennomsyret av Rousseaus tenkning. Forfatterens filosofi kommer frem i brevskrivernes diskusjoner om ekteskapet, utdanning, religion, døden samt om livet i storbyen Paris versus landlige omgivelser i Sveits. Romanens store utopi er et samfunn med fullstendig åpenhet, blottet for enhver form for teatralsk forstillelse.

Denne berømte romanen er også et godt eksempel på hvordan det Rousseau skrev var preget av hans liv, og på hvordan det han skrev preget hans liv. Han skrev romanen mens han selv bodde på Louise d'Épinays landeiendom «Ermitage» ved Montmorency, der han forelsket seg i hennes kusine, Sophie d'Houdetot, og leste sitt manus høyt for dem begge. Senere beskrev han hele romanprosjektet som en lang våkendrøm. Mange var villige til å leve seg inn i denne drømmen, og Rousseau mottok brev fra flere lesere som ønsket å komme i kontakt med romanens hovedpersoner.

Teateret

Samtidig som Rousseau avsluttet sin store brevroman, skrev han sitt kjente Brev til d'Alembert om teaterforestillinger som ble publisert i 1758. Dette hundre sider lange brevet er et svar på Jean Le Rond d’Alemberts artikkel om Genève i Encyklopedien. Her hadde d'Alembert anbefalt myndighetene å tillate teateret. Rousseau argumenterte for hvorfor han som borger av Genève ikke ville slippe et teater inn i byen: Teateret tilhørte den siviliserte storbyen Paris og var en fordervelig institusjon som ikke passet det sveitsiske naturlige samfunnet. Dette var også et av Rousseaus paradokser fordi han også avslørte seg som en teaterelsker. Hans første litterære verk var et teaterstykke, komedien Narcisse ou l'amant de lui-même fra 1753, som han skrev med hjelp fra 1700-tallets store komedieforfatter Pierre Carlet de Chamblain de Marivaux. Rousseau skrev også enakteren Pygmalion (1771) i 1762. Denne ble oppført på scenen først i 1770. Brevet til d'Alembert ble brukt mot Rousseau og førte til hans endelige brudd med encyklopedistene.

Selvbiografiske verk

Rousseaus selvbiografiske verk er utgitt posthumt. Det mest kjente, Bekjennelser (Les Confessions), regnes som historiens viktigste selvbiografiske verk etter Augustin av Hippos Bekjennelser. Verket har en unik oppriktighet som bringer leseren inn under huden på forfatteren. Det er også verkets utrykte mål at forfatteren skal blottlegge seg fullstendig, med alle sine feil, slik at han selv fremstår som sin strengeste kritiker. Selv om verket ikke ble utgitt mens Rousseau levde, er det henvendt til hans samtidige, og fra 1770 leste han deler av det høyt i utvalgte salonger.

Rousseau, dommer over Jean-Jacques ble skrevet i perioden 1772–1776 og består av tre dialoger, der det handler om å vise den «ekte» Rousseau opp mot den «falske» Rousseau som hans motstandere hadde beskrevet.

I det ufullendte selvbiografiske verket Den ensomme vandrers drømmerier (påbegynt i 1776 og publisert i 1782), som gjerne bare omtales som Drømmerier (Rêveries), viser Rousseau en større ro og forsoning med seg selv. Samtidig åpner han verket med en beskrivelse av seg selv som «alene på jorden» og hevder at han skriver bare for ham selv, og ikke for en leser.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Berg Eriksen, Trond: Vestens store tenkere, 2002
  • Dent, Nicholas: Rousseau, 2005
  • Eliassen & Fauskevåg (red.), Frihetens århundre, vol. 6, 2003
  • Fauskevåg, Svein-Eirik, Philosophie de l'amitié. Essai sur le Traité de l'amitié de Madame de Lambert et La Nouvelle Héloïse de Jean-Jacques Rousseau, 2008
  • Fjeldbu, Øyvind, Éducation et images mentales dans l’ Émile de Jean-Jacques Rousseau, doktoravhandling, NTNU, 2011
  • Garborg, Hulda, Rousseau og hans Tanker i Nutiden, 1909 (tilgjengelig på bokhylla.no)
  • Garborg, Hulda, Rousseau, 1910 (tilgjengelig på bokhylla.no)
  • Krefting, Ellen, "Et jeg blir til i fellesskap", Morgenbladet og Salongen, 2012
  • Lecercle, Jean-Louis, Rousseau ou l'art du roman, 1969
  • May, George, Rousseau par lui-même, 1964
  • Melberg, Arne, Innledning til Julie, eller Den nye Héloïse, 1999
  • Riley, Patrick, (red.), The Cambridge Companion to Rousseau, 2001
  • Starobinski, Jean, Jean-Jacques Rousseau : la transparence et l'obstacle, 1958 (finnes i svensk oversettelse med tittelen Jean-Jacques Rousseau. Genomskinlighet och hinder, 2003)
  • Trousson, Raymond Jean-Jacques Rousseau, 1988
  • Trousson, Raymond og Eigeldinger, Frédéric S.(red.), Dictionnaire de Jean-Jacques Rousseau, 2006
  • Wåhlberg, Martin, Opplysningens sorte får, 2011

Kommentarer (2)

skrev Magnus Leirvik Bog

Hei! Eg har fått i oppdrag og finne ut kva det viktigste å få fram av Jean-Jacques Rousseau?

svarte Mari Paus

Hei! Å lese denne artikkelen er forhåpentligvis et godt utgangspunkt for den oppgaven. Videre kan du jo prøve å søke etter litteratur på biblioteket. Mvh. Mari Paus

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg