Jean Racine. Kobberstikk av George Vertue fra første halvdel av 1700-tallet.

Racine, Jean av Ukjent/※. Gjengitt med tillatelse

Jean Racine. Illustrasjon til tragedien Phèdre, skrevet 1677. Kobberstikk (1800) etter tegning av Anne Louis Girodet-Trioson.

Fri. fri

Jean Racine, fransk forfatter som regnes som en av de fremste representantene for den franske klassisismen. Han ble tidlig foreldreløs og gikk på skole hos jansenistene i Port-Royal, hvor han fikk en fremragende klassisk undervisning og ble sterkt preget av den strenge jansenistiske religiøsiteten. Hans første forsøk som teaterdikter førte imidlertid til et åpent brudd med lærerne, og han levde et liv i skuespillerkretser som man vet lite om, men man aner sterke lidenskaper og konflikter.

Racines første tragedier, La Thébiade (1664) og Alexandre le grand (1665), var preget av samtidens stil med mye ytre handling, og de ble ingen suksess. Etter hvert utviklet han imidlertid en mer personlig stil der de ytre effektene var redusert og den dramatiske konflikten ble stadig strammere. Hans første suksess, Andromaque (1667), ble etterfulgt av Britannicus (1669), Bérénice (1670), Bajazet (1672), Mithridate (1673), Iphigénie (1674) og Phèdre (1677). Han skrev også en komedie, Les Plaideurs (1668), preget av språklig ekvilibrisme. Etter Phèdre oppstod et nytt vendepunkt i Racines liv, og han søkte igjen tilbake til religionen og sine gamle lærere. Han gav avkall på diktningen, fikk sammen med Boileau en prestisjefylt stilling som Ludvig 14s historieskriver, giftet seg og ble en from familiefar. På Mme de Maintenons oppfordring skrev han for pikeskolen i Saint-Cyr to tragedier med bibelske motiver, Esther (1689) og Athalie (1691), hvorav den siste er et mesterverk.

Racine er en dyptloddende psykolog, ikke minst har han skapt en rekke uforglemmelige kvinneskikkelser. Gjennom sin billedbruk gjør han de kosmiske krefter nærværende i tragediene; han fremstiller ikke bare menneskeskjebner, men allmenne metafysiske konflikter. Mens Corneille skildrer menneskenes heroiske selvhevdelse, blir heltene hos Racine ofte forfulgt av en uavvendelig skjebne som de forgjeves søker å gjøre opprør mot: Menneskets frie vilje settes opp mot «gudenes» bestemmelse. Livsholdningen er preget både av den antikke tragedies pessimisme og av jansenistenes strenge kristensyn. Hans språk er klart og pregnant, men samtidig lyrisk og musikalsk. De strenge reglene for klassisismens drama representerte for ham ingen tvang, men et naturlig uttrykksmiddel han behersket til fullkommenhet. Racine er oversatt til norsk av blant andre Halldis Moren Vesaas (Fedra, 1966) og André Bjerke (Britannicus, 1970).

  • Barthes, Roland: Sur Racine, 1960, Finn boken
  • Brereton, Geoffrey: Jean Racine: A Critical Biography, 1951. Finn boken
  • Jasinski, René: Vers le vrai Racine, 1958, 2 b., Finn boken
  • Picard, Raymond: La carrière de Jean Racine, nouvelle éd, 1961. Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.