Claude Bernard

Som forskningsassistent ved Sorbonne-universitetet utførte Bernard eksperimenter som avdekket bukspyttkjertelens betydning for stoffskiftet. Dette arbeidet ledet ham over på forskning på leverens funksjoner. Som professor i fysiologi ved Sorbonne oppdaget han i 1857 leverens glykogen, og gav langt på vei en beskrivelse av glykogenstoffskiftet. Disse oppdagelsene var vesentlige fordi de viste at kroppen selv, i normaltilstand, produserte kjemiske forbindelser.

Omtrent på samme tid fulgte hans tredje store oppdagelse: hvordan de vasomotoriske nerver regulerer blodtilstrømningen til huden og ulike organer. I avhandlingen Leçons de physiologie expérimentale appliquée à la médecine (1855–1856) bruker Bernard betegnelsen «milieu intérieur» om organismens evne til å opprettholde stabile fysikalsk-kjemiske forhold i væskene som omgir celler og vev.

Siden laboratorieforholdene ved Sorbonne var mangelfulle, tok Bernard i 1868 imot et tilbud om et professorat i fysiologi ved Naturhistorisk museum i Jardin des plantes. Interessen var da dreid mer mot generelle vitenskapsfilosofiske emner.

I 1865 utgav han det som var ment som opptakt til et større arbeid om bruken av eksperimentell metode i medisinsk forskning – Introduction à l’étude de la médecine expérimentale. Han argumenterte her for at sykdom måtte ses som resultatet av defekte eller forsterkede fysiologiske prosesser.Verket ble aldri fullført, men introduksjonen fikk likevel betydning både for medisinen og langt utenfor. Den var en viktig inspirasjonskilden for Émile Zola i utarbeidelsen av det litterære program som skulle få betegnelsen naturalisme.

All Bernards forskning hadde utgangspunkt i dyreforsøk (viviseksjon). Dette var en kontroversiell praksis i Bernards samtid. Hans kone Marie Françoise engasjerte seg sterkt i kampen mot dyreforsøk etter at paret ble separert i 1869.

• eksperiment
• legevitenskap
• kunnskapsbasert medisin