Paul Claudel

Anon. begrenset

Paul Claudel, fransk dikter, bror av C. Claudel; gjennomgikk en brå omvendelse til katolisismen julen 1886, noe som fikk fundamental betydning for hans liv og diktning. Han mottok tidlig sterke impulser fra Rimbaud; hans egen diktning kan sees både som en videreføring av og en reaksjon mot symbolismen. I 1890-årene fikk han sterke impulser fra Richard Wagners verk.

Claudel virket i en rekke land som diplomat, særlig hadde opphold i Kina, Brasil og barokk-byen Praha mye å si for ham som dikter. Han regnes som en av Frankrikes største lyrikere og en av verdenslitteraturens betydeligste dramatikere. Hans lyriske og dramatiske form er nyskapende, og han virket også fornyende på den religiøse følsomhet.

I det vanskelig tilgjengelige verket Art Poétique (1907) legger han frem sin oppfatning av universet og av diktningen. I skaperverket har ethvert fenomen sin mening og nødvendige plass, det eksisterer en intim sammenheng mellom alle ting. Kunstneren er den som ser denne sammenhengen og åpenbarer den gjennom sitt verk. Dermed får diktningen en religiøs mening for Claudel, men hans verk er samtidig meget «jordisk»; det er preget av en veldig vitalitet og en dristig, sanselig billedbruk. Hovedpersonene i hans skuespill er gjerne mennesker som leter etter den religiøse mening med sitt liv, etter sin plass i universet. Men for å nå frem til den, må de som regel gi umenneskelige ofre, i de fleste tilfeller må de sette livet til.

Hans hovedverk Le Soulier de satin (1919–29) er et drama sammensatt av fire helaftens skuespill; handlingen er henlagt til senrenessansen. Her utfoldes et rikt register av følelser, helgenkall og eventyrlyst, livsbegjær, naturfølelse og religiøs ekstase. Lenge så det ut til at dette dramaet, slik som enkelte andre av Claudels mer avstikkende dramatiske verk, ikke lot seg oppføre. Men da Jean-Louis Barrault oppdaget stykkene, slo de igjennom også på scenen. Andre av Claudels mest kjente dramaer er det lyriske mysteriespillet L'Annonce faite à Marie (1912, Bodskapet til Maria, 1967) og Partage de Midi (1905, oppført først 1947, Dagen vender, 1975), som er en lidenskapelig, opprivende kjærlighetstragedie. Videre Tête d'or (1890), La Ville (1893) og trilogien L'Otage, Le Pain dur og Le Père humilié (1911–20). Claudel samarbeidet med komponister som Darius Milhaud og Arthur Honegger, henholdsvis i Le Livre de Christophe Colomb (1935) og Jeanne au Bûcher (1938, Jeanne d'Arc på bålet, 1967). Av hans lyrikk bør nevnes Cinq grandes odes (1910), La Cantate à trois voix (1913) og La Messe là-bas (1919).

Mange har sett på Claudel som en anakronisme i forhold til 1900-tallets sosiale og kunstneriske oppfatninger. Men interessen for hans verk har likevel vært stadig økende, og mange av Frankrikes ledende teaterfolk har vært opptatt av hans dramatikk. Hans ønske om å skape et «rituelt teater» gjorde ham til en dristig eksperimentator som brøt radikalt med scenekunsten i realismen, og hans kamp for å gjenskape en «tapt enhet» i sin diktning har også sterk appell til mange mennesker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.