symbolisme

Symbolisme er en retning i litteratur og billedkunst, som oppsto i 1880-årene i Frankrike som en reaksjon mot naturalismen. Kunsten skulle søke å uttrykke de ideene som skjulte seg bak den ytre sanseverden, ved å tale til intuisjon og følelse gjennom utstrakt bruk av symboler.

Faktaboks

Uttale
symbolˈisme
Etymologi

av symbol

Symbolismen oppsto som en reaksjon mot den stilbundne parnassianske diktningen og mot naturalismen. Symbolistene hentet inspirasjon fra tysk og engelsk romantikk, fra Richard Wagners musikkdramaer og estetiske teorier, Arthur Schopenhauers filosofi, prerafaelittene i England og amerikanske diktere som Edgar Allan Poe og Walt Whitman.

Det er et spørsmål hvorvidt Charles Baudelaire, Arthur Rimbaud, Paul Verlaine og Stéphane Mallarmé skal regnes som symbolister eller som forløpere for retningen, men deres diktning og refleksjon gav grunnlaget for det programmet de senere symbolistene skulle følge. Diktningens oppgave skulle være å utforske de skjulte sammenhengene både mellom sanseinntrykkene fra den ytre verden og mellom den ytre og den indre virkeligheten. Den skulle tale til intuisjon og følelse blant annet ved hjelp av utstrakt bruk av symboler og utnytte språkets musikalske elementer. Den dikteriske skapelsen ble betraktet som en erkjennelsesprosess, men det er ofte uklart om målet var å erkjenne en virkelighet utenfor språket eller å utforske språkets egne kreative muligheter. Symbolistene hadde en svært estetiserende grunnholdning, og karakteristisk for retningen er en nærmest religiøs dyrkelse av diktning og kunst.

De senere symbolistene samlet seg om Mallarmé og om Jean Moréas, som publiserte Det symbolistiske manifest i 1886. På grunn av diktningens originale og ofte vanskelig tilgjengelige form ble den angrepet i samtiden, men dens frie behandling av versformen virket nyskapende, og innflytelsen på ettertiden har vært stor. Maurice Maeterlincks og Paul Claudels tidligste skuespill regnes som hovedverkene innenfor symbolismens dramatikk.

Symbolismen gikk i oppløsning som bevegelse i slutten av 1890-årene, men hadde da spredt seg over hele Europa. I Norge regnes Sigbjørn Obstfelder som den mest typiske representanten.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg